Pollinering er overføring av pollen med sædceller fra en plante til plantedeler med eggceller hos samme art. Hensikten med pollinering er å befrukte en eggcelle, slik at planten kan danne frø ved kjønnet formering.
pollinˈering
Pollinering kan foregå ved hjelp av vind, vann eller bestemte dyr. De fleste dyr som pollinerer planter er insekter, og pollinering med fugler som spiser nektar og med flaggermus (chiropterofili) er også godt kjent. Det finnes også eksempler på at dyr som ikke kan fly, kan spille en rolle i pollineringen av enkelte arter, for eksempel enkelte firfisler og pattedyr.
Mange planter har svært spesielle tilpasninger til bestemte pollineringsmåter eller spesifikke pollinatorer, og enkelte kan være helt avhengige av tilstedeværelsen av visse insekter som humler eller sommerfugler, eller fugler, for eksempel kolibrier i Amerika, og honningetere og solfugler i Australia, Asia og Afrika.
Et eksempel på spesialisering er rødkløver, som ble innført til New Zealand på 1800-tallet, og som først ikke var i stand til å sette frø. Først da det ble innført humler, som tidligere manglet i New Zealands fauna, ble det dannet frø hos rødkløver.
Andre planter kan pollineres på flere måter. Dersom en plante kan pollineres med både vind og insekter, kalles det på engelsk ambophily. En slik «helgardering» kan være nyttig hvis tilgangen til pollinerende insekter er uviss. Dette kan også være et tegn på at arten evolverer fra en måte å bli pollinert til en annen. Mange slike overganger er kjent fra blomsterplantenes evolusjon.
Eksempler på tilpasninger til vindpollinering.
A) Blomst av en gressart med fjærformede arr og tynne, lett bevegelige pollentråder. B) Pollen av vanlig furu med luftsekker som øker sveveevnen. (Etter Stocker.)
Ved vindpollinering (anemofili) er pollenet gjerne tørt og fint og produseres i store mengder. Pollenet kan ha luftsekker som bedrer evnen til å sveve. Pollenbærerne har ofte tynne, lett bevegelige pollentråder, og selve blomsten eller blomsterstanden kan være så «slarkete» at den svaier ved det minste vindpust, for eksempel hos gress, kjempe, bjørk, or, osp, eik og bøk. Arrene er her gjerne frynsete eller fjærformede.
Hos planter med vannpollinering (hydrofili) kan pollenkornene være ormformede og vikle seg om arrene når de treffer dem, for eksempel hos ålegress.
Eksempel på insektpollinering. A) Blomst av vivendel. 1) Det første, hannlige stadium. Pilen viser insektets vei. 2) Det hunnlige stadium med griffelen og arret fremstrakt. – B) Blomsterstand av Arum maculatum, gjennomskåret. w) Hunnblomster. m) Hannblomster. b) Børstehår som «filtrerer» insektene, slik at bare små fluer kommer ned i beholderen. k) Illeluktende kølle. h) Høyblad som i førstningen er glatt på innsiden, slik at insektene glir nedover mot blomstene. Når w er pollinert, åpner m seg, mens b visner og h mister sin glatte innside. Insektene kan da krype ut av «fellen» og føre med seg støv (fra m) til andre blomsterstander. (Etter Stocker.)
Ved insektpollinering er pollenet grovere og gjerne noe klebrig (pollenkitt), og dessuten ofte utstyrt med pigger og andre utvekster, som får kornene til å klumpe seg sammen og henge fast på insektkroppen. Arrene er ofte klebrige.
Arter med fuglepollinering har gjerne rikelig, men tynn og noe slimet nektar i blomster som ofte er store, rørformede og sterkt fargede.
Flaggermuspollinering skjer hos en del arter med relativt store blomster i tropiske og subtropiske strøk.
Flere arter pattedyr som ikke kan fly, er også kjent for å pollinere et utvalg planter. Pattedyrpollinering er kjent fra alle sørlige kontinenter.
Firfislepollinering spiller en stor rolle for enkelte plantearter. I motsetning til de fleste andre pollinatorer (insekter, fugler og flaggermus) kan ikke firfisler fly, men de kan likevel frakte pollen fra en plante til en annen hos enkelte planter. Pollenet kan feste seg til firfislens ansikt, og avsettes i en annen blomst. Pollineringen med firfisler forekommer oftest i øysamfunn der firfisler er relativt utbredt.
Pollenet dannes i pollenbærerne (en plantes hannlige deler). De hunnlige delene av planter har noe ulik utforming i de ulike plantegruppene. Hos blomsterplanter (dekkfrøa planter) skal pollenet treffe en struktur som kalles arr, en liten klebrig flate der pollenet lett kan feste seg. Her kan pollenet spire, slik at det vokser en pollenslange ned til eggcellen.
Hos nakenfrøa planter skal pollenet lande direkte på det som kalles mikropylen eller frøemnets munn. Navnene dekkfrøa og nakenfrøa gjenspeiler at det er et ekstra lag rundt frø og frøemner hos de dekkfrøa, noe som gir sædcellene noe lengre vei fram til eggcellen.
Planter kan i mange tilfeller befrukte seg selv. For å oppnå mer genetisk mangfold må imidlertid pollineringen skje til et annet individ.
Foregår pollineringen innenfor én og samme blomst, kalles dette selvpollinering (autogami), og dersom pollineringen skjer mellom de enkelte blomstene på samme morplante eller samme skuddgruppe, kalles det nabopollinering (geitonogami). Nabopollinering og selvpollinering er like, sett fra et genetisk synspunkt.
Noen planter, for eksempel dyrket bygg og havre, er alltid selvpollinerende. Det samme gjelder kleistogame (eller lukkede) blomster, som setter frukt og frø uten at de har åpnet seg. Disse opptrer senere på året enn vanlige åpne blomster, men setter rikelig med frø, som for eksempel fioler og gjøkesyre. Særlig i arktisk-alpin flora (se for eksempel fjellflora) er det mange selvpollinerende arter.
Mange viltvoksende planter gir imidlertid ingen, få eller svakt utviklete frø ved selvpollinering.
Dersom pollen overføres fra ett individs pollenbærere til et annet individs arr, kalles det krysspollinering (tidligere kalt fremmedpollinering).
En del plantearter har evolvert ulike måter å sikre krysspollinering, og dermed økt genetisk variasjon. Krysspollinering skjer alltid hvis en planteart har enkjønnede individer (er særbu).
Siden mange planter er tokjønnede, altså har både hunnlige og hannlige plantedeler, har mange planter måter å forhindre at de pollinerer seg selv.
Ulike deler av planten kan for eksempel utvikle seg til ulike tider, de kan skille ut stoffer som hindrer befruktning, eller planten kan være bygget opp slik at pollenet i liten grad kan treffe arret.
Geitrams er førsthannlig. Da er arret klart for pollinering først etter at pollenbærerne i samme blomst slipper ut sitt pollen. Arret i blomsten i forgrunnen er tydelig åpent og klart for pollinering.
Dikogame planter har tokjønnede blomster med en rytme som forhindrer selvpollinering, ved at pollenbærerne og arret (eller arrene) i én og samme blomst utvikler seg til forskjellig tid.
Hos enkelte arter, for eksempel skogstorkenebb, brister pollenknappene og tømmes for pollen før arrene er utvokst (førsthannlig eller protandrisk blomst). Hos andre, for eksempel hårfrytle og kjempe, utvikles arrene før blomstens pollenbærere trer i funksjon (førsthunnlig eller proterogyn blomst). Her blir det krysspollinering fordi de enkelte eksemplarene av samme art sjelden eller aldri blomstrer i takt med hverandre.
Hvis pollenbærerne og arrene i en blomst modnes samtidig, sies arten å være homogam, og selvpollinering inntreffer da ofte.
Selvsterile planter skiller ut stoffer som forhindrer at selvpollinering fører til befruktning, enten ved at blomstens eget pollen forhindres i å spire på arret, eller at spiringen foregår så langsomt at pollen fra andre individer får forsprang på arret. Selvsterilitet er betinget av bestemte genetiske faktorer (sterilitetsfaktorer).
Heterostyli og selvsterilitet hos Forsythia. A) Langgriflet blomstertype. B) Kortgriflet blomstertype. Grønne pollenkorn inneholder stoffet rutin i ytterveggen. Rutin spaltes av et enzym som bare finnes på de lange griflenes arr, og bare her kan disse pollenkornene spire. Røde pollenkorn inneholder quercetin i veggen, og dette spaltes bare på de korte griflenes arr. Bare ved etasjevis pollinering oppnås befruktning (fertilitet).
Ved herkogami forhindres selvpollinering ved at planten er bygget opp på bestemte måter. For eksempel kan pollenbærerne være slik plassert i forhold til arret at verken tyngdekraften, vind eller insekter kan bringe en blomsts pollen over på eget arr.
En spesiell form for herkogami er etasjepollinering (se heterostyli), der lengden på blomstenes griffel og pollenbærere divergerer. Dette finnes hos nøkleblom, kattehale med flere, og er oftest kombinert med absolutt eller høy grad av selvsterilitet.
Ved frøavl i landbruk, hagebruk og skogskjøtsel spiller kjennskapet til vedkommende planters pollineringsøkologi og pollineringsmåter en avgjørende rolle, særlig fordi det knapt finnes to plantearter som løser pollineringen på nøyaktig samme måte.
Ved fruktavl må sorter som er mer eller mindre selvsterile, plantes sammen med andre sorter som egner seg til krysspollinering, eller det må podes inn egne grener av en «pollineringssort».
Kommentarer (2)
skrev John Magne Grindeland
Det øverste bildet av blåveis er fint,men jeg tror bildeteksten kan bidra til en feiloppfatning mange har: at pollen rutinemessig overføres fra pollenbærere til arr i samme blomst. En setning om at for mange arter er det slik at de produserer få spiredyktige frø ved sjølpollinering og de derfor har mekanismer for å unngå dette, kunne kanskje hjelpe.
Det kunne kanskje vært lagt til en setning i siste avsnitt under "selvpollinering" om hvorfor ("gir imidlertid ingen, få eller svakt utviklete frø ved selvpollinering.") - selvinkompatibilitet eller sterk innavlsdepresjon som følge av utkryssende evolusjonshistorie.
svarte Jorun Nyléhn
Takk for nyttig kommentar! Artikkelen gjennomgås nå, blant annet for å imøtegå potensielle misforståelser.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.