Viul Tresliperi

Ved starten i 1893 hadde bedriften en produksjon på 20 000 tonn tremasse med 78 arbeidere. Driften gikk i om lag ti år før tresliperiet brant i 1904. Det ble bygget opp igjen med en kapasitet på 30 000 tonn tremasse. I 1915 hadde Viul 80 ansatte. I 1920 var det 8 slipeapparater ved Viul. Det ble produsert 31 000 tonn hvit tremasse og 2000 tonn brun tremasse. Det måtte til 100 arbeidere for denne produksjonen. Alfred Bommen var disponent på denne tiden.

Antall slipeapparater ser ut til å ha holdt seg stabilt fra begynnelsen av 1900-tallet helt fram til nedleggelsen av tremasseproduksjonen på slutten av 1960-tallet. Det var åtte slipeapparater. Det er ikke utelukket at det kan ha foregått utskiftninger. Opplysninger om raffinører eller opptaksmaskiner mangler. Det er også ukjent om, og i så fall når, bedriften gikk over til varmsliping. Mens drivkraften i 1906 oppgis til 3500 hk fra brukets egne vannfall og turbiner, økte den egne kraftproduksjonen til 8000 hk i 1939 og 14 000 hk i 1952.

Kraftproduksjonen ble i 1964 oppgitt å være 29 300 hk, eller nærmere 22 000 kW.

Virksomheten ble på slutten av 1940-tallet utvidet med en avdeling for emballasje, Viking, hvor det ble satt i gang produksjon av eggkartonger. Den ble nedlagt i 1950-årene. Etter hvert ble Viul Tresliperi en del av Follum Fabrikkers vekst. En vekst som hadde pågått i hele etterkrigstiden. Det førte til at tresliperiet ble kjøpt i 1961 for å forsyne den nye papirmaskinen, PM7, på Follum med tremasse. Flere Viul-arbeidere flyttet over til Follum som en følge av oppkjøpet. Etter at Follum utvidet sitt eget sliperi, ble produksjonen ved Viul stoppet høsten 1969.

Allerede i 1964 hadde Keyes Norway startet opp med framstilling av emballasjeprodukter i støpt tremasse ved Viul. Denne produksjonen pågikk samtidig med tremasseproduksjonen. Det var dermed fem år som både sliperiet og den nye emballasjeproduksjonen pågikk parallelt.

Tresliperiet på Viul ble solgt tilbake til A/S Viul Tresliperi i 1971. Aksjeselskapet kjøpte tilbake sliperibygningen, tomtearealene og cirka 50 hus og leiligheter på Viul.

Sliperimaskinene var i mellomtiden solgt og fjernet. Keyes Norway A/S tok i bruk sliperibygningen. Fossen som «drev» det gamle sliperiet, ble i stedet utnyttet til kraftproduksjon av Ringerike og Hadeland Kraftselskaper. Boligene ble pusset opp med henblikk på utleie.

Selskapet Keyes Norway A/S startet sin produksjon i leide lokaler på Viul i 1964, etter at de amerikanske eierne hadde investert 12 millioner kroner i nytt produksjonsutstyr. Forretningsidéen var å produsere trefiberskåler til pakking av fisk, kjøtt og frukt i de mange selvbetjeningsbutikkene som var i ferd med å bli dominerende aktører i dagligvarebransjen. Masse var det Tronstad Brug i Lier som leverte. Denne produksjonen var Keyes Norway på dette tidspunktet alene om i Europa, men etter hvert etablerte Keyes seg i Italia også. Tanken var at de to bedriftene skulle dele det europeiske markedet mellom seg. Morselskapet Keyes Fiber Company i USA hadde patent på en maskintype som med sulfatcellulose av bjørkevirke som råstoff, tilsats av kjemikalier og tørking i flere hundre graders varme skulle produsere engangstallerkener med imponerende styrke og stivhet. I 1967 installerte de en slik maskin på Viul. Målet var å produsere 100 000 engangstallerkener i døgnet, 30 millioner i året. På dette tidspunktet hadde Keyes Norway cirka 50 ansatte og ved inngangen til 1970-tallet hadde staben vokst til 70.

Produksjonen av papptallerkener og -emballasje på Viul ble etter hvert involvert i flere fusjoner, og i 1999 virksomheten en underavdeling i det finske Huhtamaki-konsernet. Med den siste fusjonen ble grossistselskapet Polarcup i Lier med 13 ansatte fusjonert med virksomheten på Viul, som på dette tidspunktet hadde 160 ansatte. Firmanavnet ble endret til Huhtamaki Norway A/S. De resirkulerbare produktene ble solgt til kjente kjeder i dagligvaremarkedet og hurtigmatbransjen, halvparten i Norge, resten på eksportmarkedene. Men priskonkurransen ble stadig tøffere, og alt i 2002 måtte Huhtamaki-fabrikken på Viul nedbemanne. I 2014 ble maskinene på Viul stanset. Produksjonen ble flyttet til konsernets fabrikker i Frankrike, Irland og USA. De 55 som fortsatt arbeidet ved bedriften måtte se seg om etter andre inntektskilder. Etter dette ble fabrikklokalene stående tomme en periode. Seinere er det etablert en virksomhet som utvinner kryptovaluta i bygningene på Viul.