hengebjørk

Hengebjørk er store trær som vanligvis er 7–20 meter høye, men i noen tilfeller enda høyere. Hengebjørk har ofte rette, høyreiste stammer og greiner som vokser skrått oppover. Karakteristisk for hengebjørk er de lange kvistene som greinene ender i. Store eksemplarer kan ha flere meter lange kvister som henger nesten helt ned til bakken. De ytterste delene av kvistene har harpiksvorter og ikke hår som bjørk.

Barken hos hengebjørk er lys til hvit og glatt på yngre deler av stammen og på greinene. Tynnere kvister er rødbrune. De nedre delene av stammen på store eksemplarer får grov, oppsprukket og mørk bark.

Bladene hos hengebjørk er snaue og har typisk en ganske utdratt spiss, og tverr eller kileforma bladgrunn. Bladkanten er dobbelt sagtanna. Som andre bjørkearter har hengebjørk hannblomster i lange, hengende rakler, og hunnblomster i kortere, oppstigende rakler.

Hengebjørk er vindpollinert. Fruktene er små nøtter som har breie vingekanter som bidrar til spredning med vind. I likhet med de øvrige bjørkeartene produserer også hengebjørka svært mye frø. Bjørka er derfor lett å forynge naturlig, altså uten planting, siden bjørkefrøene fraktes med vinden over store områder.

Det er to typer av hengebjørk i Norge som regnes som varieteter: lavlandsbjørk, Betula pendula var. pendula og lapplandsbjørk, Betula pendula var. lapponica.

Hovedformen av hengebjørk, lavlandsbjørk, er vanlig i lavlandet til nord i Trøndelag, men er mindre vanlig eller helt fraværende i vestlige kyststrøk. Lapplandsbjørka finnes i Østerdalen, Nordland og i Pasvikdalen i Finnmark.

Mens lavlandsbjørk er klassifisert som «Livskraftig – LC» i Rødlista, er lapplandsbjørk fra 2021 klassifisert som «Sårbar – VU», hovedsakelig på grunn av selektiv hogst i furubestander.

Ifølge tall fra Landsskogtakseringen er andelen hengebjørk 0,8 prosent av totalt antall trær i Norge. Tallet omfatter både produktiv skog og uproduktiv skog. Tilveksten av hengebjørk i produktiv skog i forhold til total tilvekst av norske treslag på skogbruksmark (produktiv skog eksklusiv områder der det ikke kan drives et økonomisk skogbruk på grunn av restriksjoner) utgjør 1,5 prosent.

Hengebjørk er vidt utbredt i Europa og Asia.

Hengebjørk vokser i tørr skog, i berg og i ur hovedsakelig på varme steder. Arten er svært lyskrevende. Den vokser best på steder med moldrik, djup jord med frisk fuktighet. Bjørketrær vokser svært raskt i ungdomsfasen, med en betydelig høgdevekst. I godt jordsmonn kan hengebjørk nå opp i høgder på over 10 meter i løpet av 15 år.

I de områdene av landet der hengebjørk er vanlig, har man i noen grad skilt denne fra vanlig bjørk og gitt den et eget navn. Dette har oftest hatt sammenheng med den grove, oppsprukne barken som gjorde disse trærne umulig å høste never fra. Eksempler på slike navn er steinbjørk, kartbjørk og korpabjørk. De vanlige norske navnene, hengebjørk og lavlandsbjørk/låglandsbjørk, er nok litterære. I Sverige og Danmark er det vortene på de tynneste kvistene som har gitt navnene, henholdsvis vårtbjörk og vortebirk.

Hengebjørk har vært brukt som prydtre, for eksempel som tuntre eller i alleer, på grunn av de dekorative, hengende greinene. En særegen varietet med dypt fliket blad, ornäsbjørk (Betula pendula var. dalecarlica) brukes mye som prydtre. Denne mutasjonen ble i 1767 oppdaget i Ornäs i Dalarna, Sverige, derav navnet. Hvorvidt alle flikbladete hengebjørker som plantes er fra dette treet er usikkert. Denne typen varieteter oppstår trolig fra tid til annen.

Hengebjørk har ellers hatt stort sett de samme anvendelsene som den andre tredannende bjørkearten, se bjørk.

• bjørk

• Høeg, Ove Arbo (1974): Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973. Oslo: Universitetsforlaget.