På 1950-tallet var behaviorismen den rådende tankeretningen innenfor språkvitenskapen. Språklæring ble sett på som resultatet av en allmenn læringsmekanisme: Når noen blir presentert med en gitt stimulus, medfører dette en gitt respons. Chomsky tok et oppgjør med behaviorismen i en nå berømt bokanmeldelse av B. F. Skinners Verbal Behavior, utgitt i 1957. Her viste han at en behavioristisk teori, slik som Skinner presenterte den, står uten ressurser til å forklare den kreative språkevnen som alle mennesker uten språkskader har.
Som et alternativ til behaviorismen utviklet Chomsky en teori om at alle mennesker har et felles grunnlag for å lære seg språk, og at det er visse fellestrekk som alle verdens språk deler. Enkelt sagt så finnes det, ifølge Chomsky, bare ett språksystem, det Chomsky kaller universalgrammatikken (UG), som ethvert barn kommer utrustet med når det blir født. Med utgangspunkt i dette universelle systemet lærer barnet den konkrete grammatikken (eller grammatikkene) i språksamfunnene de vokser opp i.
Mens den tradisjonelle språkvitenskapen i sin grammatiske analyse la hovedvekten på å klassifisere og analysere tekster, hevder Chomsky at grammatikk først og fremst er en psykologisk realitet hos mennesket, og at lingvistikken kan sees som en gren av kognitiv psykologi. Ifølge Chomsky har vi i vår hjerne en grammatikk som gjør det mulig for oss å generere (produsere og forstå) et uendelig antall setninger på morsmålet vårt, og vi kan avgjøre om en setning er gal eller riktig. Vi må derfor kreve av en grammatisk beskrivelse at den inneholder regler eller prinsipper som kan forklare alle mulige riktige setninger i et språk og bare disse. Chomsky stiller strenge formelle krav til formuleringen av reglene, som delvis bygger på formell logikk.
Grammatikken har, ifølge Chomsky, tre komponenter:
- den syntaktiske komponenten, som gjelder setningsstrukturene
- den semantiske komponenten, som angir betydningen til elementene som føyes inn i de syntaktiske strukturene (ordene), og betydningsrelasjonene mellom de enkelte elementene i en setning
- den fonologiske komponenten, som gir reglene for ytringens fonetiske realisering
Den viktigste og sentrale komponenten for Chomsky er den syntaktiske, som ved hjelp av et lite antall regler og prinsipper setter språkbrukeren i stand til å forme og forstå et uendelig antall forskjellige setninger.
I de tidligste versjonene av generativ grammatikk, såkalt transformasjonsgrammatikk, opererte man med et skille mellom dypstruktur og overflatestruktur i syntaksen, der dypstrukturen inneholdt et lite sett av underliggende syntaktiske strukturer som så via transformasjonsregler ble overført til alle de forskjellige overflatestrukturene som forekommer i faktiske setninger. I senere versjoner (først i den såkalte GB-teorien eller prinsipp- og parameter-teori fra 1980-årene, og senere minimalismeprogrammet fra 1990-årene) har transformasjonsregler fått mindre plass, mens universelle prinsipper tillegges mer vekt. Se avsnittet om historisk utvikling for utdypning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.