Jurek Becker

Allerede i Beckers debut, romanen Jakob der Lügner (1969, norsk oversettelse Jakob løgneren fra 2004), vitner om forfatterens engasjement for å fortelle historier som gir innblikk i jødenes skjebne under nasjonalsosialismen.

Handlingen utspiller seg i en ghetto i Polen. Hovedpersonen, en eldre mann ved navn Jakob Heym, ønsker å gjøre noe for at tilværelsen skal bli noe lettere for sine medfanger. Ved en tilfeldighet hører han en kort nyhetssending hvor det fortelles om tyske tap. I et ubetenksomt øyeblikk hvisker han til en medfange at tyskerne er i ferd med å tape krigen. Men av redsel fordi han er redd for å bli mistenkt for å være spion for tyskerne, sier han at han har hørt det på den radioen han har gjemt. Men Jakob Heym har ingen radio, som er strengt forbudt i ghettoen, og gjennom sin første ubetenksomme løgn har han skapt et forventningspress hos de andre og må stadig vekk fortelle nye nyheter. Med sine løgner skaper han håp og bidrar til å gjøre de siste månedene før hele ghettoen blir deportert lettere for sine medmennesker.

Historien fortelles av en anonym forteller, en som har overlevd både ghetto og deportasjon, og leseren presenteres for to mulige utganger: Jakobs død, sammen med alle de andre fra ghettoen, og at Jakob overlever, den siste nok en utopisk slutt.

Romanen regnes som en av etterkrigstidens klassikere og har blitt filmatisert to ganger, i 1974 og i 1999.

Også romanene Der Boxer (1976) og Bronsteins Kinder (1986, norsk oversettelse Bronsteins barn fra1988) tematiserer holocaust. Handlingen er lagt til tida etter 1945. I sentrum står voksne jødiske menn som har overlevd konsentrasjonsleirene: deres traumer, deres senskader og deres vanskeligheter med å skulle leve videre etter katastrofen.

Begge romanene viser hvilke følger holocaust har også for de som er født etter at det skjedde: Både sønnen til Aron Blank, hovedpersonen i Der Boxer, og sønnen og datteren til Arno Bronstein i Bronsteins barn, er sterkt preget, til dels traumatisert, av det som foreldrene har opplevd. Den sistnevnte romanen tar videre opp tabu-temaet selvjustis når samfunnet ikke er i stand til eller ikke vil ta et rettslig oppgjør med forbrytelser mot menneskeheten: I DDR oppdager ved en tilfeldighet tre tidligere konsentrasjonsleirfanger at en vakt fra en konsentrasjonsleir lever i beste velgående, uten å ha blitt konfrontert med sine ugjerninger. De beslutter å ta loven i egne hender.

Med romanen Irreführung der Behörden (1974) gir Becker et innblikk i livet som forfatter i DDR. Hovedpersonen er en anerkjent forfatter, som trass i at han tilsynelatende oppnår det enhver forfatter ønsker seg, nemlig suksess, ikke klarer å finne seg til rette. Han står overfor et dilemma: Hvor mye man må tilpasse seg for å oppnå suksess, og hvor høy er prisen man betaler?

Romanen Schlaflose Tage (1978, norsk oversettelse Søvnløse dager fra1979) er Beckers første utgivelse etter at han forlot DDR; boka ble ikke publisert i DDR. Hovedpersonen, en lærer, er – som forfatteren i Irreführung der Behörden – misfornøyd med livet sitt, både sitt yrkesliv og sitt privatliv, og ønsker å endre det radikalt fra grunnen av.

Nach der ersten Zukunft (1980) er en samling fortellinger og kortprosa. I Aller Welt Freund (1983), en selvbiografisk tekst, bearbeider Becker sine opplevelser og erfaringer etter at han flyttet fra DDR til Vest-Tyskland.

Becker holdt i 1989 poetikkforelesninger ved Universitetet i Frankfurt am Main. I 1996 ga han ut en samling essayer og foredrag fra tidsrommet 1971 til 1995 under tittelen Ende des Größenwahns.

Jurek Beckers siste roman, Amanda herzlos (1992), omhandler DDR-samfunnet på slutten av 1980-årene og fram til kort tid før muren falt. I sentrum står kvinnen Amanda, som ikke selv kommer til orde i romanen, men som leseren blir kjent med gjennom tre menn som portretterer henne: en mann gjennom et brev han skriver til sin skilsmisseadvokat, en mann i dagboksform og en tredje mann som notater til et planlagt litterært verk. I tillegg til det utradisjonelt komponerte kvinneportrettet gir romanen et inntrykk av hverdagen og det politiske klimaet i DDR på 1980-tallet.

Etter at Becker var ferdig på filmhøgskolen Babelsberg, begynte han å skrive dreiebøker for det statlige filmselskapet DEFA og for DDR-fjernsynet. Enkelte dreiebøker kom ut under pseudonymet Georg Nikolaus, men de fleste under hans eget navn.

Hans første filmmanuskript var Ohne Paß in fremden Betten (1964, regi: Vladimir Brebera), senere produksjoner var Meine Stunde Null (1970, regi: Joachim Hasler) med Manfred Krug i hovedrollen. Samarbeidet med Krug strakk seg gjennom hele hans liv, det samme gjorde samarbeidet med regissøren Frank Beyer. I Beyers regi ble Jakob løgneren filmatisert i 1974, dreieboka skrev Becker og Beyer sammen.

Beckers siste tekst for DEFA var Das Versteck (1977), også denne gangen i Beyers regi. Før filmen fikk premiere, hadde begge hovedrolleinnehaverne, Manfred Krug og Jutta Hoffmann, forlatt DDR, noe som gjorde at filmen ble vist kun et fåtall ganger.

Også i Vest-Tyskland arbeidet Becker som dreiebokforfatter, blant annet til filmen David (1979), i regi av Peter Lilienthal, og Der Passagier – Welcome to Germany (1988), i Thomas Brasch' regi. Begge filmene tematiserer jødenes skjebne i Tyskland.

Aller mest kjent ble Becker imidlertid for fjernsynsserien Liebling Kreuzberg (fra 1985–1997, regi: Heinz Schirk, Werner Masten, Vera Loebner) om en utradisjonelle advokat ved navn Robert Liebling, spilt av Manfred Krug, som har sin advokatpraksis i bydelen Kreuzberg i Berlin.

I 1990 skrev Becker teksten til filmen Neuner (regi: Werner Masten), senere fulgte fjernsynssatiren Wir sind auch nur ein Volk (1994, regi: Werner Masten), som omhandler den tyske gjenforeningen med utgangspunkt i en familie fra DDR, og Wenn alle Deutschen schlafen (1995), i regi av Frank Beyer, hvor handlingen utspiller seg i en ghetto i Polen.