Aktivister har opp gjennom historien klart å skape debatt og politisk endring ved å formidle et budskap i oppsiktsvekkende aksjoner. I mellomkrigstiden brukte den indiske uavhengighetsbevegelsen mange ulike typer aksjoner for å få britene til å trekke seg ut, noe som har inspirert tilsvarende politiske bevegelser i andre land. Borgerrettsbevegelsen i USA på 1950- og 1960-tallet er et annet eksempel på politisk aktivisme i stor skala, som bidro til en oppmykning av raseskillet i flere amerikanske delstater. Kampen mot apartheid i Sør-Afrika, som etter flere tiår med aksjoner og motstand omsider førte til innføring av demokrati i landet på 1990-tallet, ble etter hvert en global politisk bevegelse.
Nærmere vår egen tid forekommer det ofte at politiske aktivister setter dagsorden for politikken, også i en verdensomspennende skala. Malala Yousafzai, ble i 2014 den yngste noensinne som har mottatt Nobels fredspris, etter å ha kjempet for jenters rett til utdanning i et område av Pakistan som i perioder har vært kontrollert av Taliban. Klimaaktivisten Greta Thunberg fikk en økende internasjonal oppmerksomhet etter 2019 for sin kamp mot menneskeskapte klimaendringer, gjennom å mobilisere ungdom til skolestreik, skulk og demonstrasjoner i mange land.
Extinction Rebellion er et eksempel på en nyere del av miljøbevegelsen som baserer seg på aktivisme og sivil ulydighet, men som også har brukt sabotasje og skadeverk som virkemidler for å oppnå politiske endringer. Gruppen kan derfor tjene som eksempel på at det i mange tilfeller kan være uklare grenser mellom aksjoner som søker å påvirke de politiske prosessene innenfor rammen av et eksisterende politisk system, og opprørshandlinger som i stedet har som mål endre hvordan de politiske prosessene er organisert.
I Norge er det særlig Mardøla-aksjonen og Alta-saken som har blitt stående som eksempler på politisk aktivisme. Selv om det umiddelbare målet for aksjonene i begge tilfeller ikke ble nådd, så førte myndighetenes håndtering av aksjonene likevel på lengre sikt til økt bevissthet om natur- og miljøvern i befolkningen og blant norske politikere. Tilsvarende protester i forbindelse med Fosen-saken i 2023, der demonstranter sperret av deler av Regjeringskvartalet i Oslo og deretter nektet å etterkomme myndighetenes pålegg om å fjerne seg, førte til slutt til at regjeringen ble tvunget til å komme demonstrantene i møte.
Ikke alle former for aktivisme eller aksjoner er vellykkede. I Kina har det helt siden massakren i 1989 på Den himmelske freds plass i Beijing brutt ut bølger av demonstrasjoner og folkelig motstand mot diktaturet i landet, men dette har blitt slått hardt ned på av myndighetene og ikke ført til varige, politiske endringer (se artikkel om Kinas samtidshistorie). Også i Iran har det vært flere bølger av demonstrasjoner mot diktaturet, senest med «kvinne, liv, frihet»-protestene i Iran i 2022 og 2023. Under disse protestene har myndighetene slått særdeles hardt ned på aktivister som har gitt uttrykk for et ønske om demokratisering og respekt for menneskerettigheter i landet, og flere hundre aksjonister, deriblant flere titalls mindreårige, har blitt drept av iranske myndigheter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.