Stange kirke

Stanges rike vestportal har strykejernformede profiler som også finnes i domkirken. Begge kirkene hadde også treenighetsvinduer i øst. Stange kirke er en av de få bevarte kildene til østlandsgotikken. Vi kan anta at denne kirken har trekk som stammer fra domkirken på Hamar, som nå ligger i ruiner. Den nærmeste bevarte slektningen er imidlertid Nes kirke litt vest for Hamar, som har en vestportal svært nær opp til Stanges. Til og med dørenes jernringer med to draker med sammenfiltrede haler, er nesten like.

Menigheten kommer inn i kirken gjennom et murt våpenhus i vest. Det er oppført i begynnelsen av 1800-tallet. Den middelalderske sørportalen er murt igjen, men vestportalen er bevart inne i våpenhuset. Klebersteinsportalen er spissbuet og flankeres av en bølgende profil av vulster og hulkiler med sprang i stedet for de sedvanlige kolonnetter. Både baser og kapiteler markeres med horisontale bånd. Det er i det hele tatt et stramt og presist utført arbeide med grunne profiler uten underskjæringer eller organiske former. Denne nøkterne portalen er et av de fineste bevarte arbeidene fra østlandsgotikken.

Kirken fremstår i dag som et resultat av en lang og komplisert bygningshistorie med branner, påbygninger og restaureringer. Arkeologiske utgravninger foretatt under ledelse av arkeologen Dagfinn Skre i 1986 avdekket at det har stått en eldre steinkirke på plassen. Det ble også avdekket enda eldre graver, noe som tyder på at det har vært kirkeplass også før kirken ble bygget. Mye av kvadersteinen bærer klare tegn på at den er gjenbrukt. Kanskje stammer det vakre ringkorset som nå står ute i østmuren også fra den tidligere kirken. Det er rimelig at et sentrum som Stange har en kirkehistorie lenger tilbake enn 1200-tallet.

Den nåværende kirken besto opprinnelig av skipet og det rektangulære, rett avsluttede koret. Koret har en fin sokkelprofil med en vulst og en skråfase, mens skipet har en enklere sokkel. Korportalen er dessuten rundbuet, og rommet er dekket av et tønnehvelv. Disse romanske trekkene kan tyde på at koret er noe eldre enn skipet, hvor vestportalen så absolutt tilhører gotikken.

Når vi kommer inn i kirkeskipet fanger det sterke lyset oppmerksomheten. Vindusflatene er så store, veggene så hvitkalkede og rommet så høyloftet at førsteinntrykket nærmest er litt goldt. Stange kirke har likevel fin atmosfære og mange skatter å vise frem. Korvinduenes glassmalerier fra 1920-årene har dempet det sterke motlyset som Harriet Backer fanget i sitt berømte bilde fra 1903: «Altergang i Stange kirke». Hun bodde på prestegården hos prost Kiellands søster fra 1899 til 1903 da hun malte sine kirkemotiver. Resultatet av glassmaleriene er at koret som er kirkerommets hovedscene, blir liggende i skygge i forhold til det opplyste skipet. Stange kirke er også skildret i Backers maleri «Barnedåp».

Helt øst i koret, bak alteret, er det et hull i hellegulvet. Åpningen var egentlig uregelmessig, men etter arkeologiske utgravninger i 1986 ble den feilaktig murt opp som en åttekant. Den er blitt tolket som en symbolsk helgengrav hvor høyalterets relikvie var plassert. I Norge er en tilsvarende helgengrav bare funnet i Høre stavkirke. 1 1703 ble alteret flyttet bakover mot østmuren slik at det dekket åpningen. Etter at graven ble avdekket ved utgravningen, ble alteret flyttet vestover igjen til sin gamle plass. Kirkerommets eneste vindusåpning fra middelalderen som fortsatt er intakt, finnes i vestgavlen. Åpningen er innrammet av en fin profil med vulst og hulkil. Smale spissbuede vinduer er også påvist i skipets østmur i hjørnene mot koret. Disse vinduene ga lys til sidealtrene som sto på hver sin side av korbueåpningen. Vindeltrappen i vestmuren fører opp på loftet og tyder på at kirken ble planlagt med flat himling.

Det romslige sakristiet nord for koret ble bygget på i første halvdel av 1300-tallet. Det hvelvede rommet har hatt flere funksjoner. Det hadde opprinnelig bare en liten lysglugge og en jernbeslått dør til koret. Det har derfor vært en velegnet oppbevaringsplass for rikdommer. Det har også fungert som møterom for presteskapet som i hvert fall på 1300-tallet besto av flere personer. På det tidspunktet var den gamle hovedkirken kannikkirke under kapitelet ved Hamar domkirke. Mye tyder dessuten på at presteskapet til sognekirkene i distriktet satt på Stange. At Stange kirke har vært kollegiatkirke forklarer også det store og hvelvede koret.

Et lynnedslag i 1620 gjorde ende på all innredning og alt inventar fra middelalderen. Vi kan bare tenke oss hva for rikdommer som den gang gikk tapt. Blant annet har det sikkert vært kalkmalerier på veggene. Noen små rester er funnet, men det meste er ødelagt. Reparasjonsarbeidene startet omgående etter brannen, og i løpet av to år var hele kirken igjen klar til bruk med ny takstol og tårnet med sitt elegante spir på plass. Det er fra tiden etter brannen at kirkens barokke inventarstykker ble anskaffet. Først benyttet man den gamle prekestolen i renessansestil, som man fortsatt kan se rester av i bakstykket til den nye prekestolen fra 1630. Dette praktstykket i tidlig barokk er en hel liten katekisme med et komplett bibelhistorisk program: Adam og Eva flankerer prestens dør til stolen, evangelistene smykker trappevangen, feltene på selve prekestolen viser høydepunkter fra Kristi liv og baldakinen er toppet av himmelfarten. Under 1700-talls bemalingen ligger barokkens sterke, klare farger bevart. Korsfestelsesgruppen over korbuen er fra 1685 og den storslagne altertavlen ble anskaffet i 1652. Den høye tavlen førte til at man murte igjen det midterste av treenighetsvinduene og utvidet de to andre.

I 1703 gjorde man de hovedgrepene som fortsatt i stor grad preger kirken. Da ble skipets nordvegg åpnet, og man bygget til en korsarm med to store vinduer i hver vegg. De små lansettvinduene i sørveggen og i koret ble erstattet med tilsvarende, store barokkvinduer. Dessuten ble den smale korbueåpningen utvidet til dagens form som dekker hele korets bredde. Middelalderens atmosfære måtte vike for opplysningstidens krav til lys og orden. Himlingen fikk også sin praktfulle skybemaling i de første årene av 1700-tallet. Disse dramatiske uværsskyene er nesten av samme klasse som Lars Hertervigs romantiske malerier. Akantusbarokken fra tidlig 1700-tall bidro med et dåpshus, som nå er gjenbrukt som galleri på nordsiden av korbuen, og tilhørende døpefont som fortsatt er i bruk. Dette sjarmerende arbeidet er kronet av en baldakin med en bitte liten forgylt due, mens dåpsfatet bæres av en liten «tjuagutt».