Frederik 4. (dansk-norsk konge)

Frederik hadde stor arbeidskapasitet og var meget samvittighetsfull. Han satte seg grundig inn i sakene og tok sine standpunkter. Kongens kammertjener husket ham som en nådig og mild konge som ville vite alt som hendte i rikene. Han påpekte at kongen hadde stor hukommelse, var en «stærk regner» og en dyktig og nøyeregnende økonom. Dessuten tålte han kulde og var gjerne med uansett hvor dårlig været var.

Saker som angikk militære og økonomiske forhold pleide kongen å avgjøre helt på egen hånd, noe som kunne gi seg pussige utslag. Hans behandling av Årdal kobberverk i Sogn kan være et eksempel. Kobberverket, som kongen hadde overtatt i 1708, gikk med svære underskudd, og embetsmennene ville gjerne overlate driften til britiske selskaper som var interessert. Men optimistiske rapporter fra verkets direktør, Johann Heinrich von Schört, hadde gitt kongen tro på verket, og det ble bokstavelig talt drevet videre for kongens regning så lenge han levde.

Kongen arbeidet sent og tidlig og klaget over arbeidsbyrden. Han synes å ha manglet evnen til å delegere og ha gått for mye opp i detaljene. Dette hang sikkert sammen med at han var mistroisk til sine egne rådgivere og embetsmenn. I det hele tatt fryktet han den gamle danske og holstenske adel som hadde mistet mye av sin makt ved innføringen av eneveldet i 1660. Han gav derfor de fleste av de viktigste embetene til menn av tysk herkomst.

Kongen brukte mye tid på å behandle klagebrev – supplikker – fra sine undersåtter og ta imot dem som oppsøkte ham. Dette var det tradisjoner for, men det gav også kongen anledning til å kontrollere embetsmennene.

På begynnelsen av 1700-tallet gikk det en pietistisk vekkelse over Danmark og Tyskland. Frederik ble påvirket, og så det som en oppgave å sette i gang misjon i perifere deler av sitt rike og i enda fjernere strøk. I 1706 ble tyske pietister sendt til den danske kolonien Trankebar på Indias østkyst for å drive misjon. I 1714 opprettet han et misjonskollegium, som året etter fikk Thomas von Westen til å reise som misjonær til Finnmark. Fra 1723 støttet kongen Hans Egede, som grunnla en misjons- og handelsstasjon blant inuitene på Grønland.

Frederik 4. besøkte Norge to ganger, i 1704 og 1709. Den første gangen gjennomførte han en omfattende rundreise i Sør- og Midt-Norge for å vinne oppslutning blant nordmennene. Han delte blant annet ut en reisedaler med skryt av nordmennenes mot og tapperhet, og tok imot flere hundre supplikker.

Frederik 4. hadde liten eller ingen interesse for litteratur, kunst og kultur. I 1708–1709 var han på en større lysttur til Italia, der han blant annet opplevde det store karnevalet i Venezia. Det er blitt sagt at kongen hadde mer sans for Italias levende skjønnheter enn for Rafaels malte. Et kuriøst resultat av italiaturen var at kongen utnevnte to italienere til markgrever av henholdsvis Lister og Mandal i Norge. Markgrevetittelen har verken før eller siden vært brukt i Danmark-Norge.

Frederik 4. hadde en sjelden evne til å kombinere pliktfølelse og hardt arbeid med en amorøs livsstil. I 1695 giftet han seg med Louise av Mecklenburg-Güstrow, som han fikk fem barn med. Samtidig hadde han flere elskerinner, og var to ganger gift «til venstre hånd» mens dronning Louise levde. Han var altså bigamist, og gjorde seg dermed skyldig i en forbrytelse som ifølge loven skulle straffes med døden.

Under et maskeball på Koldinghus i 1711 møtte kongen sin store kjærlighet, den tyskættede adelskvinnen Anna Sofie Reventlow, som han også giftet seg med til venstre hånd. Da dronningen døde i 1721, giftet han seg med Anna Sofie Reventlow «til høyre hånd» – dagen etter dronningens begravelse. Forholdet varte livet ut og resulterte i seks barn, som alle døde som små.

Etter Den store nordiske krig var rikets finanser ødelagt, og kongen strevde med å få dem på fote igjen, men tidene var dårlige. I Europa var det sviktende etterspørsel særlig fra 1725, noe som berørte den danske eksporten av jordbruksvarer og den norske trelasteksporten. Trelasteksporten fikk også konkurranse fra Sverige. I Norge fortsatte krongodssalget som var startet i andre halvdel av 1600-tallet, og det ble også solgt over 600 kirker med tilhørende jordegods til private, også til bønder som ofte hadde slått seg sammen. Svært mange av kirkebygningene forfalt.

Kongens siste år var lite lykkelige. Store deler av bykjernen i København ble ødelagt av en brann i 1728, og året etter døde hans siste gjenlevende barn med Anna Sofie Reventlow. Kongen var plaget av samvittighetsnag og så det som Guds straff at ingen av hans barn med henne vokste opp. Det er naturlig å se en sabbatsforordning fra april 1730 som et utslag av kongens dystre sinnsstemning: Maskerader, komedier, gilder og gjestebud ble forbudt på søn- og helligdager. Kongen døde i oktober samme år på hjemvei fra en reise til hertugdømmene.

• Maleri (i salvingsdrakt, helfigur) av Bénoit le Coffre, ukjent år; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
• Maleri (halvfigur) av Balthasar Denner, trolig 1717, Rosenborg Slot, København

• Den store nordiske krig
• Danmarks historie
• Norge under dansk styre – 1537–1814
• statsoverhoder i Danmark
• liste over Norges monarker

• Holm, Edvard (1891): Danmark-Norges Historie 1720–1814, bind 1, København
• Johnsen, Oscar Albert (1929): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 4
• Steen, Sverre (1932): Tidsrummet 1720 til omkring 1770, bind 6 i Det norske folks liv og historie (NFLH)
• Dyrvik, Ståle (1978): Den lange fredstiden 1720–1784, bind 8 i Cappelens Norgeshistorie
• Bech, Svend Cedergreen (1980): biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 4
• Rian, Øystein (1987): «Landsfader og skrivebordskonge», i Vera Henriksen med flere: Norges konger: fra sagatid til samtid (revidert utgave 1995)
• Feldbæk, Ole (1998): Nærhed og adskillelse 1720–1814, bind 4 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København
• Johannessen, Finn Erhard: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)