Rondane nasjonalpark

Rondane er et stort og dominerende høyfjellsområde som består av tinde- og fjellgrupper, atskilt av lange dalganger og vide flyer hvor det er lett å se hvordan is og vann har formet landet. Det varierer fra brede og vide U‑daler som ved Dørålen, til fjellene omkring Smiubelgen med sine rygger og spisse tinder, med Storsmeden på 2016 meter som den høyeste. Her ligger det villeste landskapet i Rondane med store botner der fjellveggene står steile og svarte hundrevis av meter til værs. Om sommeren drypper det hult av smeltende snø her inne, og den innerste bunnen ligger i evig skygge.

Øst for Rondvatnet ligger det andre store fjellpartiet i den sentrale delen av Rondane. På begge sider av vannet stiger fjellsidene bratt opp, bare brutt av et par store botner som har gravd seg inn i fjellsiden. Baksiden av disse botnene er nesten loddrette opp til en langsgående egg med flere topper, blant annet Storronden og Rondeslottet. Helt i nordøst ligger den en siste samling av grågrønne topper som Digerronden, Høgronden og flere andre på over 2000 meter.

Illmannadalen skiller det sentrale Rondane fra den sørlige delen av nasjonalparken som er mer avrundet og fredfylt enn lenger nord. Med noen få unntak er det mer rom mellom fjellene, med lange heier og rygger som toner bort i gulgrønne farger mot horisonten.

Berggrunnen i Rondane er nokså ensartet og består i alt vesentlig av en sandstein som ofte kalles sparagmitt. Den er hard og sprekker lett i flak og danner da en grov blokkmark eller ur, som er typisk for Rondane. Sparagmitten inneholder nesten ingen mineraler som plantene kan gjøre seg nytte av, og gir derfor et fattig jordsmonn i forhold til de skifrige bergartene i nordvest. Forskyvningen fra vest mot øst under den kaledonske fjellkjededannelsen førte til at de fleste fjell i Rondane ble brattere på østsiden enn på vestsiden.

Under avsmeltingen dannet det seg flere bredemte sjøer i Rondane, blant annet i Dørålen. Alt vannet som kom sørfra over Rondvasshalsen, rant inn i denne sjøen og dannet et stort delta, som i dag finnes igjen som en stor sand- og grusflate som kalles Storflyi vis-à-vis Dørålseter. Da breene til slutt falt sammen, ble mye is halvveis begravd av sand og grus. Etter at isen forsvant helt, ble det igjen tallrike hull uten avløp, såkalte grytehull. Disse er vanlige flere steder i Rondane, men de er særlig fint utformet øst for Storflyi. Her er det et virvar av hull og smale rygger, og hele området kalles betegnende nok Skranglehaugene. Andre områder med grytehull finner en ved vannskillet øverst i Rondvassdalen og midt i Illmanndalen.

Flere steder ble de bredemte sjøene plutselig tømt da isdemningene som holdt vannet, ble tilstrekkelig tynne eller lette. Det var ofte enorme vannmengder som flommet ut, og vannet hadde en sterk gravende kraft, ikke bare i grus og sand, men også i fast fjell. På slike steder dannet det seg utspylingskløfter eller juv. Et fint eksempel er Jutulhogget vis-à-vis Rondvassbu (må ikke forveksles med det gigantiske Jutulhogget i Østerdalen), der alle steinene er avsatt i form av en fin vifte ned mot Rondvatnet.

De kvartærgeologiske formasjonene som er aller mest særpreget for Rondane, er de store botnene. De er små, korte U‑daler eller hull i fjellsidene med flat bunn og loddrette vegger i innerkanten. Nesten alle vender mot nord, siden de er utgravd av små breer på skyggesiden av fjellene. Noen av Norges største botner finnes i Rondane, både ved Smiubelgen, Storronden og Rondslottet.

Vegetasjonen ellers i Rondane er gjennomgående fattig og triviell, på grunn av det den sure sandsteinen, men også på grunn av det tørre sommerklimaet. På de vindblåste og tørre viddene er det ofte tepper av reinlav, kvitkrull og gulskinn, alle verdifullt vinterfôr for villreinen, sammen med et fåtall tørketålende arter av blomsterplanter, blant annet grepplyng, krekling, rabbesiv og stivstarr. Kartlaven dekker nesten alle steinene og gir fjellene et grønngult skjær, og den er derfor kanskje den mest karakteristiske organismen i Rondane. I det hele er det mer lav i Rondane enn i noe annet høyfjellsområde i Norge.

Den gjennomgående skrinne vegetasjonen avspeiler seg også i en fattig fauna, og det er bare registrert omkring 35 forskjellige hekkende fuglearter innenfor nasjonalparken.

Mennesket har en lang historie i Rondane, noe tallrike fangstanlegg vitner om. I Verkilsdalen er det et stort fangstanlegg av en type som krevde samarbeid mellom flere jegere. I noen dyregraver er det også funnet trestokker med spiss, som sikkert skulle spidde reinen når den falt ned i graven. Trestokkene er blitt aldersbestemt til vikingtiden. Det er mulig at svartedauden førte til at det ble slutt på fangsten i Rondane, for anleggene er aldri omtalt i skriftlige kilder.

Fangstanleggene ligger spredt over hele Rondane, men aller tydeligst er de omtrent en kilometer øst for Rondvassbu, i Illmanndalen langs stien til Bjørnhollia. Det ligger også fine bogesteller langs stien fra Rondvassbu mot Kaldbekkbotn, nordvest for hytta like innunder Svarthammaren.

Sammen med Dovre Nasjonalpark og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark med landskapsvernområder er dette det største sammenhengende verneområde i Europa med villrein – en art Norge har et spesielt ansvar for å bevare.

Rondane nasjonalpark har lavt biologisk mangfold sammenlignet med tilsvarende høyfjellsområder. Dette skyldes i alt vesentlig den harde og sure sandsteinen som er det helt dominerende vekstgrunnlaget i hele nasjonalparken, og som gir et fattig jordsmonn.

Rondane nasjonalpark er tilgjengelig vi vei fra Otta til Spranget parkeringsplass, vei til Høvringen fra E6 like nord for Otta, riksvei 27 over Venabufjellet og vei gjennom Grimsdalen, alle med korte avstander til nasjonalparkgrensen. Overnatting inne i nasjonalparken finnes på DNT-hyttene Rondvassbu og Bjørnhollia, flere private turisthytter like utenfor nasjonalparkgrensen, blant andre Peer Gynthytta, Dørålsæter og Haverdalssetri.

• Rondane
• nasjonalpark
• nasjonalparker i Norge

• Miljødirektoratet: Rondane nasjonalpark
• Norges nasjonalparker: Rondane nasjonalpark
• Rondane og Dovre nasjonalparker

• Rondane-Dovre nasjonalparkstyre

• Ryvarden, Leif (2007). Norges Nasjonalparker. Cappelen Damm.