Ole Olsen (komponist)

Ole Olsen ble født i Hammerfest og med et smil rundt munnen kalte han seg verdens nordligste komponist. Kjærligheten til Nord-Norge forlot ham aldri til tross for at han etter å ha kommet tilbake fra studiene i Leipzig bodde resten av livet i Kristiania.

Klaver og fiolin begynte han å traktere om enn bare enkelt i femårsalderen samtidig som han skrev ned sin første lille komposisjon. Bare et par år senere vikarierte han som organist for faren i Hammerfest kirke. Årene 1860–1865 gikk han i urmakerlære i Tromsø. Ole Olsen ville imidlertid studere orgel og begynte å studere orgel og komposisjon med Just Lindeman, Trondheims domorganist. Det var mens Olsen studerte med Lindeman, han ble oppdaget. Han vikarierte noen ganger for Lindeman i Nidarosdomen, og det var da den tyskfødte arkitekten Heinrich Schirmer, som var ansvarlig for restaureringen av domkirken, oppdaget Ole Olsens orgelspill. Han rådet faren meget sterkt til at Olsen burde reise til Leipzig for å studere der.

Olsen studerte i Leipzig årene 1871–1874. Her studerte han med Ferdinand David, Carl Reinecke og Oskar Paul. I Leipzig ble han fanget inn av de radikale retningene med Wagner, Berlioz og Liszt – han ble til og med medlem av Wagner-foreningen. Selv om Olsen tok inntrykk av de radikale musikalske retningene i Tyskland på denne tiden, er det ikke dette musikalske værlag som har satt sterkest inntrykk i hans komposisjoner. De fleste av hans komposisjoner kom nærmest av seg selv uten å bli overlesset med tunge musikalske tanker.

I avisene kunne man lese om den første egentlige norske opera, Stig Hvide (til å begynne med kalt Marsk Stig), en opera som Ole Olsen hadde med seg fra Leipzig. Med dette kom Olsen til å bli oppfattet som lovende ung operakomponist. Dessverre ble det ingen oppførelse av operaen. Derimot fikk han fremført to orkesterstykker – Folkedans og Adagio – men uten at det skapte noen furore av noe slag. Noe gjennombrudd ble det ikke.

Ole Olsen overtok som dirigent for Musikforeningen 1877 frem til 1880 mens Johans Svendsen var utenlands. Å overta etter en størrelse som Johan Svendsen kan ikke ha vært enkelt og det var flere som hadde negative synspunkter på Olsens orkesterledelse. Men hans arbeid viste seg å være betydningsfullt. For første gang fikk et norsk publikum høre Hector Berlioz’ ouverture til Benvenuto Cellini og deler av La Damnation de Faust. I tillegg fremførte Musikforeningen under Ole Olsen verker av Mozart, Beethoven, Robert Schumann, Mendelssohn samt utdrag av Wagner-operaer. Årene 1881–1883 gjennomførte Olsen i tillegg en rekke konserter i Leipzig og Wien, konserter som ble meget vellykkede.

Ole Olsen hadde en rad oppgaver i musikklivet i hovedstaden. Han var leder for Norsk Tonekunstnersamfund 1914–1916 i tillegg til å være programrådsleder for flere norske og nordiske musikkfester. Ikke minst arbeidet han for unge kunstneres sak. Rundt 1920 ga han støtet til det som skulle resultere i «De unges konserter». Dette var et viktig foretagende – for første gang ble det nemlig gitt direkte statstilskudd til en serie konserter.

Ole Olsen kom til å gjøre en betydelig innsats for militærmusikken – ikke minst gjorde han norsk orkestermusikk og en rekke folkemelodier tilgjengelig for korps ved de mange arrangementer han gjorde. Fra 1884 var han 2. Brigades musikkorps instruktør og i hele 21 år – fra 1899 til 1920 – var han musikkinspektør i det norske forsvaret. Hans humørfylte og omgjengelige vesen fikk betydning også på det sosiale og menneskelige plan. Men mot flere av hans kunstmusiker-kolleger hadde han flere rammende og beske ytringer – både Johan Svendsen og Johan Selmer fikk gjennomgå. I tillegg fikk ikke minst Johan Halvorsen sitt pass påskrevet om den maktstilling som Olsen mente Halvorsen hadde som kapellmester ved Nationaltheatret noe Ole Olsen oppfattet som ren motarbeidelse av nyere norsk musikk, fremfor alt opera.

• Symfoni i G-dur, op. 5, 1875
• Aasgaardsreien, symfonisk dikt, op. 10, 1878
• Alvedans, op. 12, 1880

• Stig Hvide, opera, op. 33, 1876
• Svein Uræd, syngespill, op. 60, 1889
• Lajla, opera, 1893
• Nidaros, oratorium, 1897
• Stallo, opera, 1899
• Klippeøerne, opera, 1919

• Liten suite for klaver og strykeorkester (“Pianosuiten”), op. 50, 1891

• Sørgemarsj

• Friersjau, op. 8
• Humoreske, op. 17
• Fanevagt, op. 47
• I Jotunheimen, op. 47
• Griffenfeldt