Oslo lufthavn Gardermoen

Området var opprinnelig en del av ekserserplassen for Hæren, og ble første gang benyttet som flyplass av marineløytnant Hans Fleischer Dons, som landet her i 1912. Roald Amundsen foretok i 1914 sin første solotur med fly fra Gardermoen. Tyskerne anla under andre verdenskrig en større militær flyplass. Senere ble den bygd ut i flere trinn for både militært og sivilt bruk; store deler finansiert av NATO.

• Les mer om Gardermoens militære historie og Gardermoen flystasjon.

I perioden 1946–1952 ble rullebanen ved Oslo lufthavn Fornebu utvidet, og mens dette foregikk ble hovedtyngden av trafikken overført til Gardermoen. I denne tiden så man hvor godt flyplassen fungerte, og diskusjonen om ny hovedflyplass på Østlandet startet etter dette. Etter hvert som flytrafikken økte, ble det klart at Oslo lufthavn Fornebu ikke tilfredsstilte kravene til en moderne storflyplass. Saken ble utredet i 1956, 1962, 1970 og 1971; forslagene til plassering omfattet blant annet Askim, Gardermoen, Hurum, Nesodden, Ås og Hobøl. Opprustning av Fornebu samt en delt løsning mellom Gardermoen og Fornebu var også fremme i debatten.

Tidlig på 1970-tallet fikk Gardermoen faste charterflyvninger som skulle avlaste Fornebu. I tillegg startet SAS rutetrafikk mellom Gardermoen og New York i 1978. Kapasiteten på Fornebu var nærmest sprengt, og behovet for å overføre trafikk ble større og større.

Lokaliseringen av ny hovedflyplass på Gardermoen var svært omdiskutert og debattert. Allerede i 1946 var Gardermoen blitt foreslått som ny hovedflyplass for Østlandet. Det var en lokal avis som fremmet dette forslaget sammen med Ludvig G. Braathen, grunnleggeren av Braathens SAFE.

En regjeringsrapport anbefalte i 1970 at det burde bygges en ny hovedflyplass i Hobøl, men slo også fast at tidspunktet burde settes noe frem i tid. I løpet av 1970-tallet jobbet de sosialistiske partier og sentrumspartiene for å redusere de statlige investeringene på Østlandet, for å øke utviklingen i distriktene. Dette førte til at Stortinget i 1983 vedtok å beholde Fornebu, og utvide med en større terminal der.

Det skulle snart vise seg at trafikken vokste raskere enn hva Fornebu kunne takle. Allerede i 1985 var trafikken over Fornebu så høy at det ble bestemt at man fra 1988 skulle flytte all internasjonal trafikk til Gardermoen.

Da Hobøl ble foreslått i 1970, ble det satt av arealer til dette. Disse ble nå frigitt, og man valgte å gå videre med Gardermoen, samtidig som Hurum ble lansert som et alternativ. Regjeringen gikk inn for Gardermoen i sin konklusjon, men et flertall i Stortinget bestemte seg i 1988 for å legge hovedflyplassen til Hurum. Samferdselsminister Kjell Borgen valgte etter dette å fratre sin stilling.

I 1989 kom rapporter om ugunstige værforhold på Hurum. Det ble tatt til kraftig motmæle mot dette fra både piloter og meteorologer, der flere mente at undersøkelsene var manipulert. To regjeringskomiteer ble oppnevnt, men begge konkluderte med at det ikke var uregelmessigheter i undersøkelsene.

Siden Hurum ikke lenger kunne brukes, anbefalte regjeringen igjen Gardermoen som lokalisering. Høyre ønsket å bygge i Hobøl, men valgte å støtte Arbeiderpartiet i behovet for å få en ny hovedflyplass på plass så snart som mulig, og 8. oktober 1992 vedtok Stortinget bygging på Gardermoen.

Samtidig bestemte Stortinget at 50 prosent av trafikken til den nye hovedflyplassen skulle foregå med kollektive transportmidler, og vedtok derfor også bygging av en høyhastighets jernbane – Gardermobanen.

Selv etter at valget var tatt, pågikk debatten videre. Flere mente at Gardermoen var valgt med bakgrunn i forfalsket dokumentasjon.

I august 1993 tok samferdselsminister Kjell Opseth det første spadestikket til den nye hovedflyplassen, som den 13. statsråden som behandlet utbyggingen. Om lag 300 husstander måtte flytte for å gjøre plass til utvidelsene. Arbeidene pågikk fra 13. august 1993 til oktober 1998. Opprinnelig dekket Oslo lufthavn et område på 148 000 kvadratmeter.

Den nye hovedflyplassen, Oslo lufthavn Gardermoen, ble offisielt åpnet 8. oktober 1998. Det første flyselskapet som startet ruteflyvning var lavprisselskapet Color Air. Flyplassen er senere utvidet med nye terminaldeler, og i april 2017 sto et helt nytt terminalbygg klart til de reisende. Lufthavnen innførte da ny nummerering av gatene, basert på hvilken terminal de lå i.

De to rullebanene på 2950 og 3600 meter ligger parallelt, og flyplassområdet ser ut som en stor H fra luften; terminalbygningen og flyoppstillingsplassene ligger mellom banene. Det er 73 flyoppstillingsplasser med 34 faste brotilknytninger. Lufttrafikktjenestens kontrolltårn er 92 meter høyt, og er Norges høyeste. Terminalbygningen på 144 000 kvadratmeter har 64 innsjekkingsskranker og seks bagasjekaruseller. OSL kan befordre til sammen 8000 ankommende og avreisende passasjerer i timen. Det er lagt vekt på norsk byggeskikk og bruk av naturmaterialer. Avgangshallens tak holdes oppe av 136 meter lange limtredragere, arkitekt var Aviaplan.

Flyplassens årskapasitet var beregnet til 17 millioner passasjerer. Dette tallet ble passert i 2007, da 17 753 287 passasjerer reiste over Oslo lufthavn. I februar 2013 hadde OSL 1 605 408 reisende og overtok dermed plassen som Skandinavias største flyplass foran Kastrup. I 2019 reiste over 28,5 millioner passasjerer til og fra Oslo lufthavn. Kollektivandelen for reise til og fra flyplassen er 70 prosent.

På flyplassen er det forretninger, restauranter, bank, hotell, parkeringshus, jernbanestasjon med mer. En høyhastighetsbane bringer passasjerer til og fra Oslo på cirka 20 minutter (Gardermobanen). Flyplassen er arbeidssted for mer enn 12 000 mennesker og hovedbase for SAS, Norwegian og flere mindre selskaper.

Ny flystasjon med standkvarter for Luftforsvarets 335 skvadron (Lockheed Martin C-130 transportfly) er bygd i hovedflyplassområdet (om relokalisering av Forsvarets øvrige avdelinger, se artikkel om Gardermoen flystasjon).

Hovedflyplassen er Norges største landbaserte utbyggingsprosjekt med en totalinvestering på 20 milliarder kroner i flyplass med bygninger, forbedret veisystem, jernbane og Forsvarets anlegg.

I 2017 kom ny terminal til 14 milliarder kroner. Utbyggingen ble gjennomført som et samarbeid mellom Oslo lufthavn AS, Forsvarets bygningstjeneste, Statens vegvesen og NSB Gardermobanen AS. I omleggingen til ny terminal ble også området for ankomst og bagasjehåndtering endret og utvidet. Utbyggingen økte lufthavnens kapasitet til et beregnet tak på 40 millioner reisende årlig.

Avinor har i 2018 startet planleggingen av en tredje rullebane ved Oslo lufthavn. Dagens rullebanestruktur er beregnet for inntil 79 flybevegelser per time. Avinors beregninger viser at effektiv drift kan gjøre det mulig å øke kapasiteten opp mot 85–90 flybevegelser, men at trafikkprognoser viser at det rundt 2030 vil være nødvendig med en tredje rullebane for å ivareta utviklingen.

Flyplassen ligger inntil Romerike landskapsvernområde med internasjonal verneverdi – i sørvest et karakteristisk ravinelandskap og i nordøst områder med kvartærgeologiske formelementer (grytehullsjøer, dødisgroper, iskontaktskråning, eskere) og limnologiske forekomster og kildehorisonter i et landskap der botaniske, zoologiske og kulturhistoriske elementer bidrar til å gi området særpreg.

Innenfor utbyggingsområdet lå 6720 dekar skogarealer og 2110 dekar dyrket mark. Store deler ble lagt ut til rullebaner, veier og bygninger av forskjellige slag, men skogen er beholdt som randvegetasjon og som skille mellom ulike delområder. Like etter flyplassåpningen bodde omkring 2600 mennesker i den definerte støysonen ved Gardermoen. Til sammenligning kan nevnes at cirka 100 000 mennesker bodde i Fornebus støysone i 1990.

Flyplassen ligger over en del av Norges største grunnvannsmagasin med tilførsel utelukkende fra nedbør. Som vannforsyningskilde er magasinet beregnet å kunne yte maksimalt 570 liter per sekund ved jevnt uttak. Det har hele tiden vært en forutsetning at grunnvannet skal beskyttes mot forurensning fra flyplassen. For å dokumentere at dette kravet ivaretas, benyttes i overkant av 50 grunnvannsbrønner til regelmessig kontroll av vannkvalitet. I de samme brønnene overvåkes også grunnvannsbalansen. For å sikre viktig infrastruktur er grunnvannsstanden under deler av flyplassen senket. Noe av vannet reinfiltreres til grunnvannsmagasinet og noe slippes til lokale vassdrag. Det er opprettet målestasjoner for kontroll av vannkvalitet og registrering av vannmengder som slippes til vassdrag. Forurenset overvann blir i all hovedsak samlet opp og renset eller gjenvunnet. Rent overvann fra asfalterte flater og takflater filtreres til grunnen via steinmagasiner.

Innenfor reguleringsområdene fantes cirka 270 private boligeiendommer, 25 landbrukseiendommer og 16 næringseiendommer.

• ICAO flyplasskode: ENGM
• IATA flyplasskode: OSL
• Betjening: ATC – Air Traffic control
• Rullebane (TODA): 3600 / 2950 meter
• Høyde: 207,6 meter over havet

• Gardermobanen
• Romeriksporten
• Oslo Lufthavn AS
• Gardermoen flystasjon
• Gardermoen – militær historie

• Stortingsproposisjon nr. 78 (1989/90): Stans i planleggingen av Hurum-prosjektet og forslag til videre arbeid med hovedflyplass for Oslo-området
• Stortingsproposisjon nr. 90 (1991/92): Utbygging og finansiering av hovedflyplass for Oslo-området på Gardermoen med tilhørende tilbringersystem og konsekvenser for Forsvaret
• Stortingsforhandlinger 1992: Debatten i Stortinget om utbyggingen av Gardermoen, 8. oktober 1992
• NOU 1999: 28: Gardermoprosjektet – Evaluering av planlegging og gjennomføring
• Stortingets granskningskommisjon for Gardermoen: Gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen (Granskingsrapport til Stortinget om prosessen rundt utbyggingen av Gardermoen, 2001).
• Oslo lufthavn Gardermoen