Mars

Mars’ gjennomsnittlige avstand fra Sola er 227,9 millioner kilometer, noe som tilsvarer 1,52 ganger Jordas avstand fra Sola. På sitt nærmeste er Mars 56 millioner kilometer unna Jorda. Det er omtrent 140 ganger så langt som avstanden fra Jorda til Månen.

Et døgn på Mars varer 24,6 timer, ikke ulikt et døgn på Jorda (23,9 timer). Et Mars-døgn kalles sol, som er en forkortelse for «solar day» (soldøgn).

Mars bruker 687 jorddøgn (669,6 sol) rundt Sola (siderisk omløpstid), og det går 780 jorddøgn mellom hver gang Mars passerer Jorda på sitt nærmeste (synodisk omløpstid).

Mars' bane rundt Sola er noe mer utstrakt og mindre sirkulær enn Jordas bane; marsbanen har en eksentrisitet som er omtrent 5,6 ganger så stor som eksentrisiteten til jordbanen.

Mars’ rotasjonsakse har en helning på 25 grader i forhold til planetens baneplan. Dette er nesten identisk med Jorda, som har en aksehelning på 23,4 grader. Dette gjør at Mars har årstidsvariasjoner på samme måte som Jorda. De fire årstidene er ikke like lange på grunn av Mars’ elliptiske bane rundt Sola.

Overflaten til Mars har mange farger, men fremstår hovedsakelig rød. Dette skyldes at jernmineraler i støvet på bakken har rustet. Dette støvet blir også spredt rundt i atmosfæren, noe som gjør at himmelen oppleves gulbrun i stedet for blå, slik som på Jorda.

Temperaturen på overflaten varierer fra cirka +25 til −140 grader celsius. Den store temperaturvariasjonen henger sammen med at Mars har en svært tynn atmosfære, slik at den ikke klarer å holde særlig på varmen fra Sola.

De mørkeste områdene på overflaten kalles hav (mare), men er i virkeligheten dekket av sand og støv. Lysheten av disse områdene varierer i takt med årstidene gjennom marsåret, noe som skyldes at sanden og støvet forflyttes av vind.

Det atmosfæriske trykket på Mars er bare en hundredel av Jordas. Atmosfæren inneholder cirka 95 prosent karbondioksid (CO₂), 2–3 prosent nitrogen og 1–2 prosent argon, i tillegg til spor av vanndamp (under 0,1 prosent), krypton og xenon.

Flere romfartøy har funnet metan i Mars-atmosfæren. I det spesielle miljøet rundt Mars vil metan ganske hurtig – i løpet av noen få hundre år – bli brutt ned av sollyset. Funn av metan betyr derfor at dette enkle hydrokarbonet stadig produseres, men vi vet ikke hvordan det blir produsert på Mars. Vi vet at metan kan produseres i vulkanske prosesser, men også at det kan oppstå for eksempel når større mengder mikroorganismer råtner; den viktigste kilden til metanen i Jordas atmosfære er encellede organismer. Å forstå hvordan metan produseres på Mars er noe det forskes mye på.

Vindstyrken på Mars kan komme opp i over 100 kilometer i timen og virvle opp støvskyer og føre til sandstormer som kan dekke til mesteparten av planeten. Det kan ta måneder før støvet legger seg igjen.

Fordi atmosfæren er tynn, gir den ikke særlig beskyttelse mot nedslag av meteoritter, asteroider og kometer.

Det er oppdaget en tynn ionosfære rundt Mars og påvist svak aurora (nordlys).

Vår begrensede kunnskap om Mars’ indre er basert på målinger av planetens størrelse, form, rotasjon, gravitasjonsfelt og overflatesammensetning.

Mars er omtrent halvparten av Jordas størrelse med en omkrets på 21 339 kilometer ved ekvator. I sentrum av planeten er en tett kjerne som er omgitt av en mantel av stein, og ytterst er en skorpe av jern, magnesium, aluminium, kalsium og kalium.

Tyngdeakselerasjonen på overflaten er 3,71 m/s², som er litt over en tredjedel av tyngdekraften på Jordas overflate.

Siden den gjennomsnittlige massetettheten til Mars er rundt halvparten av Jordas, må Mars inneholde mer silikater og mye mindre jern-nikkel i kjernen enn det Jorda gjør.

Mars har ikke et globalt magnetfelt slik som Jorda. Men det er målt sterke magnetfelt i begrensede områder på overflaten, hvor enkelte områder på Mars har en annen magnetisk orientering enn andre. Disse magnetiserte områdene kan være restene etter et globalt magnetfelt som fantes rundt Mars for fire milliarder år siden.

Mars’ to måner, Phobos og Deimos, ble begge oppdaget i 1877 av Asaph Hall. De er blant de minste månene i solsystemet. Phobos er rundt 12 kilometer i diameter, mens Deimos er halvparten så stor. De har en potetlignende form og er dekket av kratre. Det kan tenkes at de er asteroider som er blitt fanget inn av Mars’ gravitasjonskraft.

Phobos er den månen som går i bane nærmest planeten sin av månene i solsystemet, med en avstand på 6000 kilometer (Månen befinner seg om lag 384 000 kilometer unna Jorda). Phobos trekkes stadig nærmere Mars, og om rundt 50 millioner år er det forventet at den enten vil krasje inn i planeten eller bli revet i stykker og bli til en støvring rundt planeten.

Både Phobos og Deimos har bunden rotasjon, som vil si at de alltid vender samme side mot Mars, akkurat som Månen gjør mot Jorda.

Mars ble, i likhet med de andre planetene i solsystemet, dannet for rundt 4,5 milliarder år siden, like etter at Sola hadde blitt dannet.

Mars kan ha vært mer jordlignende for 3,5 milliarder år siden. Formasjoner på overflaten tyder på at vann har rent der tidligere, mens i dag er overflaten tørrlagt.

Mars hadde sannsynligvis en tykkere atmosfære før som antageligvis inneholdt store mengder av drivhusgassen vanndamp i tillegg til karbondioksid. Vanndampen vil i så fall ha ført til en rask oppvarming av planeten inntil praktisk talt all vanndampen var forsvunnet ut i rommet og noe kanskje absorbert under overflaten som permafrost. Men denne klimaendringen har trolig ikke skjedd jevnt. Periodisk utgassing fra vulkaner og variasjoner i baneeksentrisitet og aksehelning kan ha ført til temperatursvingninger med vekslende varme og kalde perioder, slik det er påvist for Jorda.

Beregninger indikerer at Mars tidligere hadde et magnetfelt i likhet med Jordas, drevet av en dynamo-prosess i kjernen, de første millioner årene etter sin dannelse. Dette magnetfeltet forsvant i løpet av rundt 50 000 år ettersom kjernen til Mars ble nedkjølt og stivnet. Da magnetfeltet forsvant, var det ikke lenger noe som beskyttet atmosfæren mot solvinden, og atmosfæren ble blåst bort.

Observasjoner av Mars er funnet nedtegnet over 4000 år tilbake i tid i Det gamle Egypt. De observerte planetens bevegelse over himmelen.

På 1600-tallet brukte Johannes Kepler observasjoner av Mars for å utlede de tre lovene for planetenes bevegelse, Keplers lover.

Det ble observerte «kanaler» på overflaten av Mars, først sett av astronomen Giovanni Virginio Schiaparelli i 1877, som man trodde var kunstige vanningskanaler. Frem til 1900-tallet var det mange som trodde at det derfor fantes intelligente vesener på Mars. De første nærbildene av Mars ble tatt i 1965 av Mariner 4, og viste at kanalene var et optisk bedrag.

Planeten lyser med en maksimal lysstyrke på størrelsesklasse −2,9 og med en karakteristisk rød farge. Den minste lysstyrken er +1,8 når planeten er nær samstilling med Sola.

Fordi Mars’ største vinkelutstrekning sett fra Jorda bare er 25 buesekunder, vil man i bakketeleskoper kunne skjelne kun noen diffuse flekker på planetens overflate.

Hubble-romteleskopet brukes i blant til å observere Mars.

Det er foreløpig ikke gjort funn som kan påvise spor etter tidligere liv på Mars. I et par meteoritter som antas å stamme fra Mars, er det funnet noe som ligner på fossiler av ørsmå bakterier. Noen mener at det et stykke nede i sandlaget på Mars kan finnes døde eller til og med levende mikroorganismer.

På overflaten vil liv ikke kunne eksistere lenge i dag på grunn av sterk ultrafiolett stråling.

Mars er oppkalt etter krigsguden Mars fra romersk mytologi på grunn av den røde fargen som gir assosiasjoner til blod. Rødfargen har ført til at Mars gjerne kalles «Den røde planeten».

Det astronomiske tegnet for Mars er ♂.

Månene Phobos og Deimos er oppkalt etter sønnene til krigsguden Ares, som er den greske motparten til den romerske krigsguden Mars. Deimos' navn betyr «skrekk», og Phobos betyr «gru».

• planeter
• solsystemet

• NASA: Mars Exploration Program
• NASA: Solar System Exploration – Mars