Lars Norén

Norén debuterte med diktsamlingen Syrener, snö (1963). Tidlige diktbøker som Inledning nr: 2 till SCHIZZ (1965), Encyklopedi (1966) og Stupor (1968) formidler en ekstrem følelse av utsatthet i et surrealistisk billedspråk. I Revolver (1969) og Solitära dikter (1972) øker hans sosiale bevissthet, og tonen blir enklere og mer hverdagslig. Samlingene Order (1978) og Murlod (1979) kretser rundt en religiøs opplevelse av verden, mens Den ofullbordade stjärnan (1979) og Hjärta i hjärta (1980) tematiserer skriften og språket. Samtidig utvikler Norén et mer redusert lyrisk språk.

Etter en oversett debut som dramatiker i 1973 oppnådde Norén internasjonal fremgang med bearbeidelsen av den klassiske familiemyten som ble innledet med Modet att döda, Akt utan nåd og Orestes (alle 1980) og fortsatt med Natten är dagens mor (1982), Kaos är granne med Gud (1983) og Stillheten (1988). Tiden är vårt hem (1992) har en friere, mindre lukket dramatisk form.

Trilogien Morire di Classe (Klassenes død) ble innledet med Personkrets 3:1 i 1998, og her beveget Norén seg ut på Stockholms gater. Det andre dramaet i trilogien, Skuggpojkarna (1999), handler om sju menn som er dømt for de grusomste forbrytelser og soner sin straff ved en institusjon. Den siste delen av Morire di Classe er stykket A la mémorie d´Anna Politkovskaïa, som ble satt opp i 2008 og var et samarbeidsprosjekt mellom Riksteatern, Théâtre National i Brussel og Théâtre Nanterre-Amandiers i Paris.

November (2001) er et kammerspill, det første i en trilogi, slik forfatteren stadig arbeidet med stykker som inngår i større helheter.

Han gav i 2008 ut den kontroversielle En dramatikers dagbok, som er på over 1600 sider og som vakte stor debatt.

Norén mottok Svenska Akademiens nordiska pris i 2003. Han var kunstnerisk leder ved Riksteaterns enhet Riks Drama fra 1999.

• Sveriges litteratur
• teater i Sverige