Luzon

Luzon er en langstrakt øy, 830 kilometer i lengde nord–sør og 240 kilometer på sitt bredeste øst–vest. Kystlinjen er på 2922 kilometer.

Den nordlige delen av øya preges av to fjellkjeder som løper fra nord til sør, Cordillera Central og Sierra Madre. Den mektige Cordillera Central består av flere parallelle kammer med en gjennomsnittshøyde på om lag 1650 meter over havet. Her ligger øyas høyeste topp, vulkanen Pulog (2922 meter over havet). Sierra Madre, som løper langs nordøstkysten i lengde av 560 kilometer, er for en stor del vulkansk og skråner bratt ned mot havet. I Cagayandalen, mellom de to fjellkjedene, renner Filippinenes lengste elv, Cagayan. Den har en lengde på 350 kilometer og munner ut på øyas nordkyst.

Sentralt på øya ligger den fruktbare og tett befolkede sletten Central Plain, som er Filippinenes viktigste kornkammer. Sør for denne sletten er landskapet variert, med både aktive og utslokte vulkaner samt flere innsjøer. De to største er Laguna de Bay, som er Filippinenes største innsjø med et areal som varierer fra 911 til 922 kvadratkilometer og Taalsjøen (Taal Lake). Her ligger flere store byer, blant annet hovedstaden Manila.

Den sørøstlige del av Luzon dannes av halvøya Bicol. Denne regionen er preget av en sterkt buktet kystlinje og inneholder flere mindre fjellkjeder med til dels aktive vulkaner. Mayon (2462 meter over havet) er Filippinenes mest aktive vulkan. Det første utbruddet fant sted i 1616. Per 2024 har det vært 52 utbrudd i løpet av de siste 500 årene.

Befolkningen på Luzon består av en rekke ulike etniske grupper. De største er tagalog, ilocano og bicol. Tagalog er opprinnelig hjemmehørende i den sentrale delen av øya, ilocano i nordvest og bicol i sørøst. Andre større folkegrupper er pampang og pangasi, samt igorot, i fjellene i nord. De opprinnelige folkegruppene i Cagayandalen er ibanag, gaddang, itawi, yogod og isneg.

Øya Luzon har 58 prosent av Filippinenes befolkning (2020). Områdene øst og sør for Manilabukta og på Central Plain hører til blant de tettest befolkede områder i verden. Her finnes både hovedstadsregionen Manila med 14,2 millioner innbyggere (2020), og jordbruksdistrikter med opp mot 1000 innbyggere per kvadratkilometer. Regionene Ilocos i nordvest og Bicol i sørøst har henholdsvis 410 og 330 innbyggere per kvadratkilometer (2020). Cagayandalen er øyas og (nest etter Palawan) Filippinenes tynnest befolkede region, med om lag 130 innbyggere per kvadratkilometer (2020).

Central Plain er Filippinenes viktigste landbruksregion og står blant annet for om lag ⅓ av landets risproduksjon. Majoriteten av befolkningen her er bønder som, i tillegg til ris, også dyrker en rekke grønnsaker. Også i Ilocos og i Cagayandalen er ris viktigste jordbruksprodukt. Cagayandalen og Ilocosregionen er Filippinenes viktigste områder for tobakksdyrking, og Ilocos er også viktig område for storfe- og svinehold. I regionen sør for Manila, rundt de to store sjøene, dyrkes foruten ris også kokosnøtter og sukkerrør. Også Bicolhalvøya er i hovedsak en landbruksregion, med abaca og kokosnøtter som de viktigste produktene.

Tømmerhugst var tidligere en viktig næringsvei over hele Luzon, men flere steder er skogen helt nedhugd. Fiske er en viktig næringsvei langs hele kysten, særlig i Ilocosregionen. De viktigste mineralene er gull og kobber, som utvinnes i fjellene i nord og på den sørlige delen av øya. I Ilocosregionen utvinnes havsalt.

Nesten all industri er konsentrert til de sentrale områdene rundt Manila, hvor industrien hovedsakelig består av råvareforedling. Siden 1990-årene er det bygd opp en betydelig produksjon av elektriske og elektroniske komponenter for eksport. I de andre regionene eksisterer industrien nesten utelukkende som småskala håndverksproduksjon. Ilocos er spesielt kjent for sin veving.

Samferdselen er relativt godt utbygd i regionen rundt Manila. I de andre regionene har et dårlig veinett hindret den økonomiske utviklingen. Nesten all eksport og import foregår over Manila havn.

• Filippinenes geografi
• Filippinene
• Økonomi og næringsliv i Filippinene