Marco Polo

Det Asia som møtte de tre venetianerne i andre halvdel av 1200-tallet, var et Asia preget av mongolenes ekspansjon under Djengis khan som hadde startet i begynnelsen av århundret. Ekspansjonen hadde resultert i et velde som i videste omfang strakte seg fra det sørlige Russland til Stillehavet. Deres opphold i Asia fant sted under sluttfasen av mongolenes erobring av Kina. Khubilai khan, som var Djengis khans barnebarn, overtok som storkhan (det vil si øverste hersker) av Mongolriket i 1260. Allerede da omfattet riket Nord-Kina, som Polo kalte «Cathay». I 1279 fullførte Khubilai khan erobringen av Sør-Kina.

Rikets indre tilstand var imidlertid preget av tiltagende oppsplitting, underliggende konflikter og åpne opprør fra 1260-tallet. Ved Niccolò, Maffeo og Marco Polos ankomst besto Mongolriket, i tillegg til Khubilai khans del i øst, av Den gylne horde i det sørlige Russland, Dsjagatai-khanatet i Sentral-Asia og Il-Khanatet i Persia. Disse var i praksis autonomi riker, og under hele Polo-familiens opphold i Mongolriket utfordret de Khubilai khans autoritet som storkhan.

Like fullt kan det slås fast at både reisen til Kina og deres innpass ved Khubilais hoff var muliggjort av den stabiliteten som mongolenes ekspansjon tross alt hadde medført. Uten «Pax Mongolica» ville ikke Marco Polo hatt noen posisjon som medlem av storkhanens elite og heller ingen rolle som beskyttet utsending.

Familien Polo hadde før Marco Polos reise en forhistorie med handelsaktivitet i det østlige Europa og Midtøsten. Marco Polos reise til Kina skjedde fordi en serie tilfeldigheter under faren Niccolò og onkelen Maffeos handelstokt østover i årene fra 1261 kom til å føre dem til Kina. Bakgrunnen for dette var at da brødrene var kommet til Konstantinopel, bestemte de seg for å omsette varene sine i edelstener der og fortsette ferden østover mot Volga og territoriet til herskeren for den vestlige delen av Mongolriket, Berke khan. Under oppholdet ved hans hoff i byen Sarai, hovedsetet for Den gylne horde, kom de i kontakt med en av storkhanen Khubilai khans sendemenn som inviterte dem med på sin retur til Kina.

Siden en returreise til Venezia på dette tidspunkt var utelukket på grunn av usikre politiske forhold, bestemte brødrene Polo seg for å takke ja til tilbudet. I 1265 kom de til reisens mål da de møtte Khubilai khan, trolig i storkhanens nye hovedstad Shangdu, som lå midt mellom Mongolia og Kina (nåværende Indre Mongolia). Byen ble senere udødeliggjort som «Xanadu» av den engelske dikteren Samuel Taylor Coleridge.

Khubilai khan var interessert i kunnskap som Polo-brødrene kunne gi ham om rikene i vest, og resultatet av møtet mellom ham og Niccolò og Maffeo ble at khanen utnevnte dem som sine utsendinger til paven. Brødrene skulle ta med et brev der paven ble bedt om å sende storkhanen 100 kloke menn innen ulike fag og kunnskapsområder, samt å bringe med seg noe av den hellige oljen ved Jesu grav ved deres retur til khanen. I 1269 eller tidlig 1270 returnerte brødrene til Venezia.

Ved hjemkomsten fikk Niccolò vite at hans hustru hadde gått bort, men at hun etter ektemannens avreise hadde født en sønn, Marco. Ved dette første møtet mellom far og sønn var Marco 15 år gammel.

Det viste seg at også paven hadde dødd mens brødrene var bortreist, og de ble derfor værende i Venezia i to år i påvente av at ny pave skulle velges. Dette viste seg å trekke ut, og brødrene Polo bestemte seg, antakelig i september 1271, for å legge av gårde på sin andre reise til Kina før det var kommet en avgjørelse. Denne gang tok de med seg Marco i følget. De skulle ikke vende tilbake til Venezia før i 1295.

Niccolò, Maffeo og Marco dro til Khorasan-området i Iran og videre østover til Badakshan i Afghanistan, hvor de oppholdt seg i nesten ett år i påvente av at Marco skulle bli frisk etter et malariaanfall. Deretter fortsatte karavanen gjennom Pamir til Kashgar (i nåværende Xinjiang), som da tilhørte Dsjagatai-khanatet. Herfra fortsatte de på nordsiden av Kunlunfjellene, gjennom ørkenen Taklamakan og oasene Yarkand, Khotan og Lop Nur, til Dunhuang ved den kinesiske grensen. Videre gikk reisen gjennom ørkenen Gobi, over mongolkeiserens sommerresidensby Doloon Nuur til Beijing, som de nådde i 1274 eller 1275 etter tre og et halvt år på reisefot. Beijing, eller Khanbalik som den het da, var blitt storkhanens nye hovedstad siden forrige visitt.

I de 17 årene de tre oppholdt seg i Kina var de Khubilai khans menn eller hans «vasaller». Det har hersket usikkerhet og ulike fortolkninger av Marcos Polos stillinger og virkeområde i Khubilais regime. Det er imidlertid utbredt enighet om at han hadde en fremtredende posisjon enten det har vært forstått som i en militær, diplomatisk eller annen administrativ funksjon som for eksempel skatteinnkreving.

I alle tilfelle ble han i kraft av sine stillinger ved Khubilais hoff sendt rundt på en rekke reiser, blant annet i 1276 som khanens personlige observatør til de kinesiske provinsene Shanxi, Shaanxi, Szechwan og Yunnan. Han utførte også oppdrag i kystprovinsen Fukien i sør. I tillegg kom reiser til grenseregioner som Tibet, Burma og Bengal. I følge Marcos beretning virket han en tid som guvernør i storbyen Yangzhou, men dette underbygges ikke av kinesiske kilder.

Hjemreisen til Venezia skjedde i en periode da det var klart at storkhanens helse var svekket og hans herskertid gikk mot slutten. I denne situasjonen hadde de grunn til å frykte for sin egen fremtid i Kina, i og med at deres stilling var så sterkt knyttet til Khubilais person. Etter flere ganger å ha søkt khanen om å få vende tilbake til hjemlandet, men fått negativt svar, bød anledningen seg endelig i 1292 da de ble bedt om å eskortere en mongolsk prinsesse som var bortlovet som brud til Arghun, herskeren av Il-khanatet i Persia.

De ankom trolig Persia i 1294 og fortsatte derfra etter utført oppdrag, som riktignok ble komplisert ved at den opprinnelige tiltenkte ektemannen i mellomtiden hadde avgått ved døden. I 1295, etter 24 år i utlendighet, vendte de endelig tilbake til Venezia. Marco var da 41 eller 42 år gammel.

Om den historiske sammenhengen bak Marco, Niccolò og Maffeo Polos innpass og virke i Khubilais regime er preget av spesielle historiske omstendigheter, er ikke dette mindre tilfelle for nedtegnelsen av Marcos fortelling. Beretningen ble nemlig diktert av Marco til Rustichello da Pisa, en skrivefør fange som delte celle med Marco i fengselet i Genova rundt 1298.

Det hersker uenighet om hvorvidt Marco støttet seg på notater fra sitt opphold i Asia under dikteringen, og om dette i så fall dreidde seg om private opptegnelser eller notater gjort i forbindelse med hans rapporter til Khubilai khan. Det er imidlertid sikkert at ingen slike notater har blitt bevart for ettertiden.

Det var altså medfangen Rustichello som skrev ned Marco Polos historie. Rustichello hadde ved møtet med Marco i fengselet i Genova allerede bakgrunn som forfatter innenfor en heltesjanger, der han hadde skrevet verk med utgangspunkt i myten om kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Spørsmålet er i hvor stor grad, og på hvilken måte, Rustichello var med på å prege utformingen av Marcos tekst. I åpningen av beretningen er Rustichellos innflytelse helt åpenbar siden denne er tatt ordrett fra et annet av Rustichellos verk, Méliadus, som omhandler kong Arthur. Det har også overbevisende vært hevdet at både overdrivelser og mytiske elementer i Marcos beretning må stamme fra Rustichello, siden begge trekk ligger fjernt fra Marcos mer nøkterne personlighet og stemme.

I forlengelsen av dette har det også blitt hevdet at Marcos sekulære tilnærming og Rustichellos mer mytologiske og heroiske stil kan ha utfylt hverandre. En sterkere variant av denne påstanden er at deres to respektive tilnærminger går opp i en høyere enhet, der Rustichello ikke representerte en «lærd stemme», som kunne ha drept det umiddelbare og konkrete aspektet i Marcos fortelling med samtidens pseudovitenskapelige fraser. Rustichello tilførte i stedet fortellingen et litterært element av magi.

Når det gjelder fordelingen mellom Marcos og Rustichellos respektive innflytelse på utformingen av verket, kan det avslutningsvis bemerkes at beretningen synes å endre karakter i andre halvdel, der Marcos stemme som sekulær og vitebegjærlig geograf og antropolog trer klarere fram.

Av de første håndskriftene er 150 fremdeles bevart. Ingen av disse versjonene er helt identiske, og det har derfor vært foreslått at en bør snakke om «bøkene» og ikke «boka» til Marco Polo. Forslaget kan virke søkt, men det gjenspeiler et faktisk forhold: nemlig at det finnes en rekke tekstvarianter der disse ikke bare har et ulikt, men delvis motsigende, innhold. Noen hovedretninger i synet på Marcos tekster er imidlertid mulig å skille ut.

Ved midten av det 14. århundre fantes det tre håndskriftsversjoner av boka: en franskspråklig versjon, i hovedsak beregnet på et publikum fra overklassen; en versjon skrevet på en toskansk-venetiansk (italiensk) språkvariant, beregnet på et mer folkelig publikum; samt en latinsk oversettelse av Francesco Pipino (1270–1328), med et didaktisk-religiøst formål.

De ulike manusene var også kjent under ulike titler, som enten pekte på verket som en reiseberetning eller beretning om verdens undere. Én tittelvariant inneholdt betegnelsen «il Milione». Om opphavet til dette navnet hersker det ulike oppfatninger, for eksempel at det var et oppnavn til Marco som «mannen med en million fortellinger», eller at det stammer fra bygningen der Polo-familien bodde i Venezia. Det kan også sikte til Marcos (eller Rustichellos) hang til superlativer og overdrivelser i omtalen av Khubilai khan og Kina.

Den første trykte utgaven av boka ble utgitt i Nürnberg i 1477, og boka kom senere ut i forskjellige utgaver på ulike europeiske språk i de følgende århundrene. To utgaver, henholdsvis fra det 19. og 20. århundre, inntar en sentral plass i den nyere forskningen om Marco Polo. Den første er Henry Yules (1820–1889) utgave, The Book of Ser Marco Polo, the Venetian, opprinnelig fra 1871 og senere supplert i 1903 av Henri Cordier (1849–1925) med reviderte tobinds utgaver i 1920 og 1929, og en siste ettbindsutgave i 2017. Den andre er Arthur Christopher Moule (1873–1957) og Paul Pelliots The Description of the World fra 1938.

Den første er særlig nyttig på grunn av Yules utførlige noter. Moule og Pelliots utgave er viktig fordi den bygger på et funn av et manuskript av Marcos beretning fra 1795, basert på et tidligere manus fra rundt 1400, som ble funnet i katedralen i Toledo i 1932.

Vurderinger av Marcos bok vil være avhengig av hvilke sjangerforventninger man møter den med. Her har tilnærmingene vært fordelt mellom å se verket som en kjøpmannsmanual, som en håndbok til hjelp for Kirkens misjon i Asia, eller som en beretning om merkverdige fenomen og tildragelser i eksotiske land. I forlengelsen av den siste lesemåten reiser spørsmålet seg om hvorvidt boka oppviser «orientalistiske» trekk, forstått som en europeisk selvhevdende og fordomsfull holdning i synet på asiatiske samfunn og kulturer fra Marcos side.

Alle de sjangrene som er nevnt ovenfor er kulturhistorisk sett troverdige kandidater. Men det er vanskelig å påstå at Marcos bok faller helt inn under noen av dem. Kandidaten «kjøpmannsmanual» passer dårlig fordi når Marco riktignok gjennomgående beskriver både levevei og økonomiske produkter i de stedene han omtaler, så er det ikke deres kommersielle karakter i seg selv som interesserer ham, men de økonomiske aspektenes betydning i de beskrevne menneskenes liv og tilværelse. Det samme gjelder hans beskrivelser av ulike lokale religiøse forestillinger og skikker. Bortsett fra enkelte nokså overflatisk nedvurderende bemerkninger, særlig om islam, er det generelle inntrykket Marco gir leseren at det er selve de religiøse forestillingene og rituelle praksisenes rolle i de omtalte menneskenes daglige liv han ønsker å formidle. Denne holdningen gir boka åpenbart en begrenset verdi som «misjonsmanual», og etterlater et klart inntrykk av at dette heller ikke er bokas formål.

Når det gjelder de innslag av eksotisme som faktisk finnes i teksten, for eksempel det å godta undere, er det vanlig å forstå disse mer som uttrykk for en konsesjon til sjangeren «fantastiske fortellinger» enn Marcos egne eksotiserende oppfatninger. Generelt er Marcos stil nøkternt observerende.

Av det ovenstående går det fram at verket primært er skrevet ut fra et ønske om å få fram hvordan samfunnsmessige og kulturelle forhold faktisk var. I mer moderne språkdrakt kan vi si at Marco gir oss en form for empirisk antropologi. En slik tolkning peker både tilbake til Marcos bakgrunn fra Venezia samt fram mot renessansen. I sin empiriske og åpne tilnærming peker Marco Polo i denne forstand ut over sin egen samtid.

Godtar vi den generelle karakteristikken av Marcos verk som en geografisk-antropologisk fremstilling «forut for sin tid», bør det legges til at i ett forhold avviker Marco fra den nøkterne stilen og går over i nærmest uforbeholden ros og oppvurdering, nemlig i omtalen av Khubilai khan og hans rike. Dette kan forklares både med at storkhanen var hans «arbeidsgiver», og at lovprisingen passet inn i rangs- og autoritetsoppfatninger som hersket i det Europa Marco kom fra.

Bemerkelsesverdig er det like fullt at det i Marcos beretning finnes passasjer der han foretar sammenligning mellom storkhanens rike og kristenheten som åpenbart går i khanens favør. Blant annet gjelder dette khanens religiøse toleranse som underforstått kan sees i kontrast til kristen rettroenhet og religionsforfølgelse.

Det har med jevne mellomrom vært fremsatt påstander om at Marco Polo aldri kom til Kina, eller i en mer ytterliggående versjon at hele Marcos Polos beretning er bygget på fri fantasi.

I dag anses disse påstandene som ufunderte og tilbakeviste, og det hersker enighet om at Marco Polo var i Kina og at han utførte oppgaver for Khubilai khan. Godtar vi dette som utgangspunkt, gjenstår det likevel å peke på hva slags historisk betydning Marco Polo hadde både i Asia og i Europa. For å kunne avgrense dette, er det naturlig å starte med å se på hans bakgrunn.

To trekk ved den venetianske bakgrunnen kan ha bidratt til å forme Marcos oppfatninger og tenkemåte. Det første er den globale og kosmopolitiske orienteringen gitt i langdistanse-handelens dominerende plass i byens økonomiske liv. Venezia var på Marco Polos tid en internasjonal handelsby med en sterk internasjonal orientering. Et annet typisk trekk ved byen var ritualenes og seremonienes sentrale plass i byens kulturelle liv.

Begge elementer kan ha vært med på å forklare den type kulturell åpenhet vi finner i Marcos beskrivelse av asiatiske samfunn, samt den fremtredende plassen han vier ritualer og seremonier i verket.

Et annet trekk er der Marco Polo bruker sin hjemlige kultur som en underforstått kontrast til fenomen han observerer i Asia. Ett eksempel er at han gjentatte ganger bemerker den relativt frie stillingen til kvinnene i enkelte asiatiske samfunn. I denne sammenhengen fremhever han ikke bare sosial godtakelse av, men oppfordring til, fri seksuell utfoldelse for kvinner, inkludert gifte. Kommentaren kan fremstå som en underforstått kontrast til den kristne, venetianske kjønnsmoralen der kvinnen var absolutt underlagt mannen og seksuell aktivitet utenfor ekteskapet strengt fordømt. Slike både åpne og underforståtte sammenligninger er hyppige i hans beretning, og det er ikke utypisk at sammenligningene går i favør av den asiatiske parten.

Marcos Polos betydning må først og fremst vurderes i en europeisk sammenheng. Det kan likevel være grunn til å komme med noen bemerkninger om hans betydning for Mongolriket generelt og Khubilai khan spesielt når det gjelder deres informasjon om og syn på europeerne. Selv om det hadde vært kontakt mellom Mongolriket og europeere før Polo-familien kom dit, hadde møtet og samkvemmet mellom dem og Khubilai en annen, mer omfattende og gjensidig karakter enn de foregående kontaktene. Det er derfor rimelig å si at kontakten med Polo-familien utgjorde en forutsetning for at mongolene i øst kunne danne seg et bedre bilde av vesterlendingene. Dette var også et uttalt ønske fra regimet allerede ved faren og onkelens første audiens hos Khubilai.

Når det gjelder mengden, detaljrikdom og presisjonen i Marcos geografiske opplysninger, er det trukket fram at Marco er uovertruffen – og for eksempel langt overgår sin nesten samtidige Ibn Battuta (1304–1337), som i perioden 1325–1353 reiste i noen av de samme områdene i Asia som Marco Polo, i tillegg til Afrika, og ga ut sin egen en reiseberetning, «Rihla».

Det samme gjelder om en sammenligner Marcos beretning med kristne misjonærer som hadde nådd fram til Mongolia før ham. Om Marco ikke var den første europeer som reiste i Mongolriket og Asia, var han den første som krysset kontinent fra ende til ende og brakte en sammenhengende beretning om topografi, flora, fauna og skikker han observerte. Marco foretok den første (europeiske) geografisk-empiriske beskrivelsen av de de områdene han besøkte.

Av mer vitenskapshistorisk betydning har Marco Polo gitt et bidrag til utviklingen av europeisk kartografi. For å kunne vurdere Marcos bidrag til dette feltet kan det være fruktbart å gå ut fra den kart- og romforståelse som preget hans samtid. I senmiddelalderen hersket fremdeles oppfatningen at kosmografi og geografi dannet en enhet, som i sin karakter var gudegitt. Mer konkrete forestillinger om denne religiøse verdenenes geografiske beskaffenhet var tatt fra Det gamle testamentet, der man forestilte seg verden som en sirkel delt i tre av en T-figur, der Asia utgjorde den øvre halvsirkelen og Europa og Afrika lå plassert i de to firedelssirklene. Det har i denne sammenheng vært hevdet at europeisk kosmografi fram mot slutten av det 13. århundre hadde mer til felles med mytisk hinduistisk kosmografi enn noe som helst sekulært geografisk.

I prosessen som leder fram mot en mer sekulær geografisk tilnærming kom Marco Polo til å spille en rolle, selv om det rent geografiske aspektet ved verket ikke ble trukket frem i utgangspunktet. I kart fra andre halvdel av 1300-tallet er innflytelsen fra Marco åpenbar, for eksempel som i et kjent katalansk kart fra 1375. Denne måten å bruke Marcos verk på var økende i det 15. og 16. århundre. Vi vet at blant andre den nederlandske geografen Gerhardus Mercator var en av de som benyttet seg av Marcos geografiske observasjoner.

Det har vært hevdet at Christoffer Columbus skal ha brukt Marcos beretning som geografisk hjelp under oppdagelsen av Amerika. Riktignok finnes det et eksemplar av Marcos bok i Columbus' bibliotek med Columbus' egne margnotater, men det er klart at han ikke hadde kjennskap til Marco Polos bok før etter sin første reise, så noen direkte sammenheng mellom Marco Polo og oppdagelsen av Amerika finnes ikke.

Marco Polos bidrag til utviklingen av europeisk kartografi kan settes i et bredere europeisk kulturhistorisk perspektiv, der han kan sees på som er forløper til renessansen når man tar i betraktning hans empiriske og jordnære tilnærming til de asiatiske samfunn og kulturer han beskriver. Påstanden kan utdypes:

Marcos grunnleggende betydning for europeisk forståelse av «de andre», og dermed europeisk selvforståelse, er at han var med på å endre det mytiske bildet av Orienten til en empirisk virkelighet. Hvorvidt han rent umiddelbart etter bokutgivelsen ble anerkjent for dette, er tvilsomt. I utgangspunktet ble hans beretning i første omgang mest oppfattet som en røverhistorie, selv om Marco på slutten av livet skal ha sagt at han hadde fortalt bare halvparten av det han hadde opplevd.