I Special Powers Act var dei sivile styresmaktene definert som innanriksministeren eller den ministeren gav fullmakt til å opptre på vegner av seg. Styresmaktene kunne etter lova gjennomføra alle tiltak dei fann tenlege for å verna fred og orden.
SPA gjorde det også straffbart å koma til å handla i strid med lova i framtida, dersom autoritetspersonar meinte dei hadde grunn til å tru det. Med slike mistankar kunne ein òg dømast for å ikkje ha meldt frå om dette. Special Powers Act gav også høve til forbod mot publikasjonar, ytringar eller arrangement. Materiell eigedom kunne overtakast og skadar utløyste ikkje økonomisk kompensasjon. Lova gav òg høve til internering utan rettargang, arrestasjon, fengselsstraff og pisking av fangar. Slik internering utan rettargang vart nytta i stort omfang i periodane med aktive republikanske kampanjar – 1922–1924, 1938–1946, 1956–1962 og i 1971.
Pisking vart gjennomførd med nihala katt, etter tradisjonen frå den britiske marinen og den britiske hæren. Dette gjorde at lova fekk tilnamnet the flogging act blant nasjonalistane. Special Powers Act gav òg høve til å idøma dødsdomar og til å avretta rett etter domen. Dette galdt også i saker der ingen hadde vorte skadde av den tiltalde. Den dødsdømde fekk såleis ikkje rett til utsetjande anke. Domar etter SPA vart idømde i spesialdomstolar, og i tillegg gav lova innanriksministeren høve til å kontrollera eller hindra gransking av handlingane til politistyrkane eller andre offentlege tenestemenn.
Parlamentsmedlemen George Hanna (Ulster Unionist Party), hevda seinare at lova var for komplisert, og kunne vore forenkla til at innanriksministeren har fullmakt til å gjera det han vil, eller til å la andre gjera det innanriksministeren måtte ynskja for han.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.