Kinn kirke

Kinn er en av de vestligste bebodde utpostene i Norge, og ligger avsides i forhold til de moderne ferdselsårene. Inntil for bare et par generasjoner siden var Kinn et av de mange knutepunktene langs leia, og et naturlig sted å legge til. På havsiden av øya står den kjente «Kinnaklova», en naturlig kløft i fjellet som er et kjent seilingsmerke.

Nær Kinnaklova, også på havsiden av øya, ligger den like kjente «Kinnakyrkja», med kanskje den mektigste plasseringen noen norsk middelalderkirke har. Det bor i dag ingen mennesker på denne siden av øya der storhavet står rett på, og kirken ligger i ensom majestet i ly av fjellet. Hvorfor i all verden ble det bygget en stor steinkirke lengst her ute mot havet, og ikke lenger inn mot fastlandet, der de fleste menneskene bodde?

Kinn ligger et stykke sør for øya Selje, som har samme type beliggenhet. Historien om den hellige Sunniva og seljemennene er vel kjent. Et annet sagn sier at Sunniva var én av tre søstre som drev inn til hver sin øy. Den ene, Borny eller Borni, kom i land på Kinn, og bodde i en heller i fjellet bak kirken, som ennå heter «Bornihellaren».

Kanskje er det dette sagnet som gir bakgrunnen for kirken, at det var en helgenkult her med valfart fra den tidligste kristne tid, grunnlagt av kristne fra de britiske øyer? Det har ennå ikke vært utgravninger her som kan gi svar på slike spørsmål.

Kirken ble nokså hardhendt modernisert i 1868, og mistet da en del av sitt gamle preg. Blant annet ble skipets vinduer sterkt utvidet. En restaurering i 1911–1912 rettet opp en del av feilene. Kirken er siden blitt lite endret, bortsett fra at en del av tilføyelsene fra 1911–1912 igjen er blitt fjernet, og et beskyttende våpenhus er bygget foran vestportalen. Kirken var frem til 1880 hovedkirke i prestegjeldet, men etter at byen Florø vokste frem ble kirken degradert til kapell. Opprinnelig lå også prestegården her ved kirken, men den ble flyttet allerede på 1500-tallet til et mindre værhardt sted.

Som så mange av de eldste kirkene på Vestlandet ligger Kinn kirke på et sted som var sentralt den gang all ferdsel gikk i båt langs kysten. Tradisjonelt gikk skipsleia mellom Kinn og naboøya Reksta. Det var her de første kristne impulsene nådde landet, i en tid som ikke har etterlatt seg annet enn arkeologiske kilder. Sagnet om at det var en forbindelse mellom Kinn og seljemennene kan sannsynligvis ha en kjerne av sannhet. Ved undersøkelser av kirken i 1911–1912 kom det frem mange interessante opplysninger som gir oss et lite innblikk i kirkens historie.

Når kirken kommer til syne bak fjellet virker den speilvendt. Inngangene til kor og skip, som vanligvis ligger på sørsiden, ligger her på nordsiden. Årsaken til dette er uten tvil at sørveggen er mest utsatt for vær og vind, og det var derfor mest fornuftig å legge inngangene mot den siden som ligger i le. Det er en velbygget kirke med murverk av høy kvalitet. Skipet er oppført av store tilhugde steiner, med en god del kleberkvader. Portalene er enkle, men har gode former og viser førsteklasses håndverk. Utvendig har kirken flere likhetstrekk med Moster kirke. Det er tydelig at kirken er bygget i to etapper, og at koret er eldst.

Først ble koret og 2–3 meter av nordveggen i skipet bygget, og etter et opphold i arbeidet ble skipet fullført. I nordveggen i skipet nærmest koret ser man et tydelig sprang i veggen. Dette er skjøten mellom de to byggefasene. Da skipet skulle bygges ferdig, oppdaget byggmesteren at den påbegynte delen av nordveggen var litt skjev. Dermed oppsto det en skjevhet eller et sprang i møtet mellom de to delene. For å unngå å rive ned veggen og bygge den opp på nytt, ble det i stedet laget en fin overgang med en profilert sokkelstein.

Korets murverk er tydelig av en annen type enn i skipet. Veggene ble murt av bruddstein, med kleberkvader bare på hjørnene og i muråpningene. Vinduene er helt forskjellige fra skipets, men mest tydelig ser man forskjellen på portalene. Korportalen er smal og rundbuet. Den eneste dekoren er vederlagssteinene for buen, som stikker ut og er dekorert med karveskurdstjerner eller «sunkne stjerner», et motiv som opprinnelig stammer fra treskjæringskunsten.

Ser man derimot på skipets to portaler, har de et helt annet preg. De er helt identisk utformet, bortsett fra at nordportalen har to inntrappinger (recesser), mens vestportalen bare har én. Dette trekket markerer nordportalen som hovedportal. Begge portalene har baser og vederlagssteiner med samme profil (karnissprofil), bare snudd opp-ned på basen.

Interiøret domineres av lektoriet, som er enestående i Norge. Et lektorium er et galleri som står foran eller under korbuen og brukes av de geistlige til preken og sang. Mange kirker hadde lektorier i middelalderen, men det er bare i Kinn et slikt har overlevd. Det var demontert i flere hundre år, og de enkelte stykkene hengt opp på veggen. I 1911–1912 ble det rekonstruert slik det antakelig har sett ut. I mellomtiden var flere deler forsvunnet, så det måtte kompletteres med nye stykker. Det er usikkert hvordan tilkomsten til lektoriet var i middelalderen, men det var trolig gjennom en åpen trapp.

Brystningen på lektoriet er prydet med 15 utskårne relieffer, som forestiller Kristus flankert av de 12 apostlene, og ytterst på hver side en engel som blåser i basun. Bare noen av apostlene har attributter som gjør at de kan identifiseres, blant andre Peter med nøklene og Paulus med sverdet. Kristus sitter i mandorla (et mandelformet felt), og apostlene under romanske buefelter. Resten av lektoriet er rikt utskåret med rankedekor. Buefeltet under midten har en maske hvor det vokser ranker ut av munn og ører, og i rankene sitter det drager.

Stilen på utskjæringene peker mot England ved midten av 1200-tallet, og de nærmeste parallellene finnes i kunsten til munken Matthew Paris, som var i Bergen i 1248 og Trondheim i 1249. Han tilhørte klosteret Saint Albans nord for London, som var nært tilknyttet Albanusklosteret på Selja, der også Sunniva-helligdommen ligger.

Lektoriet skjuler delvis korbueveggen, som er et interessant parti i seg selv. Korbuen er helt bevart i sin opprinnelige skikkelse, og har spinkle halvsøyler på hver side med terningkapiteler. Den runde buen er dekorert med chevronborder (sikk-sakk-border). Buen er innrammet av en dekklist med foldemotiv.

På hver side av korbuen er det sidealternisjer i muren, og med lektoriet over blir de nesten som små kapeller. Nisjen til høyre er vakkert murt av kleberkvader, mens nisjen til venstre har fått en klosset og ubehjelpelig bue av tynne steinheller.

Inne i koret står det middelalderske steinalteret på plass med sitt relikviegjemme i alterplaten, men relikviene er for lengst borte. Her står også tre meterhøye kvinnelige helgenfigurer fra senmiddelalderen. Det er Sta. Barbara med kalk og tårn, Sta. Katarina av Aleksandria med oppslått bok og keiseren sammenkrøpet foran henne, og Maria Magdalena med salvekrukken.

Kirken ble modernisert i 1868–1869, blant annet ved at skipets vinduer ble sterkt utvidet og takvinkelen på skipet ble senket. Ved en restaurering i 1911–1912 ble disse endringene fjernet. Lektoriet ble gjenreist med gjenskaping av de manglende delene, og skipet fikk nytt takverk med åpen takstol. Våpenhuset i vest ble revet, og den store kirkegårdsporten med klokkehus over ble reist. Målet for restaureringen var helt tydelig å gjenskape mest mulig av kirkens middelalderske karakter. I 1985 ble veggene kalkpusset utvendig for å beskytte muren mot fuktighet.

• kirke
• Kinn
• Bjørgvin bispedømme