Nore stavkirke

Dreide spir markerer gavlen på hver av de fire korsarmene, alle med spontekket saltak. Takrytteren over krysset likner den i Rollag lenger ned i dalen. Smårutete midtpostvinduer er plassert i forskjellige høyder på veggene. Koret, som ble utvidet i stavverk i 1683, er litt lavere enn skipet, men like bredt og omtrent like langt. Tverrarmene har utskårne riksvåpen med årstallet 1709 i sør og 1719 i nord, da nye og større tverrarmer ble laftet opp. Kirken er tjærebredd og kledd med stående panel, så nær som sakristiet på nordsiden, der tømmerveggene ligger i dagen. Hovedinngangen går gjennom et våpenhus i vest med Frederik 4s kronede monogram og årstallet 1723. Slik har kirken en sammensatt bygningsform med nyere og eldre utvidelser, i likhet med de andre stavkirkene i Numedal. Skipets hovedform og konstruksjon er likevel intakt. Opprinnelige deler som er brukt om igjen i senere utvidelser, gir også viktige holdepunkter for kirkens tidlige bygningshistorie.

Skipet har en ramme av grunnstokker som bærer veggsvillene, og som også dannet underlag for den opprinnelige svalgangen. Veggsvillene er laftet sammen i hjørnene med hjørnestavene kløftet over. Plankene står på vanlig måte i not i svill og stavlegje. Stavlegjene ligger i utsparinger i hjørnestavene. Midt i skipet står midtmasten, som går ubrutt til mønet. Masten er bundet av vannrett mot stavlegjene med fire bindebjelker understøttet av bueknær. Den øvre delen av masten har skråstøtter ned på stavlegjene på to sider. Etter all sannsynlighet har midtmasten opprinnelig båret en takrytter, men utformingen er ukjent. Dagens takrytter er fra 1730.

Takverket består av enkle sperrer med hanebjelke, i alt fem sperrebind avstivet med bueknær langs stavlegjene. Muligens har kirken vært planlagt med himling fra begynnelsen. På den andre siden er de enkelte delene markert med enkle svertede profiler. Hanebjelkene har også en dobbeltbue på undersiden, noe som kan tyde på at de skulle være synlige fra kirkerommet.

Det opprinnelige koret var mindre og smalere enn dagens. Det målte om lag 2,3 meter x 2,3 meter og hadde apsis i østenden. Mellomstavene på hver side av korskillet har rester av sylinderkapiteler, muligens har de en gang hatt utskåret dekor. Over kapitelene er stavene flatteljet, med en lang, trekantet avbladning, en tunge, slik det er kjent fra for eksempel korskillestavene i Torpo. Mellom stavene er det satt inn store bueknær som til sammen danner en trepassformet bue over koråpningen. Nedenfor buen har det vært en korskillevegg med åpning midt i, trolig med en portal. Foran veggen og over gulvet har det trolig stått et skriftlesningsgalleri, et lektorium.

Midtmasten er flatt avbladet mot koret. Etter alt å dømme har dette vært del av et sete med brystning foran, trolig plassen til én eller flere særlig framstående personer. I gulvet på hver side er det funnet to middelaldergraver, som bygningshistorikeren Håkon Christie mener kan være kirkens byggherre og hans hustru. For menighetens gamle og svake var det plass langs veggene, der deler av middelalderens veggfaste benker ennå er på plass.

Begge langveggene i skipet har to mellomstaver med spor etter veggplanker for tverrarmer. Tverrarmene var om lag 2,5 meter brede og 1,2 meter dype og hadde i likhet med koret apsis i enden. Hver av de tre apsidene hadde en rundbuet lysåpning med profilert omramming, slik en kan se på en planke i det nåværende koret. I skipet kom lyset inn gjennom runde glugger øverst i langveggene. Rundt hele kirken løp det en svalgang med oppbygg, skruv, foran portalen i vest og med takrytter over krysset, trolig markant utformet etter midtstolpen å dømme. Det må ha vært et imponerende skue.

Vangeportalen i vest tilhører den store gruppen av Sogn-Valdres-portaler type 1 med rett avsluttet døråpning. Deler av midtstykket er flyttet ned slik at midtfeltet er forskjøvet. Den øvre delen er skjult av himlingen i våpenhuset. Rankene vokser på vanlig måte ut av kjeften på dyrehodene nederst på hver vange, men her ligger dyrehodene på midten med gapet opp. De to store toppdragene er på vanlig måte plassert diagonalt over åpningen med en midtdrage som stuper ned. Midtdragens hode mangler, men ble funnet under en utgravning i 1969 og er i dag på museum. Arkivolten er markert bare som en forhøyning i skurden. Søylene mot døråpningen er hogd av for å gi plass til en nyere dør. Bare de høye kapitelene med rankemotiv er bevart. På toppen har de hver sin løve, den ene med vridd bakkropp. Begge er i ferd med å sluke et menneske, bare hodet stikker fram i kjeften. Fargesettingen av portalen er nyere.

Det er bred enighet blant forskere om at portalen har fellestrekk med portalene fra blant annet Flesberg lenger ned i Numedal og Atrå i Telemark. Muligens er de skåret av samme mester eller «verksted», eventuelt håndverkere med samme bakgrunn.

En enklere og sterkt avhogd portal står i sørveggen i koret. Det er i dag vanskelig å si om det har vært en pilasterportal, eller om den har vært delvis friskåret. Bare omrisset av søyleskaftene og kapitelene er igjen, men i arkivolten har to værslitte, krypende drager flettet seg inn i hverandre. Utformingen tyder på at sørportalen er samtidig med kirken.

Kirken nevnes første gang indirekte i et diplom fra 1404, men er utvilsomt eldre.

Dateringen av Nore har vekslet alt etter hva som har vært utgangspunktet: bygningstypen eller treskurden. Flere mener å se gotikkens høydeidealer i midtmastkirkenes konstruksjon, og har følgelig datert bygningstypen til et stykke utpå 1200-tallet. For Nores del blir en slik datering også begrunnet med at de eldste myntene som er funnet under kirkegulvet, er preget i Håkon Håkonsson den gamles regjeringstid (1217–1263).

Det er bred enighet om at den relative stilhistoriske dateringen av skurden i Nore er samtidig med Flesbergportalene, og portalen fra den revne stavkirken i Atrå. Denne portalen kan dateres til mellom 1163 og 1189 etter en innvielsesinnskrift i den nedrevne kirken. En stilhistorisk datering av Nore til denne perioden støttes av årringsdaterte prøver som viser at midtmasten og den sørøstre hjørnestaven ble felt vinteren 1166/1167.

En materialanalyse av kirken kan tyde på at den ble bygd av relativt ferskt virke, kanskje sommeren etter. Materialanalyse er en ny og foreløpig lite anvendt metode i stavkirkeundersøkelser. Det er et spørsmål om den er finslipt nok til å kunne datere en bygning eksakt på halvåret. Dersom en legger til grunn at årringsprøvene er representative for hele bygningen, åpner dette svært interessante perspektiver for en nærmest uhyggelig presis datering.

Det store spørsmålet er om kirken opprinnelig var bygd med korsarmer. Mellomstavene i langveggene i skipet har yngre stiltrekk enn de andre stavene i skipet, og en yngre datering støttes av nye årringsdaterte prøver som daterer dem til 1400-tallet. Men spor i stavlegjene og midtmastkonstruksjonen tyder på at tverrarmene har vært planlagt hele veien. Trolig er derfor mellomstavene kommet til enten ved en reparasjon eller en forsterkning av kirken.

Kirkens grunnplan som tilnærmet likearmet korskirke er uten noen kjent parallell i Norge. Den nærmeste er Vår Frue kirke i Kalundborg, Danmark, bygd i slutten av 1100-tallet.Sentralkirke med likearmet grunnplan settes helst i sammenheng med bysantinsk arkitektur, men er kjent over store deler av Europa utover i middelalderen. Hvor byggherren i Nore kan ha hentet kirkens forbilde, er et åpent spørsmål. Det trenger ikke nødvendigvis ha vært i steinarkitekturen. Liknende stavkirker kan ha vært bygd i Norge og ellers i Norden uten at vi kjenner dem i dag. Men den særegne kirkeformen i Nore er en nyttig påminnelse om at det var samkvem og forbindelse mellom innland og utland også i tidligere tider.

Lite er bevart av middelalderens kirkeinteriør og utstyr. Over korbuen står et krusifiks av romansk type, muligens en 1800-tallskopi. I koråpningen er restene av et unggotisk krusifiks enkelt og greit spikret fast med en smidd nagle gjennom brystet. Bare hodet og overkroppen uten armer er tilbake. Sprukket og ribbet for all fargeprakt har den korsfestede fremdeles et uutgrunnelig uttrykk i det halvveis bortvendte ansiktet.

Døpefonten er også fra middelalderen. En enkel og firkantet klebersteinskum står i en like enkel og firkantet kubbe smykket med enkle, trekantete tannborder. Av middelalderdekorasjoner er det bare sparsomme rester: Over himlingen på veggen mot koret er det bevart rombeformede blomsterdekorasjoner fra middelalderen. Muligens er dette spor av en dekorert bakvegg for en lektoriehimling, slik det er kjent fra Torpo.

Kirkens innredning og dekor er i sjelden grad et fargeskrin fra 100-årsperioden 1650–1750. Ikke én flate er urørt av dekorasjonsmalernes pensler. Der treverket titter fram, er det på grunn av slitasje fra århundrers bruk. Dekoren skriver seg hovedsakelig fra to runder, én i 1650-årene, den andre i 1730-årene.

Skipet og koret har samme motiver som i Rollag og Flesberg, med malte arkader nederst på veggen. Midt på løper et smalt bånd med sitater og henvisninger til Bibelen. Øverst er veggen fylt med blomster, frukter og ranker rammet inn i medaljonger og firkantede felt. I koret ble dekoren stokket om ved utvidelsen i 1683. De gamle plankene ble brukt om igjen samlet på nordveggen. Bladene har karakteristiske dun på den ene siden. Kunsthistoriker Sigrid Christie trekker fram dette som en maler som har satt spor etter seg i kirker, så vel som borgerhus og storgårder over store deler av det tidligere fylket Buskerud. Tverrarmenes veggdekor er trolig fra 1730-årene og domineres av rebuser over bibeltekster, kranset av blader og blomster. Altertavlen har maleri med nattverdsmotiv fra de første årene av 1700-tallet. Dette er en noe blek kopi av altertavlen i Lyngdal kirke, opprinnelig hjemmehørende i Kongsberg og trolig malt av Adrian de Beer i 1630-årene.

Kirkebenkene står tett, dels med kronete vanger. Bare prestestolen i koret er innelukket med sprosseverk. I tussmørket ved siden av utgangsdøra henger en jernstang, et alenmål som vitner om at kirken også fylte andre behov enn de rent religiøse. Gapestokken er i tidens løp blitt borte, men formaningene til presten og menigheten står fremdeles i skrift på veggen, malt svart på hvitt og med bidragsyternes navn.

• stavkirke

• Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6
• Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997, ISBN 82-02-15978-4