Kriegsmarine i Norge

Den tyske marineledelsen spilte en avgjørende rolle både før og under angrepet på Norge den 9. april 1940. Den daværende sjefen for den tyske marinen, storadmiral Erich Raeder, var blant dem som etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939 ivret for at Tyskland måtte foreta operasjoner rettet mot Norge, for på den måten sikre havner som kunne fungere som springbrett for tyske operasjoner til sjøs.

I desember 1939 sørget Raeder for å gi Vidkun Quisling foretrede for Adolf Hitler. Selv om Hitler ikke lot seg overbevise av alt Quisling sa, begynte en intensivert planlegging av en militær operasjon mot Norge like etterpå. Da operasjon Weserübung ble iverksatt under fire måneder senere, deltok så godt som hele den tyske marinen. Til tross for at den førte til en rekke tap på Kriegsmarines skip, ble operasjonen vurdert å være en stor suksess også sett fra den tyske marineledelsens ståsted.

Under Admiral Norwegen/Marineoberkommando Norwegen var norskekysten delt inn i ulike avsnitt under ledelse av kommanderende admiraler. Disse hadde ansvar for henholdsvis polarkysten (fra grensen eller fronten mot Sovjetunionen og ned til Narvik), nordkysten (fra Narvik og sørover til og med Midt-Norge) og vestkysten (fra Midt-Norge og videre langs kysten fram til Oslofjorden). Disse kommanderende admiralene hadde sete i Tromsø, Trondheim og Bergen, mens Oslofjorden var underlagt Kommandant der Seeverteidigung Oslo. I tillegg fantes en rekke underavsnitt og underordnede ansvarsområder.

Særlig på land var kommandoforholdene mellom Kriegsmarines kystartilleri og Hærens avdelinger uavklarte. Dette ble bare tydeligere etter hvert som Hæren selv også opprettet et eget kystartilleri, Heeres-Küsten-Artillerie, som følge av at Hitler i perioden 1941–1942 beordret overføringen av en rekke kanonbatterier til kystforsvaret i Norge for å avverge det han mente var en overhengende fare for alliert invasjon.

Også til sjøs måtte skipssjefene forholde seg til ordrer og direktiver fra både Hitler og Seekriegsleitung, selv om de om bord på skipet hadde stort handlingsrom for hvordan de valgte å løse oppdragene de ble pålagt. Til tross for at både operasjon Weserübung og Hitlers senere krav om å forsterke kystforsvaret av Norge medførte til dels enorm risiko for de tyske skipene, ser verken mannskaper eller offiserer ut til å ha hatt større motforestillinger mot å utføre ordrene de ble pålagt. Da for eksempel Hitler i januar 1942 utbasunerte at Norge var «denne krigens skjebnesone» og forlangte at samtlige av Kriegsmarines skip skulle overføres til Norge umiddelbart, var det egentlig ikke mulig å spore noen utbredt motvilje mot å etterkomme Hitlers krav.

Dette medførte blant annet at slagkrysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» foretok en svært risikabel manøver fra sine baser i Frankrike gjennom Den engelske kanal. Som følge av skadene «Gneisenau» pådro seg under overfarten og ved et senere luftangrep da det lå til kai i Kiel, var skipet sjøudyktig resten av krigen. Hitler beordret imidlertid at de to fungerende kanontårnene på skipet skulle overføres kystforsvaret i Norge. Dermed ble de to 28 cm trippelkanonene satt opp som festninger på henholdsvis Fjell festning på Sotra utenfor Bergen og på Austrått fort ved innseilingen til Trondheim.

Også på andre måter skulle Kriegsmarine lide store tap som følge av både Hitlers og Seekriegsleitungs ønske om å etablere seg i og operere fra Norge. Allerede under invasjonen opplevde Kriegsmarine betydelige tap, både av den tunge krysseren «Blücher» ved Oscarsborg utenfor Oslo, og av krysserne «Königsberg» og «Karlsruhe» utenfor henholdsvis Bergen og Kristiansand. Det smerteligste tapet for Kriegsmarine under invasjonen var likevel at samtlige av de ti jagerne som deltok i angrepet på Narvik gikk tapt. Årsaken var at jagerne ikke hadde nok drivstoff til å returnere til Tyskland som planlagt, og at det norske kystartilleriet de var planlagt å erobre utenfor byen for beskyttelse viste seg ikke å eksistere.

Senere skulle slagskipene «Scharnhorst» og «Tirpitz» gå tapt etter å ha satt ut fra norske havner. «Scharnhorst» ble senket etter å ha foretatt et mislykket angrep mot en alliert konvoi 2. juledag 1943, «Tirpitz» etter å ha blitt bombet ved Håkøya utenfor Tromsø i november året etter.

Nettopp angrep på de allierte konvoiene som gikk fra Storbritannia til de sovjetiske havnebyene på Kolahalvøya, ble en prioritert oppgave for Kriegsmarine etter angrepet på Sovjetunionen (Østfronten) sommeren 1941. Disse angrepene ble gjerne utført i samarbeid med flystyrker fra Luftwaffe. Selv om Kriegsmarines overflateskip tidvis gjorde utfall mot den allierte trafikken, var det det tyske ubåtvåpenet som forårsaket den største skaden.

Ofte var det likevel kombinasjonen av trusselen fra tyske overflateskip, fly og ubåter som gjorde utslaget. Dette var særlig tilfellet i angrepet på konvoien PQ 17, som nesten ble helt utradert etter at meldinger om at «Tirpitz» var stukket til sjøs fikk den britiske marineledelsen til å gi ordre om at konvoiens skip skulle spre seg. Selv om «Tirpitz» ikke kom til å delta i angrepet, var altså bare trusselen fra skipet avgjørende for den britiske marineledelsens katastrofale feilvurdering. Feilvurderingen gjorde at tyske fly og ubåter fikk en enkel oppgave med å senke frittgående handelsskip som nå var uten beskyttelsen den konsentrerte ildgivningen fra eskorteskipene kunne gi mot Luftwaffes fly. Av de 35 skipene i PQ 17 var det kun 11 som kom fram.

De tyske ubåtene forlagt til Norge var konsentrert til Bergen, hvor 11. Unterseebootsflottille var forlagt, og Trondheim, der 13. Unterseebootsflottille hadde base. Ved havnen i begge byer ble det bygget gigantiske ubåtbunkere av betong, henholdsvis Bruno i Bergen og Dora i Trondheim. På det meste opererte mer enn 20 ubåter ut fra disse basene. Mot slutten av krigen, da tapet av Frankrike gjorde at basene i Norge fikk fornyet viktighet, ble det også opprettet en ubåtbase i Narvik, som 14. Unterseebootsflottille opererte ut fra.

Operasjonsområdet til de tyske ubåtene stasjonert i Norge var særlig konsentrert til havstrekningen mellom Bjørnøya og videre sørover til en avstand av 70 sjømil fra norskekysten, som de allierte konvoiene måtte passere innenfor for å komme fram til sovjetisk havn. I tillegg foretok Kriegsmarine også enkelte andre operasjoner, som da en tysk eskadre ledet av «Scharnhorst» og «Tirpitz» angrep Spitsbergen under operasjon Zitronella i starten av september 1943. I løpet av operasjonen skjøt eskadren mer enn 10000 granater mot de isolerte posisjonene og værmeldingspostene de allierte hadde etablert der. En slik offensiv operasjon hørte imidlertid til sjeldenhetene. Til tross for at de medførte en konstant trussel mot de allierte konvoiene, kunne Kriegsmarines styrker i Norge lite gjøre med den allierte overlegenheten til sjøs i siste halvdel av krigen.

• Norge under andre verdenskrig
• okkupasjonen
• Wehrmacht i Norge
• Luftwaffe i Norge
• Nikolaus von Falkenhorst
• andre verdenskrig

• Dahl, Hans Fredrik et al. (red.): Norsk krigsleksikon, 1940–1945. Oslo: Cappelen, 1995
• Sæveraas, Torgeir E.: Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone. Oslo: Pax Forlag, 2021
• Wagner, Gerhard (red.): Lagevorträge des Oberbefehlshabers der Kriegsmarine vor Hitler 1939–1945. München: J. F. Lehmanns Verlag, 1972