amazonasdelfin

Amazonasdelfinenes kroppsfarge endrer seg med alderen. Hos nyfødte og unge er fargen mørkt gråaktig, etter hvert som de vokser til blir fargen lysere grå på ryggsiden mens buksiden blir enda lysere og får et rosa skjær. Den rosa fargen er et karaktertrekk for arten og den er særlig karakteristisk hos de voksne hannene. Det kan se ut til at den grå pigmenteringen alle dyrene har som unge blir svakere med alderen slik at de blir lysere og lysere. Dette er særlig utpreget hos hannene som i tillegg er fulle av striper, arr og sår over det meste av kroppen etter røff lek og slåssing mellom hannene om hunnenes gunst i parringstiden. Alle slike sår har rosa farge hos amazonasdelfinene. Den rosa fargen er det mest markante signalet om at hannene er blitt voksne og klare for innsats blant hunnene. Fargen blir mer intens med årene, særlig på undersiden av kroppen, noe som antakelig forklarer hvorfor den mest rosa hannen også er den mest attraktive parringspartneren.

Øynene er små, men dyrene ser rimelig godt både over og under vann. Hørselen er god, og ekkolokalisering er viktig både for navigasjon og matsøk.

Halsvirvlene er ikke sammenvokste, og hodet har derfor stor bevegelighet. Snuten er sterkt forlenget og i munnen har de spisse tenner forrest og kraftige jeksler lenger bak – dette gjør dem i stand til å både gripe og tygge byttedyrene. Kroppen er langstrakt og slank, og både halefinne og sveiver er store. De to sveivene kan beveges uavhengig i alle retninger, noe som gjør dyrene manøvrerbare i ofte trange farvann med grumset vann og mye vegetasjon. Amazonasdelfinene har ingen utpreget ryggfinne, bare en langsgående forsterket kjøl.

Hannene kan bli opptil 2,55 meter lange og veie rundt 200 kilo. Hunnene er mindre med maksimum lengde på 2,25 m og vekt på 153 kilo.

Amazonasdelfinene er utbredt i det meste av Amazonasvassdraget, både i hovedelver, sideelver og innsjøer. Arten forekommer i seks forskjellige land i området: Bolivia, Brasil, Colombia, Ecuador, Peru og Venezuela.

Amazonasdelfinene er ikke jevnt fordelt i elvene, men ser ut til å foretrekke områder der elver møtes eller svinger, ved sandbanker eller på nedsiden av større øyer. I den delen av året da vassføringen er lav holder alle dyrene seg i de dypere delene av elvene. Ved høy vassføring bruker de gjerne langt flere områder der særlig hunner og kalver trekker mot sideelver og innsjøer med mindre strøm og bedre tilgang på småfisk som kan tjene som byttedyr. Med mye vann i elvene kan dyrene også foreta forflytninger, både oppstrøms og nedstrøms.

Arten opptrer vanligvis i grupper på 1 – 4 dyr. Ved god mattilgang kan større ansamlinger av dyr, kanskje 30 – 40 individer observeres. Sjøl om de er langsomme og vanligvis ikke svømmer med mer fart enn 1,5 til 3,2 kilometer i timen blir de gjerne oppfattet som lekne blant folk som bor i området. Det er ikke uvanlig at de gnir seg mot kanoer og biter i padleårer samt at de leker med flytende stokker, kvister og til og med slanger og skilpadder i området. Mye av denne leken tolkes gjerne som en del av ritualet i dyrenes polygame samliv der hanner skal imponere hunner.

Det finnes ikke noe tilgjengelig bestandsestimat for amazonasdelfinen, men det er gjort noen undersøkelser av tetthet av dyr i ulike deler av vassdraget. Undersøkelsene viste variasjon i forekomst mellom områder samt at arten, til tross for de seinere års utfordringer med bifangst og fangst, mest sannsynlig er den mest tallrike elvedelfinen i dag.

• elvedelfiner
• tannhvaler
• hvaler