Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Kronikk er en argumenterende eller opplysende tekst som skal bringe ny innsikt og nye perspektiver. Kronikk er en vanlig sjanger i aviser.
Kronikk er en argumenterende eller opplysende tekst som skal bringe ny innsikt og nye perspektiver. Kronikk er en vanlig sjanger i aviser.
Lisens: CC BY SA 3.0

Kronikk er en argumenterende eller opplysende tekst som skal bringe ny innsikt og nye perspektiver. Kronikk er en vanlig sjanger i aviser.

Faktaboks

Uttale
kronˈikk

Kronikk har mye til felles med debattinnlegg, siden begge sjangrene kan invitere til debatt. En kronikk er imidlertid lengre enn et debattinnlegg og som regel mer faglig orientert.

Kronikker skrives normalt av en som ikke er ansatt i redaksjonen. Forfatteren er ofte ekspert på emnet gjennom utdanning, arbeid eller erfaring. Forskere bruker gjerne kronikk til å formidle forskningsresultater til allmennheten.

Kronikker kjennetegnes ellers ved at forfatteren får god plass til å utvikle resonnementet. Lengden varierer fra redaksjon til redaksjon, men ofte er en kronikk på 5000–6000 tegn. I papiraviser kan en kronikk oppta en hel side og har gjerne fast plass i avisa.

Skillet mellom debattinnlegg og kronikk er blitt nokså flytende, og mange redaksjoner kategoriserer lengre meningsytringer som kronikker uten å vektlegge det faglige innholdet eller forfatterens ekspertise.

Kjennetegn

Kronikker har tre hovedkjennetegn:

  • Teksten er argumenterende eller opplysende.
  • Teksten er lengre enn et vanlig debattinnlegg.
  • Forfatteren er ikke ansatt i redaksjonen, men har ofte spesiell kunnskap om emnet.

Kronikkforfatteren og avisredaksjonen

Kronikker skrives av folk som ikke er ansatt i redaksjonen. Noen ganger er det forfatteren selv som tar initiativ til å skrive en kronikk fordi hen ønsker å formidle sitt perspektiv eller syn på noe som er aktuelt. Andre ganger er det avisa som oppfordrer noen til å skrive en kronikk. Selv om kronikker vanligvis ikke kan kalles journalistikk i seg selv, er det en journalistisk oppgave å samle inn og redigere debattstoffet, og deretter vurdere hva som skal publiseres.

Det kan være mange hensyn som avgjør om en kronikk blir publisert. Redaksjonen vurderer om kronikken er aktuell, om den bringer nye innsikter, om den er godt skrevet, og om det er interessant at akkurat denne personen uttaler seg om emnet. Avisa ber også ofte kronikkforfatteren om å gjøre endringer i teksten for at den skal bli bedre.

Etikk

Siden kronikker publiseres i et journalistisk medium, må redaksjonen overholde publiseringsreglene i pressens Vær varsom-plakat. Det innebærer blant annet at personer som angripes i kronikken, skal få forsvare seg i samme tekst eller avisutgave dersom angrepet er alvorlig og av faktisk art, for eksempel en anklage om kriminalitet. Ved mindre alvorlige anklager har den angrepne rett til å få publisert et tilsvar i ettertid.

Kronikkens betydning

De fleste kronikker som blir publisert har et tema som er aktuelt i nyhetsbildet. Kronikkskribenten står fritt til å argumentere for andre vinklinger enn det som har kommet fram på nyhetsplass eller i avisas egne kommentarer, og kan på den måten bidra med nye premisser i samfunnsdebatten. Kronikker kan også bidra til å rette oppmerksomheten mot temaer som ikke fanges opp av de tradisjonelle nyhetskriteriene.

En god kronikk kan ha nyhetsverdi i seg selv og dermed sette dagsorden. Det er ikke uvanlig at kronikkforfattere blir invitert til journalistiske debattprogrammer for å følge opp utspillet sitt, eller at kronikken blir omtalt på nyhetsplass. Av samme grunn er det vanlig at debattredaktører følger med på utspill i sosiale medier. Hvis et privat innlegg er aktuelt og engasjerer, kan redaksjonen kontakte skribenten og oppfordre hen til å videreutvikle teksten til en kronikk.

Oppbygning og stil

Skribenten står i utgangspunktet fritt til å velge struktur og stil, men de fleste kronikker som blir publisert, har noen fellestrekk.

Hovedbudskapet kommer som regel tidlig i teksten og blir helst oppsummert allerede i tittel og ingress. Det er også vanlig å bruke innledningen til å vise hvorfor temaet er aktuelt. Når hovedpoenget og aktualiteten er etablert, følger argumenter og analyse som underbygger budskapet. Kronikken avsluttes gjerne med et tydelig sluttpoeng, for eksempel om hva som bør gjøres med problemet.

Selv om temaet faglig sett kan være tungt, er stilen vanligvis lett og hverdagslig. Kronikkskribenter anbefales ofte å styre unna fremmedord og internt fagspråk, og de blir gjerne anbefalt å skrive korte og konkrete setninger, slik at innholdet blir forståelig for flest mulig lesere. Sjangeren åpner for en personlig stil med verdiladde ord, men går vanligvis ikke like langt i denne retningen som debattinnlegget kan gjøre.

Historie

 Journalisgt og redaktør Henrik Cavling innførte på mange måter den moderne presse i Norden, og den danske avisa Politiken ble etter hvert den førende avisa.
I Norden har kronikken innehatt en høy status helt siden starten i den danske morgenavisa Politiken i 1905, og den fikk tidlig en prominent plass i avisene – gjerne i tilknytning til leder- og kommentarstoffet.

Selv om norske aviser i prinsippet alltid har vært åpne for eksterne bidrag, har kronikken et opphav som skiller den fra de andre meningssjangrene. Sjangeren stammer fra Danmark, der Georg Brandes publiserte den aller første kronikken i avisa Politiken 16. mai 1905. Initiativtakeren var Politikens redaktør Henrik Cavling, som ville gjøre avisa mer lettlest og allment tilgjengelig. Det innebar blant annet at avisa fikk et fastere format. Nyhetene inntok førstesiden, mens det tradisjonelle meningsstoffet ble plassert lenger bak i avisa og dessuten gjort kortere. Samtidig innførte Cavling kronikken som en ny sjanger på fast plass, nederst på side 5, i det som ble kalt «kjelleren», og han oppfordret spesielt skribenter som var uenig med Politiken og Venstre, til å skrive.

Kronikken kom for alvor til Norge da Aftenposten innførte «Ukens kronikk» i 1930-årene. Siden har sjangeren etablert seg i de fleste store aviser. En sammenlikning av Aftenpostens og Dagbladets kronikker i 1960 og 1988 viste økende variasjon i hvem som skrev. I 1960 ble sjangeren dominert av en gruppe kulturskribenter som skrev flere kronikker hver, mens kronikkene i 1988 var fordelt på et større antall skribenter som ikke var gjengangere i spaltene på samme måte. I løpet av perioden ble det dessuten flere politikere, akademikere og journalister som skrev kronikker, og det ble viktigere å være spesialist på emnet.

Utover 2000-tallet har mange redaksjoner bevisst gått inn for å presentere et større mangfold av stemmer på kronikkplass. For eksempel avholdt Aftenposten kronikk-konkurranser i 2006, 2008, 2010 og 2015. I de to første måtte skribentene være under 30 år, i 2010 fikk bare kvinner delta, og i 2015 var det bare åpent for lærere. Flere andre aviser og nettsteder har hatt konkurranser med liknende kriterier.

Det er vanlig å anse kronikk som en typisk skandinavisk sjanger, men liknende tekster forekommer også i andre lands medier. For eksempel publiserer The New York Times «Opinion guest essays» med omtrent samme lengde som norske kronikker.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Roppen, Johann (1997). Den norske aviskronikken, i Roksvold, Thore (red.), Avissjangrer over tid (sidene 213–221). Institutt for journalistikk.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg