hekseringer

Soppmycelet i en heksering er inndelt i tre soner, ytterst en bred sone av hyfer, midterst en sone av tett sammenvokst mycel, og innerst en sone hvor mycelet dør. Fruktlegemene dannes i den midterste sonen. Som en følge av soppveksten under bakken dannes ofte karakteristiske soner med friskt gress ytterst, så en sone uten vegetasjon i det hele tatt, og innerst en sone med friskt gress igjen. Dette friske gresset er frodigere og mørkere enn gresset ellers i plenen. «Dødsstriper» kalles gjerne slike ringsoner hvor gresset er dødt. De kan bli opptil 50 cm brede, varierende etter hvilken soppart som danner hekseringene, og kan se svært mystiske ut i en ellers frodig gressbakke. Etter hvert kan hekseringen brytes opp, for eksempel når den støter på fysiske hindringer eller vokser i skrånende terreng, og fragmenteres i halvsirkler.

Det er først og fremst jordboende saprotrofer som danner hekseringer, den vanligste i Norge er nelliksopp, som kan være meget skjemmende i plener, særlig i tørre områder. Vårfagerhatt og kjempetraktmusserong danner også ganske ofte hekseringer i plener og hager. Beitesjampinjong, Agaricus campestris, og kjemperøyksopp er også kjent for å danne flotte hekseringer.

Bekjempelse av hekseringer er vanskelig. Hos nelliksoppen er mycelmassen tett og vannavstøtende slik at løsninger med fungicider ikke trenger inn. Men hekseringer som møtes, ødelegger hverandre gjensidig, og dette kan utnyttes ved at jorden freses opp og rotes om slik at biter av mycel fra forskjellige ringer kommer sammen og motvirker ny soppvekst. God vanning fremmer veksten av andre mikroorganismer, som derved får overtak over nelliksoppen.

Det knytter seg mye overtro til hekseringer. De ble ofte tydet som spor etter heksenes stevnemøter eller alvenes nattlige dans («alveringer»). I nyere historisk tid har en villet forklare hekseringene som en følge av lynnedslag, virvelvind, maurtuer, moldvarp eller vånd, og i de aller siste årene som landingsmerker etter UFO.

• sopp
• alvedans
• kornsirkler