Kristin Halvorsen

Kristin Halvorsen vokste opp sammen med tre yngre søsken i en trygg og debattglad familie i Porsgrunn, der faren var direktør ved Hydros anlegg på Rafnes. «Jeg har fått med meg en sterk rettferdighetssans hjemmefra og særlig fra min mor», skal Halvorsen ha sagt. Tre år i Qatar, fra hun var 11 til hun var 14 år gammel, gjorde et varig inntrykk på den unge jenta, som fikk et skarpt øye for klassesamfunnets urettferdighet. Hun meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom (SU) som 17-åring.

Etter videregående skole i Skien (samfunnsfaglig linje) studerte Kristin Halvorsen sosialpedagogikk og kriminologi ved Universitetet i Oslo, men avbrøt studiene da hun ble organisasjonssekretær i Sosialistisk Ungdom i 1982. To år senere giftet hun seg med Charlo Halvorsen, og de fikk etter hvert to barn.

Bortsett fra et års tid som sekretær på et advokatkontor (1984–1985) har Halvorsens yrkesliv vært knyttet til politikk. Under nominasjonsprosessen i Oslo SV i 1984 feide den relativt ukjente 24-åringen Kristin Halvorsen partiveteranen Finn Gustavsen av banen i kampvoteringen om andreplassen på partiets liste til stortingsvalget. Etter valget i 1985 møtte hun flere ganger som vararepresentant og markerte seg raskt som en lovende politiker.

Halvorsen var kvinnepolitisk sekretær i SV i 1985–1989 og kvinnepolitisk leder i 1995–1997. Fra 1989 hadde hun fast sete på Stortinget som SVs andre representant fra Oslo. I 1993 kom hun inn på utjevningsmandat, og i 1997 overtok hun førsteplassen på SV-listen i Oslo. Hun satt åtte år i finanskomiteen og deretter i kontroll- og konstitusjonskomiteen i 1997–2001.

Halvorsen var den første kvinne som fungerte som sitt partis hovedtalsperson i den mannsdominerte finanskomiteen. Erik Solheim innrømmet at «SV tok en råsjanse da vi plasserte Kristin i finanskomiteen. Vi hadde ikke drømt om at det skulle gå så bra. Hun er et funn for SV». Mange var enige i at her hadde partiet «ei Hanna [Kvanmo] in spe», og da Solheim gikk av som partileder i 1997, fremstod Kristin Halvorsen for de fleste som hans naturlige etterfølger. Arbeidet med modernisering av partiet fortsatte. «Vi skal ha et romsligere, rausere parti med større livslyst», erklærte den nyvalgte lederen.

Veien oppover hadde likevel ikke vært uten hindringer. «Jeg kunne godt tenke meg å være på Stortinget i to perioder, men så får det være slutt», sa Kristin Halvorsen til en reporter i 1990. Men det var med et nødskrik hun ble gjenvalgt i 1993. «Alt vi har kunnet gjøre galt, har vi gjort galt,» erklærte hun i et intervju i Dagbladet. Først etter noen ulidelig nervepirrende dager med fintelling kunne Halvorsen gjeninnta sin plass på Stortinget med en margin på 161 stemmer.

Foran stortingsvalget i 2001 gjorde de alt riktig. «Alt Kristin Halvorsen har tatt i under denne valgkampen har blitt til gull og myrra», skrev en kommentator. SV-lederen forklarte selv fremgangen med at partiet hadde fått enorm troverdighet på grunn av konsekvent satsing på barn, unge, miljø og velferd gjennom mange år. Et samlet parti var også viktig. Indre stridigheter mellom ulike fløyer i partiet – blant annet om utenriks- og sikkerhetspolitikken, særlig i forbindelse med Norges deltakelse i NATO-aksjonene mot Jugoslavia i 1999, og om partiets ideologiske profil – så en tid ut til å skulle skape problemer for partiledelsen. Etter landsmøtet i 2001 ble imidlertid opposisjonen fra det såkalte «Nettverket» avviklet.

Halvorsen sto som partiets ubestridte og samlende leder i den påfølgende valgkampen, og hennes innsats og ikke minst hennes suverene mestring av mediene bidro sterkt til SVs imponerende valgresultat. Partiet gikk frem fra 6,0 til 12,5 prosent i oppslutning og fikk 23 representanter på Stortinget, mot 9 i foregående periode. SV fanget opp mye av Arbeiderpartiets tilbakegang; Arbeiderpartiet fikk 24,5 prosent av stemmene og ble altså bare dobbelt så stort som SV.

Under Kristin Halvorsens ledelse arbeidet SV aktivt for å bygge en regjeringsdyktig allianse mellom SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Til tross for at partiet ved stortingsvalget i 2005 gikk tilbake i oppslutning til 8,8 prosent og 15 mandater, gikk SV med i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering, der partiet fikk fem statsråder. Kristin Halvorsen ble selv finansminister og samtidig statsministerens stedfortreder.

Halvorsen var finansminister frem til 2009 og kunnskapsminister fra 2009 til 2012. Fra 2012 til 2013 hadde hun ansvaret for hele Kunnskapsdepartementet, inkludert forskning og høyere utdanning.

Kristin Halvorsen ble Norges første kvinnelige finansminister og samtidig den første finansministeren til venstre for Arbeiderpartiet. Hun fikk mye anerkjennelse for sin håndtering av finanskrisen i 2008/2009, der det ble satt i verk omfattende tiltak blant annet med skattelette til næringslivet og en økning i offentlige investeringer over statsbudsjettet.

Regjeringens håndtering av finanskrisen var en av årsakene til at den ble gjenvalgt i 2009. Men SV gikk ytterligere tilbake, og partiet mistet en plass i regjeringen og gikk fra fem til fire statsråder. Halvorsen gikk da over i Kunnskapsdepartementet, der hun arbeidet videre med SVs sentrale valgløfte om full barnehagedekning.

Etter SVs elendige valgresultat ved lokalvalgene i 2011 kunngjorde Kristin Halvorsen at hun ville trekke seg som partileder. Da hun gikk av i 2012, var hun den partilederen i SV som hadde sittet lengst. Hun gikk ut av regjeringen etter valget i 2013 og tok heller ikke gjenvalg til Stortinget. I 2014 ble hun ansatt som direktør i CICERO Senter for klimaforskning.

Fra 2014 til 2019 var Kristin Halvorsen leder av Bioteknologirådet. Fra 2022 er hun styreleder i Norges forskningsråd.

Halvorsen utga i 2004 boken Rett fra hjertet. I 2012 kom memoarboken Gjennomslag (sammen med journalist Lilla Sølhusvik).

• Sosialistisk Venstreparti
• Regjeringen Stoltenberg II
• sosialisme