Maud-ekspedisjonen

Med Nordpolen tilsynelatende allerede nådd og derved tapt som vesentlig mål for Amundsen, var Maud-ekspedisjonen ikke den som hang høyest for ham. Maud dro fra Kristiania (Oslo fra 1925) i juni 1918. I Khabarovo traff Amundsen den 21 år gamle telegrafisten Gennadij Olonkin (1898–1960), som hadde norsk mor og russisk far. Han spurte om å få være med nordmennene videre og ble tatt om bord som den tiende mann. I motsetning til Fram-ekspedisjonen, som hadde seilt gjennom Passasjen på én sommer, ble Maud stoppet av isen like forbi Kapp Tsjeljuskin (Eurasias nordligste fastlandspunkt) tidlig i september.

Sverdrup satte i gang med meteorologiske og jordmagnetiske observasjoner, og det ble foretatt sledeturer for å undersøke området. Dessverre ble Amundsen utsatt for flere alvorlige uhell som svekket ham for resten av ekspedisjonen. Han falt gjennom isen og ble reddet av Hanssen, han falt på isen og skadet skulderen og brakk overarmen, han ble overfalt av en isbjørn og fikk mindre skader, og han ble kullosforgiftet i det magnetiske observatoriet. Gjennom resten av ekspedisjonen holdt han seg stort sett om bord på Maud, hvor han også viste seg å være en habil kokk.

Maud ble liggende fast i isen i ett år før hun endelig slapp ut 12. september 1919. To av mannskapet, Tessem og Knutsen, ønsket å forlate ekspedisjonen; Tessem angivelig på grunn av hodepine og søvnløshet, og Knutsen som grep anledningen til å være med som turkamerat. De to skulle gå langs kysten med hundeslede tilbake til den russiske telegrafstasjonen på Dicksonøya og ta med seg post og de foreløpige vitenskapelige observasjonene. Strekningen er relativt flat og med mange kryssende elveleier og skulle ikke ha vært spesielt vanskelig når landet og vannet var frosset. Men de to kom aldri frem.

Da Amundsen sommeren 1920 fikk høre at de var forsvunnet, ble det etter hvert satt i gang flere leteekspedisjoner, både russiske og norske, og diverse funn ble gjort over noen år som har gitt grobunn for tolkninger helt frem til nåtid. Det synes mest sannsynlig at én av mennene, antagelig Knutsen, omkom først ved et uhell. Den andre fortsatte helt til han så lysene på Dicksonøya, men han skled på vei nedover skråningen til sjøisen og slo seg bevisstløs og frøs i hjel. Skjelettet ble funnet i 1922 og ble begravd på stedet. En flott minnestein ble reist over graven og den står godt fremdeles.

Sommeren 1919 fikk Maud seile i bare elleve dager før isen igjen satte en stopper for ferden, nå ved Ajonøya. Denne gang var de ikke alene, men var i nærheten av en tsjuktsjerboplass. I tillegg til de vitenskapelige målingene og observasjonene Sverdrup hadde ansvar for, kastet han seg også inn i studie av de lokale innfødte. Han tilbrakte sju måneder sammen med tsjuktsjerne og det resulterende etnografiske arbeidet var en viktig nedtegning av tsjuktsjernes tradisjonelle kultur.

Imens sendte Amundsen Hanssen, Olonkin og Tønnesen med hundeslede til Nisjne-Kolymsk for å melde fra til myndighetene om at ekspedisjonen lå ved Ajonøya og hadde kontakt med de innfødte. Det var usikre tilstander i Russland under den pågående revolusjonen, og Amundsen ønsket ikke å få politiske problemer. Reisen tok tre uker. Etterpå ble Hanssen sendt av gårde 1. desember sammen med Wisting, Tønnesen og en tsjuktsjer-guide til telegrafstasjonen i Nome, Alaska. Der skulle de levere post og et 700 ord langt telegram til avisene. Sledeturen var på 1500 kilometer og var beregnet å ta fem måneder. Hanssen og Wisting var tilbake på Maud 15. juni 1920. Tønnesen ville ikke være med tilbake og skulle finne sin egen vei hjem til Norge. De hadde ikke klart å komme seg over til Alaska, men telegrammene hadde blitt sendt fra Anadyr på russisk side av Beringstredet.

I mellomtiden hadde det vært rolig om bord på Maud. Høydepunktet hadde vært en liten bjørnunge som Amundsen tok til kjæledyr og kalte Marie. Det varte imidlertid i bare en måned, da bjørnen vokste til og ble for farlig å leke med. Hun måtte avlives og skinnet ble etter hvert tatt med til Norge og stoppet ut til utstilling hjemme hos Amundsen.

Maud kom seg løs av isen 8. juli 1920 og var gjennom Nordøstpassasjen en uke senere. Dette var den tredje gjennomseilingen av Passasjen etter finsk-svenske Adolf Erik Nordenskiöld og russiske Boris Andrejevitsj Vilkitskij. Samtidig ble Amundsen og Helmer Hanssen de første til å gjennomseile både Nordøst- og Nordvestpassasjen, den siste under Gjøa-ekspedisjonen i 1903–1906. Før slutten av juli var Maud-ekspedisjonen i Nome.

I Nome ble det utført noen forbedringer og komplettering av utstyr før Maud skulle ut igjen. Samtidig ville ytterligere tre av mannskapet forlate ekspedisjonen og returnere til Norge. Det var Hanssen, Rønne og Sundbeck, alle fra Sydpolekspedisjonen. Det var et hardt slag for Amundsen som likte det svært dårlig, og de tre måtte selv tjene penger til hjemreisen, blant annet ved å arbeide med det de kunne og selge noen av klærne sine. Det var nå bare Sverdrup og Wisting igjen sammen med Amundsen, samt Olonkin som hadde kommet til underveis. Sverdrup ønsket enda mer tid og anledning til innsamling av vitenskapelige data, og Wisting og Olonkin forble trofaste mot Amundsen, men det trengtes flere. Den innfødte kvinnen Mary ble hyrt som kokke. Hun var også kjent som Marry og Tuttsi.

Meningen var nå å seile nordover gjennom Beringstredet og inn i isen for å starte på driften vestover. Dessverre var isforholdene igjen vanskelige, og Maud ble fanget i isen igjen allerede ved 76° N. Både hovedpropellen og reservepropellen ble skadet. Isdriften førte dem mot kysten av Sibir, og det ble til slutt et nytt vinterleie ved Kapp Serdtse-Kamen, nordøst på Tsjuktsjerhalvøya. Dette skulle bli Amundsens siste overvintring ute i polarområdene.

De var ikke helt alene denne vinteren heller. Først og fremst var det en tsjuktsjerbosetting i nærheten igjen, men dette var også et område hvor handelsmenn og jegere stadig passerte både østfra og vestfra. Vinteren var tung for alle om bord, bortsett fra Sverdrup som fremdeles hadde vitenskapen som målrettet tidsfordriv. Etter nyttår 1921 kom én av tsjuktsjerne, Kakot, til Amundsen og ba om å få jobb. Det ble som altmuligmann. Litt senere kom han om bord med sin fireårige morløse datter og ba om at også hun kunne få bli hos nordmennene. Amundsen kalte henne for Kakonita, og en passende venninne ble funnet for henne i Camilla, den niårige datteren til en australsk handelsmann i området, Charles Carpendale, som var bosatt på Østkapp (nå Dezjnjov). Wisting foretok en 17-timers sledetur hver vei for å hente Camilla. Det var Amundsens hensikt å ta pikene med hjem til Norge for å gi dem en utdannelse der og derved en bedre start i livet enn de ville få hjemme i Tsjukotka. Tidlig på våren dro Wisting igjen ut på en sledetur, denne gang sammen med Sverdrup for en ti uker og 2000 kilometer lang sledeekspedisjon rundt Tsjuktsjerhalvøya.

Amundsen hadde nå fått nok av stillstanden med hensyn til ekspedisjonens egentlige mål, og hadde begynte å fundere på fly som fremtidens fartøy for utforskning av det nordligste området. Maud måtte uansett komme seg til Seattle for reparasjon av propellen og Amundsen ville dit i forveien for å ordne med ekspedisjonens fortsettelse. I mai kjørte Wisting, Amundsen og begge pikene med hundeslede til Carpendale på Østkapp, hvor de fikk reise med en hvalbåt over Beringstredet til Nome, og tok seg derfra til Seattle. Wisting var nå ansvarlig for Maud og den skipbårne ekspedisjonen videre. Han fikk hyret fem tsjuktsjere til for å hjelpe Kakot og de tre andre mennene å føre Maud til Seattle.

Maud kom seg ut av isen i slutten og juni og ankom Seattle 31. august 1921, delvis ved egen hjelp, delvis ved å bli slept av et amerikansk oppsynsskip. Amundsen og pikene reiste til Norge, mens Sverdrup benyttet vinteren til et studieopphold ved Carnegie Institution of Washington. Camilla (1909–1974) og Kakonita (1916–1974) bodde i Amundsens hjem på Svartskog i to år og gikk på skole der før de ble sendt tilbake til Carpendale-familien. Familien flyttet senere til Seattle.

Amundsen var tilbake i Seattle i mai 1922 sammen med erstatninger for de hjemreiste av mannskapet. Det var nemlig fremdeles planen å få den reparerte Maud opp i isen igjen. De nye var den svenske meteorologen Finn Malmgren, maskinisten Søren Syvertsen (som dessverre døde i juli 1923 av det som Wisting mente var hjernebetennelse. Legemet hans ble senket i havet), altmuligmann Karl Hansen og det nye innslaget av flyvere, Oscar Omdahl og Odd Dahl. Sverdrup var fremdeles med som vitenskapelig leder og Kakot som mannskap. Wisting var kaptein. Amundsens plan nå var nemlig å fly over Polhavet, ikke fra Maud som han for så vidt var ferdig med for egen del, men fra Alaska til Svalbard. Maud skulle få med seg et lite amerikansk Curtiss-fly til observasjonsbruk med Odd Dahl som flyver. Amundsen og Omdahl skulle til Alaska med et Junkers-fly.

Maud dro fra Seattle i juni 1922 og kom seg inn i isen igjen i slutten av juli under Wistings ledelse. Igjen gikk det dårlig med hensyn til drift over Polhavet og kanskje Nordpolen. De kom seg i nærheten av de Nysibirøyene, men ikke i havstrømmen som skulle føre dem vestover. I mai 1923 foretok Dahl to flyvninger fra Maud med Curtiss-flyet og med Wisting som observatør. Dessverre totalhavarerte flyet under den andre landingen, men de hadde uansett bevist at det var mulig å bruke fly fra isen og ut fra et fartøy. I så måte var de korte flyvingene helt banebrytende. Det kom så beskjed fra Amundsen om å avslutte ekspedisjonen og komme seg tilbake til Beringstredet så godt de kunne. De var tilbake i stredet i august 1925 etter enda tre år i isen. For Wisting, Sverdrup og Olonkin hadde det blitt til sammen syv år med Maud.

Det gikk ikke stort bedre med Amundsen. Sammen med Omdal og Junkers-flyet fikk han transport til Wainwright, helt nordvest i Alaska. Det ble ingen flyving før vinteren satte inn, men et lite hus ble bygget hvor Omdahl overvintret og passet flyet mens Amundsen dro sørover med hundeslede til Nome. I mai 1923 foretok Dahl en prøveflyging, men landingen var hard og hele understellet røk. Det var ingen mulighet for reparasjoner der de var, så også denne flyplanen måtte oppgis.