grotte

Grottekartlegging gjøres ved hjelp av såkalte polygondrag, det vil si at man med målebånd, kompass og inklinometer (stigningsmåler) legger en rekke sammenhengende, rette linjestykker igjennom passasjene. Alternativt kan en benytte teodolitt, som gir meget nøyaktige målinger, men som kan være vanskelig å håndtere inne i grotter. Hvert målepunkt (hjørne i polygondraget) er definert i forhold til forrige og neste målepunkt ved hjelp av to vinkler (kompasskurs og helningsvinkel) og en avstand. I feltet inntegnes så detaljer fra gulv og vegger i forhold til hvert linjestykke i polygondraget.

Senere blir polygondraget (som er målt i polarkoordinater) transformert til posisjoner i et rettlinjet koordinatsystem (Øst, Nord, Opp), hvorfra kartet kan tegnes ut i ønsket projeksjon. Deretter tegnes passasjedetaljene i riktig skala rundt polygondraget. For kompliserte grotter benyttes nå programvare som gjør oppdatering mer lettvint, og som tillater rotasjon og kopling mot GIS (geografiske informasjonssystemer).

På grunn av de vanskelige arbeidsforholdene i grotter kan det være svært problematisk å få nøyaktige instrumentavlesninger. Grottekart kan som en følge av dette ha betydelige feil.

Grottekart klassifiseres derfor etter en skala foreslått av BCRA (British Cave Research Association) fra 1–5, som betegner kartets nøyaktighet. Grad 1 betegner nærmest en frihåndskisse uten måltaking, mens grad 5 betegner høyeste nøyaktighet.

Målefeil kan til en viss grad korrigeres i forhold til fastpunkter (flere grotteinnganger), eller via lukkede sløyfer i polygondraget. I begge tilfelle utjevnes målefeilen over hele polygondraget etter spesielle prosedyrer.

Grottevandring er en aktivitet som kan variere fra normal oppreist gange til kryping på alle fire eller åling i passasjer som er så trange at man bare kan bevege seg hver gang man har pustet ut. I vertikale passasjer (sjakter) kreves enten taustige av lettmetall, eller enkelttausteknikk – en spesialtilpasset klatreteknikk. Vannfylte, aktive grotter byr på andre utfordringer, som krever våtdrakt eller vanntett utstyr. Vannlåser forseres ved dykking.

Grotteklatring er teknisk klatring som er tilpasset grotter. Grotteklatring skiller seg fra vanlig teknisk klatring ved at en nesten alltid klatrer nedover, og at det hele foregår i mørke. Nedstigning i sjakter eller stup foregår enten med leider (tynn taustige av stål og aluminium), eller med såkalt enkelttausteknikk. I sistnevnte tilfelle rapellerer en ved hjelp av en mekanisk brems ned på statiske tau, og klatrer opp ved hjelp av fotløkker og tauklemmer. Det finnes mange varianter av disse teknikkene.

Grottedykking er utforskning av helt vannfylte grotter ved hjelp av dykkerutstyr. Hensikten er oftest å passere vannlåser i håp om å komme opp i luftfylte gallerier på den andre siden.

Grottedykking er en spesialisert og meget risikofylt sport, det må derfor advares på det sterkeste mot å prøve seg med grottedykking på egen hånd. Aktiviteten byr på en rekke problemer som en ikke støter på under vanlig dykking. For det første må utstyret beskyttes mot skader fra grottens tak og vegger, slik at luftflaskene bæres under armene i stedet for på ryggen. Det trengs en pålitelig lyskilde, hodebeskyttelse (hjelm) og lett tilgjengelig reserveutstyr som dykkermaske og pusteventiler. Dessuten kreves nøye planlegging av luftforbruket. I grotter kan man ikke foreta nødoppstigninger og man må følgelig ha svært store sikkerhetsmarginer.

Et ekstra risikomoment ved grottedykking er oppvirvling av slam, som kan gjøre returen svært vanskelig. Grottedykking foregår derfor alltid langs en livline som rulles ut etter hvert som en svømmer innover. Dykkeren er alltid festet til denne linen med en løpende karabinkrok, og linen har tydelige avstandsmerker og retningsindikator, slik at dykkeren aldri skal være i tvil om avstand eller retning til utgangspunktet.

Kartlegging av vannfylte grotter er et viktig biprodukt av denne sporten. Kartleggingen foregår med livlinen som referanse. Livlinens kompasskurs måles og noteres langs strekningen mellom hvert avstandsmerke, samt at vanndypet avleses og noteres ved hvert merke.

I de fleste land finnes foreninger for grotteinteresserte. I Norge har vi Norsk Grotteforbund med medlemsbladet Norsk Grotteblad. Bladet har utkommet årlig siden 1977 og inneholder stoff bl.a. om grottevern, pågående utforskningsprosjekter og kartleggingsteknikk.

Med lengde menes sammenlagt passasjelengde, og med dyp menes største vertikale høydeforskjell. Grottene i tabellen er alle karsthuler.