Robert Schumann

Da Schumann sluttet på gymnasiet i 1828 ble han immatrikulert ved universitetet i Leipzig for å studere jus. Ved siden av jussen fortsatte han å spille klaver og oppdaget Franz Schuberts musikk. Da Schubert døde i 1828, gikk det sterkt inn på han.

Den ledende klaverpedagogen i Leipzig på denne tiden var Friedrich Wieck (1785–1873) og i 1830 ble Schumann Wiecks elev. Jus-studiene ble det ikke noe av, i stedet begynte han i 1831 å studere harmonilære og kontrapunkt med Heinrich Dorn (1804–1892). I 1832 ødela han en finger noe som medførte at tanken på en pianistkarriere måtte skrinlegges.

Sammen med blant annet Wieck og et par andre grunnla Schumann i 1834 Neue Leipziger Zeitschrift für Musik. Fra 1835 til 1844 var Schumann ene-utgiver av tidsskriftet under tittelen Neue Zeitschrift für Musik. Schumann var opptatt av at tidsskriftet skulle stå for et musikksyn som viste en progressiv holdning i opposisjon mot samtidens dilettantisme.

I 1835 møtte Schumann tre komponister som han kom til å vise særlig respekt – Felix Mendelssohn Bartholdy, Frédéric Chopin (1810–1849) og Ignaz Moscheles. Fremfor alt kom Mendelssohn til å ha innflytelsen på flere av Schumanns verk.

I september 1840 giftet Schumann seg med Friedrich Wiecks datter Clara. Giftermålet førte til at Clara måtte avbryte sin karriere som pianist. De fikk syv barn, og å oppdra dem krevde sitt.

I 1843 hadde Schumann en mental kollaps, men etter å ha kommet seg, ba Mendelssohn Schumann om å undervise ved det nyopprettede konservatoriet som Mendelssohn hadde grunnlagt i Leipzig samme år. Schumann kom til å undervise i klaver og komposisjon ved konservatoriet.

I 1844 reiste Clara på konsertturne til Russland og Robert ble med. Her møtte de noen av tidens ledende russiske musikkpersonligheter som Mikhail Glinka (1804–1857) og Anton Rubinstein (1829–1894). Turneen var en suksess både kunstnerisk og økonomisk, derimot resulterte turen i svekket helse for Roberts del. I mai 1844 solgte Schumann Neue Zeitschrift für Musik og i desember flyttet han og familien til Sachsens hovedstad Dresden i håp om at det aktive og velfungerende operahuset i Dresden ville være noe for Schumann som nå ønsket å satse på opera. Helsen forble dårlig, men i begynnelsen av 1845 bedret den seg og sammen med Clara begynte de å studere kontrapunkt og resultatet ble flere verk der det kontrapunktiske ble hovedgrunnlaget.

Mellom november 1846 og februar 1847 var Clara og Robert på konsertreiser til Wien og Berlin. En konserten i Musikverein nyttårsdagen 1847 med Schumanns første symfoni og klaverkonsert i a-moll ble ingen suksess. Derimot ble «Das Paradies und die Peri» en betydelig suksess i Berlin. Her fikk Schumann i tillegg muligheten til å oppleve en rekke operaoppsettinger med operaer av Donizetti (1797–1848), Rossini (1792–1868), Meyerbeer (1791–1864), Halévy (1799–1862) og Flotow (1812–1883). Resultatet ble at Schumann årene 1847–1850 komponerte sin eneste fullførte opera, «Genoveva».

Schumanns opera «Genoveva» fikk sin uroppførelse i Leipzig i juni 1850 under Schumanns egen taktstokk, tett fulgt av ytterligere to oppførelser. Operaen ble ikke den suksess som Schumann hadde håpet på. Franz Liszt (1811–1886) overvar uroppførelsen og satte den opp i Weimar i 1855. Dette ble den fjerde oppførelsen som Schumann fikk oppleve under sin levetid.

Med en stor familie å ta hånd om aksepterte Schumann stillingen som musikksjef i Düsseldorf i 1850. På grunn av Schumanns forverrede helsetilstand var han nødt til å avslutte musikksjefstillingen i 1853. Johannes Brahms og Joseph Joachim trådte støttende til for å hjelpe og Brahms ble en stor og uvurderlig hjelp for Clara i den etterfølgende tiden.

Schumanns sinnstilstand forverret seg drastisk og 27. februar 1854 forsøkte han å ta sitt liv ved å kaste seg i Rhinen. Han ble reddet av fiskere og etter eget ønske la han seg inn på et privat sanatorium i Endenich i nærheten av Bonn. Her bodde han i mer en to år. Etter råd fra lege fikk ikke Schumann besøke sine slektninger. Bare Brahms og Joachim (1831–1907) fikk besøke ham. Clara fikk ikke besøke ham på to og et halvt år. Først to dager før hans død fikk Clara og Robert fikk treffe hverandre igjen.

Schumann døde på sanatoriet 46 år gammel i 1856 med lungebetennelse som årsak.

Som kritiker brukte Schumann ofte pseudonymer. I et brev til sin mor i mai 1832 fortalte han at han hadde vanskelig for å forlike to forskjellige sider i sitt sinn, en passivt tenkende og reflekterende side med en aktivt handlende.

«Eusebius», et av pseudonymene, representerte det overfølsomme, selvgranskende, drømmende og lengtende, det åndelige, ensomme og det tilbakeholdende i hans vesen, mens «Florestan», et annet pseudonym, representerte det umiddelbare, det støyende og muntre, det sunne og åpne i ham. Pseudonymet «Mester Raro» ('den sjeldne') brukte han for å symbolisere den ideelle forening av «Eusebius» og «Florestan».

Som musikalske eksempler kan nevnes at i «Carnaval» op. 9 fra 1834–1835 råder «Eusebius» grunnen, mens i nr. 9 av «Davidsbündlertänze» op. 6 fra 1837 har «Florestan» hovedrollen. «Mester Raro» blir merkbar først i Schumanns artikler og i verkene etter 1844 – særlig verk i sonatesatsform og kontrapunktstudier.

Framfor alt er klaveret det instrument som Schumann er tydeligst assosiert med. Det gjelder ikke bare årene 1828–1839, årene da Schumanns mest kjente solo-klaververk ble komponert – Abegg-variasjonene, Papillons, Carnaval, Davidsbündlertänze, Kinderszenen og Kreisleriana – klaveret står sentralt blant Schumanns senere verk også – både blant romansene og kammermusikken.

I Schumanns tidlige klavermusikk er det tanken på musikken som en maskeringskunst som dominerer, de forskjellige stykkene blir epigrammatiske karakterstykker som viser skiftende karakter – Papillons op. 2 (1829–1832), er det tidligste eksemplet, mens Carnaval op. 9 (1834–1835), er et annet. Med Davidsbündlertänze op. 6 (1837) kulminerer denne maskeringskunsten.

Blant Schumanns andre klaverstykker finner man Arabesk i C-dur op. 18 (1839). Hans største solo-klaverkomposisjoner er Fantasi i C-dur op. 17 (1836), Novelletten op. 21 (1838), Kreisleriana op. 16 (1838) og Etudes Symphoniques op. 13 (1838) samt Faschingsschwank aus Wien op. 26 (1839).

Rytmen er Schumanns viktigste musikalske drivkraft. Enten bruker han en ren monorytmikk gjennom ett og samme stykke – som i den avsluttende satsen i Kreisleriana – eller med flere avgrensede forskjellige rytmiske avsnitt i ett og samme stykke – som i nr. 1 i Faschingsschwank aus Wien. Schumann er en mester i å bruke synkoper, hemiola-rytmen, rytmiske omgrupperinger og synkopert harmonisk rytmikk.

Når det gjelder harmonikken bruker Schumann sjelden bevisst dissonansen. Mer karakteristisk for hans stil er hans bruk av lange akkordfremmede meloditoner over et «varsomt» akkompagnement sammen med høyrepedalen slik man kan finne det i den avsluttende kodaen i Arabeske op. 18. Et annet typisk harmonisk middel er bruken av marsj-lignende avsnitt med store akkorder i begge hender med hurtig harmonisk rytmikk. Til dette kommer hans omfattende bruk av omvendinger av akkorder og bruk av bi-dominanter.

Schumanns melodikk er praktfull og vises ikke bare i hans romanser. Også hans klavermusikk viser storartede melodier som for eksempel den sjette satsen i «Kreisleriana».

I løpet av «sangens år» 1840 skrev Schumann noe over 120 sanger – mest kjent er syklusene Liederkreis, Dichterliebe og Frauenliebe und Leben. Det mest karakteristiske ved sangene er den nære relasjonen mellom sangstemmen og klaversatsen. Schumanns syngende melodikk fra solo-klavermusikken er overført til sangstemmen i sangene, men uten at akkompagnementet er redusert til rent og bart akkompagnement.

Forspill, mellomspill og etterspill får i tillegg en meningsfull betydning. Forspillene blir ofte korte forberedelser til sangenes emosjonelle innhold. Mellomspillene knytter forskjellige deler i sangen sammen til en meningsfull enhet, mens etterspillene forsterker og viderefører det tekstlig-musikalske innhold etter at sangstemmen er avsluttet. Schumanns sanger viser en tekstlig-musikalsk enhet som er unik.

Sammen med Franz Schubert (1797–1828) blir Schumann regnet som grunnleggeren av den tyske Lied.

Schumann brukte Ludwig van Beethovens (1770–1827) symfonier som modell for sine symfoniske verk. I tillegg brukte han også Schuberts niende symfoni og Felix Mendelssohn-Bartholdys (1809–1847) symfonier og konserter som forbilder. I særlig grad brukte han Mendelssohn som modell for hvordan temaer som egentlig bare var tenkt å synges kunne bli omformet og bearbeidet til temaer i en modulerende gjennomføringsdel.

Schumanns orkesterverk omfatter fire symfonier, en klaverkonsert og en cellokonsert. Schumanns to første symfonier ble komponert i 1841, «symfoni-året», og er i virkeligheten nr. 1 og 4 – nr. 4 er egentlig den andre i rekken, i og med at førsteutgaven av nr. 4 forelå allerede i 1841. Symfoni nr. 2 ble komponert 1845–1846, nr. 3 i 1850. Schumanns første symfoni er delvis syklisk, mer syklisk er andre og fjerde symfoni.

Symfoni nr. 1 i B-dur, Frühlingssinphonie (Vår-symfoni), fikk en meget god mottagelse da den ble uroppført i Leipzig 31. mars 1841 spilt av Gewandhausorkestret dirigert av Felix Mendelssohn-Bartholdy. Opprinnelig hadde Schumann planlagt å sette titler på hver av satsene – «Frühlingsbeginn», «Abend», «Frohe Gespielen» og «Voller Frühling» ('Våren begynner', 'Aften', 'Muntre leker' og 'Full vår').

Schumann fjernet disse overskriftene senere, han ville ikke at symfonien skulle oppfattes som programmusikk. Likevel klarte han ikke helt å gå bort fra idéen. Å kalle symfonien en «vårsymfoni» er absolutt passende, frisk og spontan som den er full av rytmisk energi og fremdrift.

Symfoni nr. 2 i C-dur er altså egentlig hans tredje symfoni og er en tradisjonell symfoni i fire satser. Som vanlig på 1800-tallet spilles scherzo-satsen før adagio-satsen. Symfonien er homotonal hvilket vil si at alle satsene går i C-dur – bare første del i den langsomme satsen går i c-moll.

Symfoni nr. 3 i Ess-dur er komponert i løpet av kort tid, bare en måneds tid ved årsskiftet 1850–1851. Han komponerte symfonien på en tur til Rhinland sammen med Clara og den innleder hans periode som kapellmester i Düsseldorf. Det vakre landskapet med elven Rhinen tiltalte Schumann på alle mulige måter.

Selv om han brukte flere kontrasterende temaer i første sats i symfonien som har fem satser, så er hovedtemaet Rhinen og dets landskap. Andre sats har en folkelig populærmelodi som tema som varieres på en rekke forskjellige måter – fra det delikate til det mystiske. Tredje sats, den langsomme satsen, er i tre deler – første del med en syngende melodi fulgt av en pulserende figur i fiolinene og med en avsluttende tredje del med et fulltonende og syngende tema i bratsjene. Som en fjerde sats la Schumann inn overskriften «Feierlich» over satsen med tempobetegnelsen «Andante maestoso». Den var tenkt som en kirkelig høytidelighet i Köln, men Schumann strøk senere overskriften.

Symfoni nr. 4 i d-moll er egentlig den andre i rekken i og med at førsteutgaven forelå allerede i 1841. Uroppførelsen fant sted 6. desember 1841 med Gewandhaus-orkestret dirigert av Ferdinand David (1810–1873). Denne versjonen av symfonien skulle spilles i ett og fikk ingen god mottagelse. Schumann reinstrumenterte symfonien grundig og lot den ligge i 10 år.

3. mars 1853 ble symfonien på nytt fremført med Schumann selv som dirigent. Symfoniens fire satser viser en rekke temaer som manifesterer Schumanns rike og varierte følelsesmessige palett som komponist. Alle fire satsene er tematisk forbundet med hverandre med et kjernemotiv – som i Beethovens femte symfoni, c-moll-symfonien op. 67.

Første satsen til klaverkonserten i a-moll forelå allerede i 1841, «symfoniåret», med tittelen Fantasi for klaver og orkester. Satsen ble fremført første gang ved en prøve med Gewandhaus-orkestret 13. august med Clara som solist og med Felix Mendelssohn som dirigent. Først fire år senere føyde Schumann til de to siste satsene. Også med alle tre satsene ble det Clara som stod for uroppførelsen. Den skjedde i Dresden med et orkester dirigert av Ferdinand Hiller (1811–1885).

Første satsen er en 1841–revisjon av fantasien. Satsen er litt løs i strukturen, men følger sonatesatsformen der andante-partiet i Ass-dur er del av den originale fantasien. Etter en lang kadens som er en utfordring for solister både uttrykksmessig, men ikke minst teknisk, avsluttes satsen med en meget dramatisk coda. Etter den dramatiske avslutningen av første sats, dempes spenningen med den relativt korte «intermezzo»-delen med en drømmelignende del. Delen blir fulgt av en dialog mellom solisten og celloene som følges av den drømmelignende delen på nytt. Delen går direkte over i siste sats, «allegro vivace». Satsen begynner med et løp i strykerne fulgt av hovedtemaet i A-dur. Siste satsen gjentar flere av de tidligere temaene, men i fri form og viser betydelig variasjoner blant annet rytmisk – selv om taktsignaturen er 3/4 så skifter rytmen mellom 6/4 og 3/2. Formen er en slags hybrid-form av sonate-rondo med en utvidet coda med en nærmest magnetiserende effekt.

Konserten regnes som å ha stått modell for Edvard Griegs (1843–1907) klaverkonsert op. 16 i samme toneart, a-moll. På samme måte som Schumanns konsert åpner med en kraftfull akkord fulgt en kaskade av fallende akkorder i fortissimo, begynner Griegs konsert på samme måte. Sergei Rachmaninov (1873–1943) har på sin side brukt Griegs konsert som modell for sin første klaverkonsert op. 1 i fiss-moll fra 1891.

Schumanns og Griegs klaverkonserter er ofte paret ved innspillinger.

Konserten for cello og orkester i a-moll ble komponert i 1850, men først 10 år senere, i 1860, ble den fremført første gang – for å minnes Schumann som ville ha blitt 50 år da. Konserten ble komponert i løpet av kort tid. Han brukte bare to uker på å komponere konserten – mellom 10. oktober og 24. oktober 1850 kort etter at han ble musikksjef i Düsseldorf. Cellokonserten ble i mange år neglisjert, men regnes nå som en av de vektigste konsertene ved siden av Haydns (1732–1809) og Dvoráks (1841–1904) konserter. Konserten er et av Schumanns mer gåtefulle verk på grunn av sin struktur, eksposisjonens lengde og andre satsens utrolige skjønnhet med duetten mellom solisten og orkestrets solo-cellist, noe som var helt uvanlig og noe som har fått fortolkere å tale om andre satsen som en samtale mellom Robert og Clara.

Konsertens tre satser holdes sammen uten pause hvilket gir verket en enhet både i karakter og tematikk. I første sats presenterer Schumann alt det tematiske både som hele temaer, men også fragmentert. Senere siteres og utvikles det tematiske gjennom hele verket. Bruken av samme tematisk material – men i forskjellig sammenheng og med forskjellig musikalsk uttrykk – gjør at konserten fremstår som et verk med en sterk forskjelligartet karakterutvikling – fra det meditative via det agiterte til det brilliante.

I «kammermusikkåret» 1842 komponerte Schumann tre strykekvartetter, en klaverkvintett, en klaverkvartatt, tre klavertrioer og to fiolinsonater. Beethovens kammermusikk er modell for de fleste av disse verkene – tydeligst sees dette i klaverkvartetten. Strykekvartettene regnes som de beste kvartetter mellom Schubert og Brahms (1833–1897). Uten tvil er klaverkvintetten i Ess-dur et mesterverk. Kvintetten forelå i utkast i løpet av få dager – mellom 23. til 28. september. 6. desember ble den spilt med Felix Mendelssohn ved klaveret som foreslo å sette inn et noe livfullere mellomparti i andre sats. Kvintetten ble uroppført i Gewandhaus i Leipzig og ble en stor suksess og tilegnet Clara.

Kvintetten er utadvendt, full av frodig virtuositet og overskudd og ansees som et av 1800-tallets hovedverk i kammermusikkgenren. Sykliske relasjoner finns det godt av gjennom hele verket. Alt tematisk materiale hentes fra første satsens hovedtema inklusive det ekspressive sidetemaet. Andre satsens sørgemarsj brytes av to svært kontrasterende deler, en vakker fulltonende del i C-dur og et stormende parti i f-moll. Den brilliante scherzoen basert på skala-figurasjoner med «feilplasserte» aksenter, har to triodeler der den første kan relateres til første satsens hovedtema, den andre kontrasterer ved å ha folkedanskarakter med anstrøk av sigøynerkarakter. Siste sats har en sammensatt sonate- og rondo-form med en dobbelfuge som koda med hovedtemaet fra første sats som avslutning.

Også klaverkvartetten går i Ess-dur og har fire satser. Den kan nærmest oppfattes som en dobbel-gjenger til klaverkvintetten op. 44. Kvintetten ble uroppført 6. desember, kvartetten 8. desember, kvintetten er tilegnet Clara, mens hun var den som uroppførte klaverklartetten.

Første sats er i sonatesatsform og begynner med en hymnelignende introduksjon fulgt av mer bevegelige figurasjoner. Andre sats, en scherzo, er karakterisert av et stakkato-parti der g-moll-skalaen er sentral i tillegg til to kontrasterende triopartier. Tredje sats, «andante cantabile», er et av de vakreste cello-partier i hele romantikken og uten tvil kvartettens høydepunkt. Finalen er karakterisert ved tematikk med kontrapunktisk stemmevev der det tematiske peker tilbake til flere av de forutgående satsene.

Schumanns kormusikk består blant annet av Das Paradies und die Peri op. 50, for soli, kor og orkester som er et sekulært oratorium fra 1843 til tekst av Thomas Moore. I Missa Sacra op. 147 viser Schumann en betydelig evne til å realisere kor-tekster i musikk. Med Requiem op. 148 fremstiller han døden både ‘elegant’, forsiktig og mild. Manfred op. 115 er et dramatisk dikt for forteller med mellomakts-musikk, melodramaer, soli, kor og orkester. Spesielt ouverturen fremføres som separat orkesterstykke som eksempel på Schumanns sene verk.

Handlingen i operaen Genoveva har mange likheter med Richard Wagners (1813–1883) Lohengrin. Schumanns opera ble komponert i samme tidsrom.

Med Scener fra Faust – uten opusnummer og komponert 1844–1853 – finner man en rekke sykliske elementer der Schumann i stedet for å skape et verk med en gjennomgående handling, har valgt ut individuelle tematiske scener med et felles idé-innehold for det meste fra dramaets andre del. Schumann har ikke forsøkt å skape et oratorium, opera, skuespillmusikk eller symfonisk dikt med Scener fra Faust. I stedet presenterte han en helt ny genre der han først og fremst har kunnet overføre sine geniale melodiske evner til kortere arier med orkester.

• Genoveva, op. 81, 1847–1847, Leipzig 1850

• Manfred (Byron), op. 115, 1848–1849, Weimar 1852

• Symfoni nr. 1, B-dur, op. 38, 1841
• Symfoni nr. 2, C-dur, op. 61, 1845–1846
• Symfoni nr. 3, Ess-dur, op. 97, 1850
• Symfoni nr. 4, d-moll, op. 120, 1841 (omarbeidet 1851)
• Ouverture, Scherzo und Finale, op. 52, 1841
• Konsert for klaver og orkester i a-moll, op. 54, 1841–1845
• Introduktion und Variationen über ein Thema von Paganini, 1830
• Consertstück i F-dur for 4 horn, op. 86, 1849
• Konsert for cello og orkester i d-moll, 1850
• Konsert for fiolin og orkester i d-moll, 1853

• Das Paradies und die Peri (T. Moore og Schumann) op. 50, 1843
• Requiem für Mignon (Goethe), op. 98b, 1849
• Missa Sacra, op. 147, 1852–1853
• Requiem, op. 148, 1852
• Szenen aus Goethe’s ”Faust", 1844–1853

• Klaverkvintett i Ess-dur, op. 44, 1842
• Klaverkvartett i Ess-dur, op. 47, 1842
• Klavertrio nr. 1 i d-moll, op. 63, 1847
• Klavertrio nr. 2 i F-dur, op. 80, 1847
• Klavertrio i g-moll, op. 110, 1851
• 3 strykekvartetter, a-moll, F-dur, A-dur, op. 41, 1842
• Sonate nr. 1 for fiolin og klaver i a-moll, op. 105, 1851
• Sonate nr. 2 for fiolin og klaver i d-moll, op. 121, 1851
• Adagio und Allegro i Ass-dur for klaver og horn (alternativt fiolin eller cello), op. 70, 1849
• Phantasiestücke for klaver og klarinett (alternativt fiolin eller cello), op. 73, 1849
• 3 Romanzen for klaver og obo (alternativt cello eller klarinett), op. 94, 1849
• Märchenerzählungen for klaver, bratsj og klarinett (alternativt fiolin) op. 132, 1853

• Théme sur le nom Abegg varié, op. 1, 1829–1830
• Papillons, op. 2, 1829–1831
• Toccata, C-dur, op. 7, 1830–1832
• Carnaval, op. 9, 1833–1835
• Fantasie, C-dur, op. 17, 1836–1838, revidert 1852
• Davidsbündlertänze, op. 6, 1837, revidert 1851
• Kinderszenen, op. 15, 1838
• Kreisleriana, op. 18, 1838
• Novelletten, op. 21, 1838
• 4 Klavierstücke, op. 32, 1838–1839
• Faschingsschwank aus Wien, op. 26, 1839–1840
• Album für die Jugend1–2, op. 68, 1848
• Waldszenen, op. 82, 1848–1849
• 3 Fantasiestücke, op. 111, 1851
• Klaversonate nr. 1 i fiss-moll, op. 11, 1833–1836
• Klaversonate nr. 2 i g-moll, op. 22, 1833–1835
• Klaversonate nr. 3 i f-moll, op. 14, 1836

Liederkreis (Heine), op. 24, 1840

• Myrthen, op. 25, 1840
• Lieder und Gesänge hefte 1, op. 27, 1840; hefte 2, op. 51, 1840; hefte 3, op. 77, 1841–50; hefte 4, op. 96, 1850
• 12 Gedichte aus Rückerts Liebesfrühling, op. 37 (3 av sangena av Clara Schumann), 1840
• Liederkreis (J. von Eichendorff), op. 39, 1840
• Frauenliebe und -Leben (Chamisso), op. 42, 1840
• Dichterliebe (Heine), op. 48, 1840
• Belsazar (Heine), op. 57, 1840
• Romanzen und Balladen, hefte 1–3, op. 45, 49, 53, 1840; hefte 4, op. 64, 1841–47
• Gesänge aus "Wilhelm Meister" (Goethe) op. 82a, 1849
• Gedichte der Königin Maria Stuart (oversettelse G. Vincke), op. 135, 1852