Mago Tresliperi

I 1893 ble Eidsvold Værk med tresliperiet kjøpt av Haaken Chr. Mathiesen på Linderud. Mathiesen Linderud var et av de store trelastfirmaene i Norge, som på 1700- og 1800-tallet hadde kjøpt store skogområder på Øvre Romerike. Etter kjøpet av Eidsvold Værk utviklet firmaet seg til et industrikonsern under ledelse av H. C. Mathiesens sønn, Haaken Larpent Mathiesen, som hadde overtatt etter sin far i 1894. Verket besto av et av landets største gårdsbruk, sagbruk, teglverk, møller, foruten tresliperiet på Dal. Det viktigste var nok likevel fallrettighetene til de fire fossene i Andelva, som var godt egnet til bruk for den kraftkrevende treforedlingsindustrien.

Allerede året etter overtakelsen av Eidsvold Værk bygget Mathiesen et tresliperi ved Ludvigsfossen med en produksjonskapasitet på 4000 tonn 50 prosent våt tremasse per år. Det ble kalt Mago B, mens det eldste sliperiet fikk navnet Mago A. I 1898 ble det største og dyreste sliperiet, Mago C, reist ved Vengerfossen. Dette nye anlegget kunne produsere 5000 tonn tremasse i året. Samtidig ble Mago A modernisert og utvidet. Disse produserte nå varmslipt tremasse etter det såkalte amerikanske system, på den tiden en relativt ny teknologi som ga en bedre massekvalitet.

Hele Mago C, med fabrikkbygninger, vannkraftanlegg og maskinpark ble oppført av Myrens Verksted i Kristiania.

I 1898 kjøpte Mathiesen også Baarlidalen Tresliperi, anlagt i 1884 ved den nederste fossen i Andelva av nettopp verkseier Jens Jensen ved Myrens Verksted. Etter eierskiftet fikk dette sliperiet navnet Mago D. Mathiesen-Eidsvold Værk (MEV) var ved århundreskiftet 1900 blitt Norges største privateide industrikonsern med rundt 1000 ansatte og en av landets største tremasseprodusenter med en årsproduksjon på ca. 17 000 tonn 50 prosent våt tremasse. Med ca. 330 000 mål skog hadde MEV også nok tømmer til sliperiene. Mathiesen hadde enda større planer for treforedlingsvirksomheten og foreslo for de daværende engelske eierne av Bøhnsdalens Fabrikker å skape ett sammenslått treforedlingsselskap kalt Andelvens Fabrikker. Det ble det imidlertid ikke noe av. En stund syslet H. L. Mathiesen med planer for en cellulose- og papirfabrikk i Bårlidalen.

De store industriplanene ble skrinlagt etter at regjeringen i 1906 innførte konsesjonslover for blant annet eierskap til skog, noe som Mathiesen mente ville hindre industriutviklingen i landet. Han hadde forberedt store skogkjøp ut fra en overbevisning om at cellulose- og papirproduksjon måtte baseres på eget råstoff. Framfor satsing i Norge investerte han stort i finsk treforedlingsindustri gjennom firmaet Gutzeit.

I 1908 ble fabrikkanlegget i Bønsdalen totalskadet i brann, og på grunn av konsesjonslovene vegret de engelske eierne seg for å bygge opp igjen. Da Norge fikk ny regjering i 1910 hvor partiet Høyre var representert, bidro forhåpningene om en ny næringspolitikk til at Mathiesen bestemte seg for å kjøpe eiendommene i Bønsdalen. Hans store planer om all treforedlingsindustri ved Andelva under ett selskap ble realisert, men nå med ham selv om eneeier. Ny papirfabrikk i Bønsdalen ble reist og satt i drift våren 1912. Tidligere hadde det meste av tremassen blitt eksportert, men nå ble produksjonen ved tresliperiene i hovedsak videreforedlet til avispapir i Bønsdalen.

I 1905 ble Mago D – Bårdlidalen Tresliperi fornyet, men det var først i 1912 det ble igangsatt som et moderne varmsliperi. I 1920 produserte Mathiesen-Eidsvold Værk opp i mot 24 000 tonn 50 prosent våt tremasse per år ved hjelp av 11 varmslipeapparater og elektrisk kraft på 2800 hestekrefter. 120 arbeidere var tilknyttet sliperiene. I 1920 ble det også bygget et anlegg for produksjon av halvcellulose i Bårlidalen. Noe av maskineriet i Mago D ble imidlertid også brukt i framstillingen av dette produktet, som utgjorde råstoff for brunt innpakningspapir. På denne tiden var det bygget en taubane på 2300 meter fra Mago A, B, og C til fabrikkanlegget i Bønsdalen for transport av tremassen.

De fire sliperiene til Mathiesen-Eidsvold Værk ble etter hvert for små for rasjonell produksjon i en stadig sterkere konkurranse innenfor internasjonal treforedlingsindustri. Den spredte beliggenheten til produksjonsenhetene var fordyrende og arbeidskraftbehovet ble for stort. Kraftmengden i hvert fossefall var heller ikke tilstrekkelig til å drive større produksjon. Slipeapparatene var blitt langt mer kraftkrevende enn tidligere. De små og spredte fossefallene som ble industrielt utnyttet i treforedlingens første periode, i andre halvdel av 1800-tallet, ga ikke utviklingsmuligheter for store fabrikkenheter slik som treforedlingsbransjen utviklet seg internasjonalt, ikke minst i nabolandene Finland og Sverige i mellomkrigstiden.

I 1933 ble transportbehovet ved tresliperiene forsøkt løst ved bygging av en rørledning. Den gikk innom de tre øverste sliperiene i elva, hvor tremassen ble pumpet fram til fabrikken i Bønsdalen. Det var i sin tid en viktig nyvinning, men på grunn av at avsetningen på avispapir sviktet i 1930-årene, var lønnsomheten fortsatt dårlig. Mathiesen foretok derfor en større omlegging av driften, med større satsing på cellulose og produksjon av finere papirkvaliteter. Dermed ble det mindre behov for tremasse.

Allerede i 1935 ble Mago D i Bårlidalen nedlagt, det sliperiet som ikke var koblet til masseledningen. Isteden ble det bygd kraftstasjon og ledningsnett for overføring av elektrisk kraft til Bønsdalen. Kraftstasjonen ble fornyet i 1980. Mago B ble nedlagt i 1940, også den erstattet av kraftstasjon. I 2004–2005 ble den ombygd og modernisert. Mago A og Mago C ble holdt i drift fram til 1960-årene, henholdsvis til 1962 og 1965. Det ble bygd kraftstasjon ved Siktemelsfossen, der Mago A hadde vært, i 1984. Nåværende kraftstasjon i Vengerfossen ble bygd i 1978, ved gamle Mago C. Kraftproduksjonen er i dag samlet på ca. 22 GWh per år i de fire fossene.