vannplanter

Siden stoffer flytter seg ulikt i vann og i luft, er bladene tilpasset ulik grad av neddykking. Bladene er tilpasset lav diffusjonshastighet av gasser i vann sammenlignet med luft, en veksttilpasning kalt hydromorfi.

Neddykkete blader er tynne og flate med bare to cellelag, eller de er lange og trådsmale med fotosyntetiserende kloroplaster i hudvevet. Dette gir store overflater og kortere diffusjonsvei for karbondioksid og oksygen.

Vannplantenes hudvev er ganske tynt, mangler kutikula og har heller ikke spalteåpninger. Det letter opptaket av karbondioksid, oksygen og løste salter gjennom bladene. Flytebladene er gjerne runde eller ovale og har en mer normal bygning.

Slik ulik bladform kalles heterofylli, fra gresk heteros – forskjellig og phyllon – blad.

Vann- og sumpplanter har et nettverk av luftkanaler fra blad gjennom stengelen og ned til rot eller rotstokk, og gjennomluftingsvevet sørger for oksygen til alle delene av planten, og kan frakte CO₂ til fotosyntesen. Ofte har luftkanalsystemene ved leddknutene en gjennomhullet plate med små porer.

Vanligvis inneholder sedimentene i vannet lite oksygen (hypoksis) eller er anaerobe uten oksygen (anoksis). Anaerobe forhold kan gi giftige effekter av toverdig jern (Fe²⁺) og hydrogensulfid, men gjennomluftingsvevet sørger for at det er oksygen i rotsonen, hvor oksidasjon av jern gir brunfargete røtter.

Styrkevev er som regel svakt utviklet, men finnes samlet i midten av stengelen, slik at det gir best motstand mot strekning i vann under bevegelse.

Sumpplanter (helofytter, gresk helos – marsk) har rot eller rotstokk på bunnen eller bredden av vannet, men stengler, blad og blomster opp i lufta, for eksempel takrør, dunkjevle, sjøsivaks, elvesnelle, bukkeblad, gulldusk, myrkongle, piggknopp, bekkeblom, selsnepe, og flaskestarr.

Vass-slirekne (Persicaria amphibia) er eksempel på en amfibieplante med flyteblad med lange bladstilker hvis den vokser i vann, som også har en landform med lansettformete blad med kort bladstilk og som sjelden blomstrer.

Flyteplanter (lemnider) flyter fritt på vannet, for eksempel andemat og den nitrogenfikserende vannbregnen Azolla. Tette matter med flyteplanter som dekker vannoverflaten har stor økologisk effekt, siden de hindrer lys å trenge ned i vannet, og reduserer veksten av andre fotosyntetiserende organismer. Flyteplantene bidrar til oksygenmangel i vann og sedimenter ved at organisk materiale synker og råtner.

Flyteplanter er et stort problem i subtropiske og tropiske områder hvor vannveier, kanaler, dammer, vannreservoarer og sjøer er dekket av vannhyasint, vannsalat (Pistia stratoites) og vannbregnen Salvinia (Salvina molesta). Økende grad av eutrofiering bidrar til spredning av flyteplanter.

Flytebladsplanter (nymphaeider) har rot eller rotstokk i bunnen av vannet og flytende blad på vannoverflaten, for eksempel gul og hvit nøkkerose, flotgras, vassoleie, og vanlig tjønnaks.

Vannskuddsplanter (elodeider) har lange stengler nede i vannet uten flyteblad. De flyter fritt i vannet, som for eksempel blærerot og hornblad, eller kan være festet til bunnen, som hos tusenblad, vasspest, hesterumpe, hjertetjønnaks og rusttjønnaks.

Kortskuddsplanter (grunnskuddsplanter, isoetider) har rot i bunnen av vannet med kort eller manglende stengel og bladene danner en rosett, for eksempel brasmegras, botnegras, sylblad og tjønngras, samt ålegras i saltvann.

I surt vann med pH lavere enn 5.5 vil mesteparten av alt uorganisk karbon foreligge som karbondioksid. Ved høyere pH som i eutroft vann og saltvann vil mesteparten av karbonet i vannet være hydrogenkarbonat. Plantene bruker karbondioksid oppløst i vann som substrat for enzymet rubisko i fotosyntesen, mens enzymet fosfoenolpyruvat karboksylase i C4- og CAM-metabolisme bruker hydrogenkarbonat. Vannplanter med bladene neddykket i vann kan har en form C4-fotosyntese som gir mer effektivt opptak av karbon fra vannet.

Marsklandskap er store strandbukter hvor det er relativt liten vannbevegelse slik at leirpartikler (silt) akkumuleres og avleires på mudderflater (akkumulasjonsstrand). Karakterart i marsklandskap er salturt og fjæresaltgras, planter som er tilpasset tidevann og lavt oksygeninnhold i i mudderet.

Estuarier er produktive brakkvannsområder ved elvemunninger med utløp til saltvann eller med annet ferskvannstilsig, men hvor det er liten direkte kontakt med havområdet utenfor. Ferskvannet blir liggende som et lag over det tyngre saltvannet, men tidevann, fordampning og vind bidrar til sirkulasjon i vannmassene som får varierende saltholdighet.

Plantene i estuarier må tåle store bølger og drag fra vannmassene, vind, sterk solinnstråling og variasjoner i saltinnhold. Karakterarter i estuarier er ålegras og havstrandgras i slekten Spartina i grasfamilien.

Ålegras (Zostera) er den eneste planteslekten, unntatt alger, som kan vokse fullstendig neddykket i saltvann. Ålegras danner basis for det produktive marine økosystemet ålegrasenger som gir beskyttelse og mat til en rekke arter av muslinger, krepsdyr, fiskeyngel, og andefugl. Ålegras vokser i grunne laguner og estuarier med klart vann og sand- eller mudderbunn.

Ålegras har båndformete blad, og kan forveksles med alger. Bladene vokser opprett og kommer ut av en skjede. Planten er flerårig og visner ned om høsten. Ålegras har rotstokk (rhizom) like under mudderflaten, og veksten av rotstokken gir dannelse av skudd og vegetativ formering. Planten kan også formere seg kjønnet via nakne blomster. Rotstokken stabiliseres mudderbunnen og bladene fanger opp slam, detritus og partikler i vannet. Veksten av ålegras reduseres med økt turbiditet i vannet eller planktonoppblomstring. Det kan vokse epifytter på bladene til ålegras. Den ikke-fotosyntetiserende heterokonte soppen Labyrinthula zosterae ga på 1930-tallet sykdom på ålegras.