avfallshierarki

Det fremste målet i avfallspolitikken er å redusere avfallsmengdene, og sikre at veksten i avfallsmengdene er lavere enn den økonomiske veksten. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at hver og en av oss kastet 86 prosent mer avfall i 2013 enn i 1992. I 2021 kastet hver nordmann i gjennomsnitt 431 kilo husholdningsavfall, 18 kilo mindre enn i 2020.

Avfallsforebygging defineres slik i EUs rammedirektiv for avfall: Forebygging er tiltak man iverksetter før et produkt, materiale eller stoff er blitt til avfall.

Tiltaket skal redusere:

• mengden avfall, inkludert ombruk av produkter og/eller forlengelse av produkters levetid
• innholdet av helse- og miljøfarlige stoffer i materialer og produkter
• negative miljø- og helseeffekter som følge av genererte avfallsmengder

Avfallsforebygging har med andre ord både en kvantitativ og en kvalitativ del.

Alle land i EU og EØS, inkludert Norge, skal ifølge EUs rammedirektiv for avfall ha utarbeidet planer for avfallsforebygging. Denne planen finnes i Miljødirektoratets rapport «Avfallsplan 2020–2025».

Europakommisjonen varslet i 2022 at de kommer til å foreslå endringer i rammedirektivet for avfall, med et mål om å innføre endringer som bidrar til å redusere mengden avfall. Et viktig prinsipp som diskuteres er utvidet produsentansvar, en ordning som innebærer at hver enkelt produsent har medansvar for den miljøbelastningen som deres egne produkter representerer.

Mål nummer to i avfallspolitikken er å bruke tingene om igjen, framfor å kaste dem. Dette kan være å bruke ting om igjen i sin opprinnelige form, bygge om, redesigne eller bruke produktet til noe annet. Både loppemarked, bruktbutikker og nettplattformer for salg av ting, klær, og bruktbil er eksempler på etablert varehandel for gjenbruk.

Økt fokus på gjenbruk har ført til at det finnes et økende antall gjenbrukstjenester både for enkeltforbrukere og bedrifter. Bildeling og leie av klær med abonnementstjenester er nyere former for organisert gjenbruk.

Gjenbruk har høyere prioritet enn materialgjenvinning fordi det ofte er mindre ressurskrevende å gjenbruke produktet enn å resirkulere det. Gjenbruk er også viktig som et tiltak for avfallsreduksjon.

Å materialgjenvinne betyr å gjenvinne avfallet slik at materialene kan brukes som råvarer i produksjon av nye produkter. For eksempel kan en panteflaske bli til en ny brusflaske, og en melkekartong kan bli til avispapir etter gjenvinningsprosessen.

Ifølge SSB ble 186 kilo av de 431 kilo husholdningsavfall hver nordmann i gjennomsnitt kastet i 2021, sendt til materialgjenvinning.

Avfallet vi kaster er viktige råvarer i produksjon av nye produkter, og ved å kildesortere avfallet vårt sørger vi for at ressursene inngår i et kretsløp. Dette reduserer behovet for å hente ut nye naturressurser, og energiforbruket som inngår i å utvinne nye materialer.

Kildesortering er et viktig tiltak for at mer av avfallet vårt skal materialgjenvinnes. Både forbrukere og bedrifter skal kildesortere avfall, med bestemte sorteringskategorier. På sortere.no kan innbyggerne i norske kommuner finne ut hvordan det kildesorteres der de bor.

Det finnes materialgjenvinningsprosesser for de aller fleste avfallskategorier, både plast, papir, metall, mat, glass, og ulike typer farlig avfall. Matavfall og hageavfall kan komposteres, gjenvinnes og utnyttes som gjødsel og jordforbedringsmiddel i landbruket eller på grøntarealer.

Når avfallet blir brent og varmen utnyttet til å skape varmt vann og strøm, kalles det forbrenning med energiutnyttelse. For at det skal kunne kalles energigjenvinning må energien benyttes til et nyttig formål. Energiutnyttelse av restavfall erstatter bruk av elektrisitet, olje og gass til oppvarming og gjør at helse- og miljøskadelige stoffer tas ut av kretsløpet. Selv for avfall med lavt energiinnhold er energiutnyttelse gunstig, for å unngå å deponere avfall.

Biogass er også en energiutnyttelse fra avfall. Biogass kan utnyttes som drivstoff i kjøretøy, oppvarming eller elektrisitet. Økt utbygging av anlegg for biologisk behandling har skjedd blant annet som en følge av økt etterspørsel etter biogass og innskjerpede krav fra myndighetene. Forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall er et eksempel på slike innskjerpede krav.

Gjenvinning er en samlebetegnelse for både materialgjenvinning og energiutnyttelse. Det er et uttalt ønske fra myndighetene at mer avfall skal gjenvinnes, og det er bestemte mål for gjenvinningsgrad i EU- og EØS-land innenfor de ulike avfallskategoriene.

Å deponere avfall vil si å gi det en kontrollert sluttbehandling. Søppelfyllinger, nå kalt deponier, var lenge den vanligste måten å kvitte seg med avfall på. Fra 1. juli 2009 ble det innført et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall i Norge. Det betyr at alt avfall som inneholder biologisk nedbrytbart avfall for eksempel restavfall, hageavfall, papir, kartong og trevirke ikke lenger kan deponeres. Avfall som råtner i deponier stod tidligere for omtrent 2,5 prosent av norske klimagassutslipp. Utlekking av miljøgifter, luktplager, smittefare, skadedyr, forsøpling, støy og båndlegging av arealer er andre negative sider ved deponering.

Forbudet er forventet å redusere klimagassutslippene fra deponier med 67 prosent innen 2040 sammenlignet med dagens utslipp av metangass. Miljødirektoratet anslår også at forbudet og bedret miljøstandard ved deponiene reduserer utslippene av miljøgifter og næringsstoffer fra deponier med 35–40 prosent. Dette er viktige miljøforbedringer både lokalt og nasjonalt.

Avfall som ikke bør gjenvinnes av miljøårsaker, legges i deponi for farlig avfall. På den måten sikrer vi at miljøgifter blir tatt hånd om på en forsvarlig måte, og ikke gjør skade på mennesker og natur.

• avfall
• forbruk
• materialgjenvinning
• energigjenvinning
• avfallsdeponi

• EUs rammedirektiv for avfall
• matvett.no (om matsvinn og hvordan det kan bekjempes)
• sortere.no (kildesorteringsguide på nett)
• Miljøstatus: Avfall
• SSB: Avfall frå hushalda
• Nasjonal avfallsplan 2020-2025