kjønn (biologi)

Hvilket kjønn et individ utvikler, er som regel bestemt av arvelige faktorer.

Hos bakterier finnes en kjønnsfaktor (F). Bakterier med F-faktor i kromosomet kan overføre sitt kromosom til en bakterie uten F-faktor. Det kan så skje en genetisk rekombinasjon av giverens og mottagerens kromosomer. Differensieringen i F^–- og F⁺-bakterier har tilsvarende funksjon som kjønn hos planter og dyr.

Protoktistene er en gruppe i det alt vesentlige av encellede organismer, og de fleste har en eller annen form for ukjønnet formering. Men kjønnet formering forekommer også, ofte i en kombinasjon med den ukjønnete formeringen. Den kjønnete formeringen kan være alt fra en sammensmelting av identiske kjønnsceller (isogami), sammensmelting av en stor hunnlig kjønnscelle og en mindre hannlig kjønnscelle (anisogami), sammensmelting av en liten, mobil hannlig kjønnscelle og en stor, immobil hunnlig kjønnscelle (oogami), eller konjugasjon. Jamfør grønnalger og infusjonsdyr.

Hos en del alger er det ingen morfologisk forskjell mellom de to kjønn eller deres forplantningsceller, men de er fysiologisk av to typer, ÷ og +. De hannlige kjønnsorganene kalles anteridier, de hunnlige oogonier. Hos noen makroalger inngår mikroskopiske haploide stadier i livssyklus, hos andre kan det være veksling mellom morfologisk like haploide og diploide stadier. Kjønnet formering hos mikroalger er kjent blant annet hos diatomeer, kiselalger, hvor det dannes auxosporer. Hos de fleste mikroalger er kjønnet formering ikke kjent, men veksling mellom morfologisk ulike former er påvist, for eksempel Phaeocystis. Bevegelige stadier med flageller kan finnes både som gameter, zoosporer og vegetative celler i livssyklus, eller som permanent tilstandsform hos flagellatene.

Den kjønnede formeringen hos sopp er mangfoldig og danner hovedgrunnlaget for den systematiske inndelingen. Algesopp kan ha egne kjønnsceller, ofte dannet i spesielle organer. Hos høyere sopper, Eumycetes, finnes aldri selvbevegelige kjønnsceller, og bare i enkelte grupper dannes egne kjønnsorganer eller kjønnsceller. Se sopp.

• Se egen artikkel: Kjønn hos planter

Hos dyr dannes hannlige kjønnsceller i testikler, hunnlige i eggstokker (ovarier). Vanligvis er dyr særkjønnet, men hermafrodittisme (tvekjønnethet) forekommer (som hos meitemark og reker, samt enkelte snegler og fisk). Vår dypvannsreke er først hannlig hermafroditt, dvs. et individ fungerer først som hann, senere i livet som hunn.

Kjønnsorganene anlegges dobbelt, både hannlige og hunnlige, men tidlig i fosterlivet går utviklingen i én retning, enten hannlig eller hunnlig, som regel bestemt av arvelige faktorer, sjeldnere av miljø. Utviklingen styres blant annet av kjønnshormoner. Foruten en differensiering i testikler og eggstokker og deres utførselskanaler og paringsorganer, får individer av de to kjønnene også forskjellig utseende (kalt kjønnsdimorfisme), og de viser ulik atferd, særlig i forbindelse med paring og yngelpleie. Som regel er hannen mest iøynefallende, ofte prangende og tar initiativet til at paringen kommer i gang. Som en del av denne atferden inngår i mange tilfeller en konkurranse mellom flere hanner om hunnen eller hunnene. I yngelpleien er hunnen som oftest den mest aktive, og særlig langt er denne utviklingen gått hos pattedyrene, der det befruktede egget utvikles i en livmor og avkommet senere dier moren.

Paringen sikrer at kjønnscellene (gametene) møter hverandre. Intim kontakt mellom hann og hunn er en forutsetning for befruktningen hos dyr med indre befruktning. Hos disse er hannen utstyrt med et paringsorgan, som bringer sæden (med sædcellene) over i hunnen, som har et tilsvarende mottagerorgan.

De fleste dyr har artstypiske mønstre for sin atferd i forbindelse med paringen. Hos høyere dyr, og særlig hos mennesket, har kjønnsfenomenene, i tillegg til den primære oppgaven å sørge for opprettholdelse av stor variasjon ved arvemessig rekombinasjon, fått formidable overbygninger både fysisk, psykisk og atferdsmessig. Kompliserte atferdsmønstre som for eksempel flørt, dans, sang og dypt følelsesmessig engasjement er ytringer som har nær sammenheng med kjønnsfunksjonen, men kan også ha andre oppgaver. Selv om kjønnsfenomener er nøye knyttet til artens formering, er deres biologiske hovedoppgave ikke alene en formering, men å sørge for variasjon på grunnlag av arvemessig rekombinasjon. Ukjønnet formering (knoppskyting, yngleskudd, rotskudd, stengelutløpere og så videre) kan være effektivt til å produsere mange nye individer, men alt dette avkommet får samme arvemessige utrustning som opphavet.

• befruktning
• formering – biologi
• partenogenese
• kjønn – mennesket
• intersex – zoologi