hengeving

Bladene står enkeltvis i rekker fra jordstenglene. Bladstilken er ganske tynn og kortere enn resten av bladet. Hengeving er litt gråaktig grønn i fargen fordi bladet har små, hvite hår på begge sider av bladet. Bladet er to ganger finna og småfinnene er svakt tanna.

Karakteristisk for hengeving er det nederste finneparet som er tydelig adskilt fra de andre finnene. I tillegg «henger» dette paret, det vil si at finnene peker i en annen retning enn de andre finnene. Det nederste finneparet peker enten nedover langs bladstilken eller det kan peke oppover fra bladets plan. En annen karakteristisk egenskap er at de innerste småfinnene på hovedfinnene over det nederste paret, ikke er helt frie fra hovedstilken i bladet, men sitter i ulik grad fast til denne.

Sporesamlingene er runde, brune til svarte og finnes på undersida av bladet nær kanten av småfinnene.

Reproduksjonen foregår ved apomiksis, som er en form for vegetativ formering. Det dannes spiredyktige sporer uten at det på forhånd skjer en sammensmeltning av kjønnsceller (meiose). Gametofytten har samme antall kromosomer som sporofytten. Fra de små gametofyttene vokser det fram nye sporofytter uten forutgående befruktning.

At hengeving ikke har kjønnet formering henger sammen med at de har tre sett med kromosomer i cellekjernen (triploid). Kromosomer kommer vanligvis i partall. Dette skyldes at når planten skal lage kjønnsceller (meiose), legger kromosomene seg sammen to og to, og dersom det er oddetall med kromosomsett, vil det ene settet mangle en partner. Kjønnscellene som dannes vil derfor enten ha for mange eller for få kromosomer og planten kan ikke ha kjønnet formering.

Bakgrunnen for de tre kromosomparene er at arten hengeving har oppstått ved hybridisering av to ulike foreldrearter.

Hengeving er meget vanlig i skog i hele landet. Arten finnes i boreale områder på den nordlige halvkula.

• karsporeplanter
• bregner