geografisk informasjonssystem (GIS)

Begrepet Geografiske informasjonssystemer (GIS) ble første gang brukt i 1963 av Roger Tomlinson. Han var ansvarlig for arealbrukskartleggingen i Canada og jobbet hos det kanadiske instituttet for skog og landskap. De hadde behov for en mer effektiv forvaltning av arealbruksressurser for jordbruk, skogbruk, dyreliv og rekreasjon. Verdens første GIS, det kanadiske geografiske informasjonssystem ble etablert i 1966. Lenge var GIS en nisje-teknologi, men i løpet av de siste tiårene har geografiske informasjonssystemer blitt en hverdagsteknologi og et svært viktig verktøy for moderne samfunn.

GIS brukes innenfor både offentlig og privat sektor, innenfor utdanning, forvaltning og forskning. Har du en smarttelefon bruker du sikkert applikasjoner som er basert på GIS. Det finnes en GIS-ekspert i de fleste norske kommuner. De store kommunene har større geodata-avdelinger og dette finner du også hos etater som Miljødirektoratet, NGU, NIBIO, NVE. Blant de mange anvendelsesområder for GIS er arealplanlegging, arealforvaltning, miljøovervåking, smittesporing, bygg og anlegg, organisering av redningsarbeid, transport og distribusjon (flåtestyring) og turistinformasjon.

Ethvert geografisk informasjonssystem baseres på en representasjon av virkeligheten som innebærer en større eller mindre forenkling av den virkelige verdens uendelige kompleksitet. Det er to hovedstrategier for å representere virkeligheten i et GIS: ved hjelp av vektordata (som vanligvis forbindes med den diskrete objektanskuelse) og rasterdata (som vanligvis forbindes med den kontinuerlige feltanskuelse).

Figur 1 viser prinsippet med å betrakte verden som et sett av diskrete objekter som representeres enten ved hjelp av punkttema, linjetema eller polygontema. Verden er representert med et sett av objekter – for eksempel kummer og andre Vann-og-Avløps-punkter – og mellom punktene er det ingenting. VA-punktene og de andre tema, tilhører en kategori og de kan telles og/eller måles. Geografiske fenomener som bebyggelse, infrastruktur og arealbruk representeres ofte ved hjelp av diskrete objekter siden dette er fenomener som ikke finnes overalt. Veier, for eksempel, finnes på kryss og tvers i et urbant landskap – men mellom veiene er det "tomt for veier".

I vektorrepresentasjonen er punktet – med tilhørende koordinater – den minste enhet. En linje består av et sett med punkter og en polygon består av en eller flere linjer som utgjør en lukket flate. I dag er det vanlig med 3-dimensjonal representasjon – altså at koordinatene angis med øst-vest posisjon (x), nord-sør posisjon (y) og høyde.

For vektordata vil det være en kobling mellom de geometriske objektene og egenskaper til disse. Figur 2 viser et eksempel på dette der hvert land er representert med ett objekt og én rad i en datatabell. I GIS terminologi kalles en datatabell for en egenskapstabell eller attributt-tabell og her kan en finne (eller legge til) ulike beskrivende informasjon til objektene i kartet – som for eksempel forventet levealder for de ulike landene.

Alternativt kan virkeligheten oppfattes som et geografisk felt der ethvert sted i studieområdet har en eller flere egenskaper (f.eks. høyde over havet eller vegetasjonstetthet), og der disse egenskapene varierer kontinuerlig over hele flaten. I så fall legges et rutenett (raster) med passende cellestørrelse over studieområdet, og hver celle (piksel) tildeles en variabelverdi (som for eksempel høyde over havet). Data som bygger på en feltmodell kalles derfor rasterdata. Fordi det i praksis ikke finnes målte verdier for ethvert punkt, brukes ulike interpolasjonsteknikker for å tildele variabelverdier til celler der målte verdier ikke foreligger.

• geografisk informasjonsvitenskap
• geodata
• kart

• Bernhardsen, Tor: Geografiske informasjonssystemer. Nesbru, 2006. ISBN 978-82-41-20617-7
• Rød, Jan Ketil: Innføring i GIS og statistikk. Bergen, 2017. ISBN 978-82-45-02023-6
• Rød, Jan Ketil: GIS: Verktøy for å forstå verden. Bergen, 2005. ISBN 978-82-45-01881-3