beverrotte

Beverrottas øyne, ører og neseåpninger sitter høyt på hodet slik at de er over vannet når dyret svømmer. Hodet er stort. Fortennene er store og oransje på utsida. Den oransje fargen kommer av at tennene inneholder jern, noe som gjør dem sterkere (som hos mange gnagere). En hudfold kan stenge munnen bak fortennene, slik at dyret kan gnage under vann. Bakbeina er lenger enn frambeina og har svømmehud mellom fire av tærne. Den femte tåa på bakfoten bruker dyret til å stelle pelsen. Halen er rund i tverrsnitt, i motsetning til hos bever og bisam.

Beverrotta kan veie oppimot sju kilo. Kroppen er 47–57 centimeter og halen 34–40 centimeter lang. Hannen er større enn hunnen. Spenene sitter ganske høyt oppe på kroppssidene, slik at ungene kan die selv når mora sitter i vannet. Værhårene er lange.

Beverrotta lever alltid i tilknytning til vann; langs elver, kanaler, innsjøer og sumper. Pelsen er tett og myk, egenskaper som er gode å ha i vann. Den graver ut store gangsystemer med rom til å bo i og med åpninger under vann. De underjordiske gangene beskytter mot fiender og holder en temmelig konstant temperatur. Beverrotta bygger også flytende plattformer ute i vannet som den kan sitte og spise på. Det er sikkert også til beskyttelse mot rovdyr.

Den er en god svømmer og kan holde seg under vann i ti minutter. På land er den ganske langsom, og ved den minste fare flykter den raskt ut i vannet.

Beverrotta spiser mest vannplanter, men den tar også for seg av plantevekster på bredden nær vannet. Den er koprofag, det vil si at den spiser innholdet fra sin egen blindtarm for å kunne ta opp mer næring fra føden. Dette skjer når den hviler under bakken. Den er mest aktiv om natta. En stor del av den aktive tiden brukes til å spise, og da holdes gjerne maten i frambeina.

Ungene kan både svømme og spise planteføde kort tid etter fødselen. Beverrotta finnes i opptil 1200 meters høyde i Andesfjellene.

Beverrotter i oppdrett kalles for nutria. Læret er lett og holdbarheten god, så skinnet egner seg godt til pelsverk. Pelsen er dekket med grove, lange dekkhår, mens underpelsen er tett og myk. Det er først og fremst underpelsen som er interessant, mens de striere dekkhårene ofte blir fjernet i beredningen. Flere fargemutanter er utvikla.

Oppdrett av nutria begynte i Sør-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet. I Europa drives det i dag mest oppdrett i Polen og Tyskland. Den er blitt holdt som pelsdyr også i Norge, men aldri i noe stort omfang. Pelsen ble aldri så verdifull som for eksempel pels av mink.

Nutria er satt ut i USA og i flere land i Europa og mange rømte dessuten fra farmene. Disse dyrene har etablert frittlevende bestander mange steder i Nord-Amerika og Eurasia. Som innført art blir den ofte betrakta som skadedyr, både fordi dyrene spiser av jordbruksavlinger og fordi de graver ut elvebredder slik at de kan rase ut. Beverrotta blir jakta på for mat og skinn både i Sør-Amerika og i sine nye hjemland.

I Norge var det kun få nutriafarmer og ikke så mange rømninger. Siden 1945 er kun få dyr påtruffet i det fri, de fleste i Akershus.

• bever
• vannrotte
• Dyreliv i Nord-Amerika