formant

En tone fra en menneskestemme eller fra et instrument består normalt ikke bare av én tone, men er sammensatt av en serie toner med ulike frekvenser. Den sammensatte tonen er bygd opp over grunntonen pluss overtonene. Hvilke overtoner som er til stede, og hvilken styrkegrad de har i forhold til hverandre, avgjør klangfargen. Ulikheter i overtonesammensetningen er forklaringen på hvorfor ett instrument låter annerledes enn et annet, eller hvorfor én stemme har en annen kvalitet enn en annen, selv om det er samme tone som spilles, synges eller tales.

Det viser seg å være slik at for de fleste talelyder befinner de mest fremtredende overtonene seg innenfor ett eller flere velavgrensede frekvensområder i forhold til grunntonens frekvens. Hvert slikt frekvensområde kalles en formant. De fleste talelydene har to viktige formanter: første- eller grunnformanten (F1) og annen- eller overformanten (F2). Noen lyder har også en tredje viktig formant (F3).

Talelyder inneholder en rekke formanter; grovt regnet en formant for hver 1000 Hz. Disse omtales som F1, F2, og oppover fra den laveste frekvensen. For vokallyder er det spesielt F1 og F2 som er viktig. Det er formantenes plassering i frekvensspekteret og deres innbyrdes styrkeforhold som avgjør hvordan lyden oppfattes.

For lyden /O/ for eksempel ligger F1 og F2 nær hverandre og det meste av energien ligger i bassområdet. For lyden /I/ derimot ligger det meste av energien for F2 i diskanten. Den absolutte plasseringen av formantene er mindre viktig. En bestemt vokal blir derfor oppfattet riktig uavhengig av om den uttales med en mørk mannsstemme eller en lys damestemme. Formantene dannes av resonanser i taleorganet; munnhule, bihuler, nese og svelg.

Formantbegrepet brukes også i musikk. Det er formantene som gir karakter og klangfarge. En tone fra en menneskestemme eller fra et instrument består normalt ikke bare av én tone, men er sammensatt av en serie toner med ulike frekvenser. Den sammensatte tonen er bygd opp over grunntonen pluss overtonene. Overtonenes plassering og innbyrdes styrke er avhengig av hvordan de er generert. En streng gir overtoner med et svingetall som er et multiplum av grunntonen og som har jevnt avtakende styrke. Staver og plater som blir slått på, for eksempel xylofon eller klokkespill, har et helt annet overtonespektrum.

• akustikk
• lyd