Rollag stavkirke

Den gamle stavkonstruksjonen danner kirkens kjerne, men er ikke lett å skjelne.

De høye, trapesformede veggsvillene ligger på plass med hjørnestavene tappet over. I øst og vest er stavlegjene bevart i full lengde. På langsidene er de kappet på hver side av korsarmene, som også har tatt med seg store deler av veggplankene. 3–4 planker mot hjørnene er alt som står tilbake, resten er brukt om igjen i tilbyggene. Middelalderens takverk er også forsvunnet.

De bevarte delene viser at stavkirken har hatt en enkel, rektangulær form, om lag 5,2 meter bred og 8 meter lang. Det er uvisst om den har hatt et mindre kor i øst, slik det er kjent fra en rekke andre enkle stavkirker. De forsvunne stavkirkene i nabosoknet Veggli og i Svene litt lenger nede i dalen, var noe bredere i forhold til lengden. Kanskje kan det tyde på at Rollag opprinnelig var uten korutbygg, men bare hadde et indre korskille, slik som for eksempel steinkirken i Eidfjord. Både dette spørsmålet og spørsmålet om kirken opprinnelig hadde takrytter, må stå ubesvart. Derimot er det spor som viser at kirken har hatt svalgang, uten at vi vet mer om den.

I det hele finnes det få bevarte bygningsdetaljer fra middelalderen. Om kirken hadde lysåpninger, og i så fall hva slags, er uvisst. Vi vet heller ikke noe om antallet døråpninger, plasseringen og eventuelle utskårne portaler. Annen dekor er det også sparsomt med. Hjørnestavene har enkelt utformede, høye, sylindriske baser som er avsluttet med hulfals og vulst. Veggplankene har ujevnt opptrukne profiler, og forskjellig utforming og behandling som vitner om varierende håndverksmessig kvalitet.

Dateringen av stavkirken har vært svært usikker. Hjørnestavenes baser i skipet har en form som kjennes godt fra gotikkens steinarkitektur. Utformingen er så generell og enkel at den ikke kan bestemmes nærmere enn å ha vært utført engang mellom midten av 1200-tallet og tiden omkring 1600. Dendrokronologiske prøver tyder på at trærne til skipets østre hjørnestaver og østre stavlegje kan ha vært felt i 1460-årene. En datering til siste tredjedel av 1400-årene underbygges av et parti med malt veggdekor fra middelalderen på den østre stavlegjen. Denne dekoren er i dag skjult av et yngre epitafium.

Arkitekt og bygningshistoriker Håkon Christie (1922–2010) peker på muligheten for at kirken kan være demontert og satt opp igjen. Det må i så fall ha skjedd før midten av 1600-tallet, da kirken ble dekorert innvendig. Det er heller ingen spor etter demontering.

Interiøret bærer omskiftelsenes preg, men er likevel mer tuktet enn det ytre. Ved første øyekast er det et luthersk kirkerom fra 1600- og 1700-tallet som tar imot, godt hjulpet fram av den omfattende restaureringen i 1933. De bevarte delene av stavkirken er godt skjult bak nyere innredning og dekor. Kirkebenkene bærer navnet til de gårdene som brukte dem fra gammelt av. Tverrbjelker bærer den flate himlingen, som er dekorert med hvitt og blått skymaleri fra 1760-årene.

Gallerier fyller kirkerommet på tre sider. Brystningsfeltene inneholder bilder av navngitte apostler, og ett felt har påskriften «Jesus Gud’s søn». Over korbuen henger et krusifiks, trolig et tysk arbeid fra 1400-tallet, men malt om senere. Ved siden av det henger en senmiddelaldersk kalvariegruppe, en korsfestelse med Maria og Johannes, montert på en minnetavle som er datert 1653. Som en slående kontrast til det rustikke interiøret står den litt forfinede rokokkoprekestolen med sine svungne former og særegne fargeprakt i blått og lysegult.

Blåfargen på veggene i skipet er fra 1700-tallet, og står i slående kontrast til den dominerende gule okeren fra århundret før i koret. Der er tømmerveggene dekorert fra gulv til tak med malte arkader, blomster og frukter. Dekoren ble opprinnelig utført i 1683, men er senere overmalt. Dagens dekor i koret er en omfattende rekonstruksjon Samme dekor ble også malt i Nore stavkirke og Uvdal stavkirke lenger opp i dalen. Den timeglassformede døpefonten i massivt tre er muligens også fra middelalderen, selv om fargene er av nyere dato. Den rikt dekorerte altertavlen fra 1670-årene ble malt opp i 1722. Ett av de tre billedfeltene på altertavlen har et senmiddelaldersk relieff av Maria med Jesusbarnet. Antakelig er det et nordtysk arbeid fra slutten av 1400-tallet.

Soknepresten Parelius la ikke fingrene imellom i kallsboka etter at utvidelser og utbedringer var gjennomført i 1760: «alt dette med megen Møye faaet giort, som man veed at Der intet almuerne meere ere uvillige til end at bygge Guds huus og bekoste noget til helligdommens prydelse». Videre heter det at han anskaffet «Laase for begge Kirckedørene at holde Almuen i Kircke til guds Tienesten er endt, som de hafde dend uskik her som i andre Sogner at løbe ud og ind under Prædicken».

Like fra landskapslovene og Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 ble det ikke betalt tiend i Numedal i likhet med Vest-Telemark og deler av Agder, det såkalte Skattlandet. Uten tiend ble det heller ingen kasse til vedlikehold av kirkene. Det ligger i kortene at når menigheten måtte betale og yte direkte til vedlikehold, kunne løsningene bli enkle og på tvers av prestens ønsker for et standsmessig gudshus, slik Parelius’ kommentarer vitner om.

Om det er lite stavkirke igjen i Rollag, er det mye bygdekirke: Nøktern, for ikke si nødtørftig, i sine påbygg og utvidelser forteller den også om vilkårene som har formet kirken gjennom århundrene.

• stavkirke
• Rollag
• Numedal