taubane – Store norske leksikon

Tegning av typen med to-taussystem. Her er det et fast bæretau som holder gondolen, og et trekktau som beveger den.

Taubaner

Av KF/Store norske leksikon ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

KF-bok.

Lisens: Begrenset gjenbruk

En taubane er en transportinnretning hvor kjøretøy (kabiner, gondoler, stoler, medbringere) forflytter seg ved hjelp av stål- eller fibertau, som bærer og/eller trekker lasten. Taubaner brukes i vanskelig tilgjengelig terreng, særlig i fjellområder, og til turistformål.

Faktaboks

Også kjent som: svevebaner, gondolbaner

Det finnes tre hovedtyper av taubaner: svevebaner, kabelbaner og skitrekk. På svevebaner bæres og trekkes kjøretøyet av tau over bakken. På kabelbaner følger kabin eller kjøretøy skinner lagt på bakken, over broer, eller gjennom tunneler. På både svevebaner og kabelbaner kan fartøyet være åpent eller lukket. Ved skitrekk og skitau (som er det aller minste taubaneanlegg), skjer transporten på snødekke.

Når det gjelder svevebaner, skilles det mellom totausbaner og omløpsbaner. På totausbaner bæres kjøretøyet av et bæretau, mens fremdriften skjer ved hjelp av et trekktau. Totausbaner er som oftest pendelbaner, det vil si at kabinen eller kjøretøyet trekkes frem og tilbake på det samme bæretauet. På omløpsbaner blir kjøretøyet både båret og trukket av samme tau. Bæretrekktauet beveges alltid i samme retning, og kjøretøyene passerer rundt endestasjonen. Typiske omløpsbaner er stolheiser og små kabinbaner.

Stolheiser skal normalt ikke gå høyere enn femten meter over bakken, men opp til 18 meter er tillatt over korte strekninger. Det finnes ingen høydebegrensninger på svevebaner med lukkede kabiner. Ved Chamonix i Frankrike går svevebanen Aiguille du Midi til en endestasjon som ligger 3500 meter over havet. Den regnes som den høyest gående taubane for offentlig personbefordring i Europa. De største kabinene i verden kan ta over 200 passasjerer.

I Norge

Fjellheisen i Tromsø har vært i drift siden 1961.

Fjellheisen

Av Asbjørn Floden.

Lisens: CC BY NC SA 2.0

I Norge er de fleste taubaner konsesjonspliktige med hjemmel i taubaneloven av 1912. Det finnes i 2020 om lag 800 taubaner med konsesjon. Av disse er fire kabelbaner der Fløibanen i Bergen er den eneste som ble bygd utelukkende med tanke på offentlig persontransport. Gaustabanen nær Rjukan ble bygget for Forsvaret/NATO, går til Gaustatoppen og ble åpnet for publikum i 2015. Videre finnes det kabelbaner i Mågeli i Tyssedal, i Bjølvefossen og i Høyanger. De tre siste ble bygd i tilknytning til kraftutbygging, men er senere åpnet for publikum.

Av svevebaner finnes det 25 pendelbaner, hvorav syv er for offentlig persontransport: Ulriksbanen i Bergen, Krossobanen i Rjukan , Hangursbanen på Voss , Storsteinen (Fjellheisen) i Tromsø, Fykandalen i Glomfjord , Loen skylift som når en høyde på 1011 moh, og en gondolbane i Rauma og går cirka 700 meter opp til Nesaksla fra Åndalsnes . Denne siste ble offisielt åpnet mai 2021. Som populære turistattraksjoner planlegges det mange nye gondolbaner. Det finnes én omløpsbane med kabiner i Narvik.

Det er cirka 50 stolheiser i Norge, og verdens første åtteseters stolheis stod ferdig i 1998 i Vrådal i Kviteseidkommune. Det finnes omkring 400 skitrekk, 300 skitau, 17 godstaubaner og diverse andre. I tillegg finnes det et mindre antall taubaner som ikke er konsesjonspliktige.

I Norge er det relativt få ulykker i tilknytning til taubaner. Det har ikke forekommet dødsulykker i norske konsesjonsgitte taubaner siden 1979. Statens jernbanetilsyn er taubanetilsyn i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Andre banetyper

Tor Wisting