Benk er et langstrakt sittemøbel som har utviklet seg over århundrene. Den er ofte blitt brukt i det norske bondesamfunnet.

benk


Middelalderens benker
I middelalderen var den smale, veggfaste benken det alminneligste sittemøbel i byene og på bygdene. Moldbenken eller pallen hadde også den funksjon at når den var fylt med jord, hindret den kald trekk fra det meget utsatte punkt som sprekken mellom gulvet og veggen utgjorde.
Fra norske middelalderloft kjenner vi også faste sitteplasser festet foran sengene, oftest foran to senger som var koblet sammen (tvillingsenger). Sagaene nevner en lang flyttbar benk som kunne plasseres foran bordet. Denne typen, som altså synes å ha forekommet i middelalderen, kom til å prege hver stue i nyere tid helt frem til i dag. De vanligste navnene på den har vært forsete eller langkrakk.
Brugdebenken og vendebenken
Brugdebenken er en spesiell type som er kjent fra Setesdal. Den hadde sin faste plass ved ildstedet, åren.
En europeisk kjent benketype som i Norge går under betegnelsen vendebenk, antas å ha tradisjoner tilbake til middelalderen i Norden. En del slike benker skal ha hatt sin plass i kirkene. Ryggen kunne vippes over fra den ene siden til den andre.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Engelstad, Eivind S. og Aage Schou. Møbelboken : Møbler i Europa i to tusen år. Aschehoug. Oslo, 1951.
- Rostad, Bernhard og Stephan Tschudi-Madsen (red.). Norske antikviteter fra bygd og by. Aschehoug. Oslo, 1998.
-
Kirkebenk i umalt tre med store vanger. 17/1800-tallet.
-
Brugdebenk fra 1600-tallet.
-
Dragbenk med oppslått sete. På svensk kalles typen kökssoffa eller bäddsoffa.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.