Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Langtidsplaner for Forsvaret (etter hvert forsvarssektoren) har regelmessig blitt vedtatt som politisk styrende rammeverk siden 1960-tallet. De utarbeides av Forsvarsdepartementet (FD), fremmes av regjeringen og vedtas av Stortinget. Slike planrammer ble tidligere utarbeidet for rullerende perioder på fem år; fra 1999 for en fireårsperiode. Fram til 2001 ble langtidsplanene fremmet som stortingsmeldinger, deretter som proposisjoner med vedtakspunkter. De gikk dermed fra å være mest orienterende til å bestå av forslag til vedtak.

Langtidsplanene er av overordnet karakter. De fastsetter hovedoppgaver og gir føringer for innretting og utvikling av forsvarsmakten, inklusive valg av baser og våpensystemer, så vel som større reformer innenfor forsvarssektoren, eksempelvis for utdanning og gradssystem. Gjennom langtidsplanene styres utviklingen av Forsvaret fra Stortinget, som slik legger rammer – politiske, faglige og økonomiske – for Forsvarets utvikling, inklusive for investeringer.

Den formelle betegnelsen for dokumentet er i nyere tid Langtidsplan for forsvarssektoren (LTP) og favner samtlige etater under Forsvarsdepartementet. Hver plan gis dertil et egennavn, eksempelvis «Evne til forsvar – vilje til beredskap» (Prop. 14 S), vedtatt i 2020. Politiske føringer og konkrete vedtak fattet gjennom Stortingets behandling av dokumentet skal i prinsippet følges opp av regjeringen på to linjer: politisk gjennom fagdepartementet, og økonomisk innenfor de årlige statsbudsjett (forsvarsbudsjettet). Dette har sjelden i ett og alt blitt gjort. Langtidsplanene er oftest blitt underfinansiert, og i realiteten ikke gjennomført. Iverksetting av planene påvirkes også av at utenforliggende forutsetninger – politiske, militære og økonomiske – gjerne endrer seg i løpet av perioden.

Langtidsplanlegging på sektornivå er uvanlig i norsk statsskikk, men sikkerhet og forsvar har i hele etterkrigstida blitt vurdert som så viktig for hele nasjonen at dette skjer på en institusjonalisert måte for forsvarssektoren.

Regjeringen Støre la i april 2024 fram sitt forslag til ny langtidsplan, gjeldende fra 2025, etter stortingsbehandling og -vedtak.

Utvikling

Foto av Ine Eriksen Søreide
Ine Eriksen Søreide under fremleggelsen av langtidsplanen i 2016.
Foto av Ine Eriksen Søreide
Av /NTB.

Den første langtidsplanen for utviklingen av det norske forsvaret ble framlagt i 1946, uten at begrepet langtidsplan ble brukt om den. Dette var den såkalte treårsplanen fra 1946, framlagt av regjeringen Gerhardsen med Jens Christian Hauge som forsvarsminister. Den la grunnlaget for oppbyggingen av et nytt norsk forsvar etter andre verdenskrig. Deretter kom en langtidsplan i 1957, for perioden 1958–1963.

Før dette ble forslag til utvikling av forsvaret først og fremst fremmet gjennom nye hærordninger, eller forsvarsordninger. Slike ble framlagt av regjeringen i form av stortingsmeldinger eller -proposisjoner. Dette var særlig vanlig på 1920- og 30-tallet.

Den regelmessige, rullerende langtidsplanleggingen har skjedd siden slutten av 1960-tallet, under regjeringen Borten, og med Otto Grieg Tidemand som forsvarsminister og admiral Folke Hauger Johannessen som forsvarssjef. Bakgrunnen var et politisk behov for en mer helhetlig styring med utviklingen av Forsvaret, og kontroll med etaten, i en tid der særlig de ulike forsvarsgrener fremmet egne særinteresser, ikke minst i en intern kamp om ressurser. Den formaliserte langtidsplanleggingen var dermed også et bidrag til demokratisk styring av den norske militærmaktens utvikling og virksomhet.

Langtidsplanleggingen ble kalt rullerende, der den neste tok fatt i føringene fra den forrige. Dette ble, og blir fremdeles, gjort for å sikre kontinuitet i en langsiktig utvikling av Forsvaret. Opprinnelig planperiode, under den kalde krigen og til godt inn på 1990-tallet, var på fem år. Deretter – fra og med langtidsplanen som vedtatt i 1998, for perioden 1999–2002 (St. meld. nr. 22: «Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999–2002») – for fire år. Den ble framlagt av regjeringen Bondevik, med Dag Jostein Fjærvoll som forsvarsminister.

Selv om en stortingsvedtatt langtidsplan gjelder for bare fire år, er et lengre perspektiv lagt til grunn, gjerne 15–20 år. Dette skyldes at både investeringer og endringer i en militær forsvarsstruktur tar lang tid, både med anskaffelse av materiell og opparbeidelse av kompetanse.

Langtidsplanene gjelder for hele Forsvaret, og etter hvert hele forsvarssektoren under ett, men med egne deler for blant annet forsvarsgrenene og de ulike etater underlagt FD. Et unntak, som ble politisk og faglig kritisert, var langtidsplanen regjeringen Solberg, med Ine Eriksen Søreide som forsvarsminister, la fram i 2016 (Prop. 151 S: «Kampkraft og bærekraft»). Denne inkluderte ikke den landmilitære delen av Forsvaret (Hæren og Heimevernet), som så ble behandlet i en egen såkalt landmaktstudie.

Forslaget til langtidsplan for perioden 2021–2024 (Prop. 62 S: «Vilje til beredskap – evne til forsvar») ble fremmet av regjeringen Solberg i vårsesjonen 2020, med Frank Bakke-Jensen som statsråd.Et flertall på Stortinget gikk da til det uvanlige skritt å sende proposisjonen tilbake til regjeringen, som så la fram en ny versjon i høstsesjonen (Prop. 14 S: «Evne til forsvar – vilje til beredskap»), som ble vedtatt.

(Det samme skjedde med St. prp. nr. 33 i 1926, framlagt av statsråd Rolf Jacobsen fra Venstre. Etter regjeringsskiftet samme år ble proposisjonen trukket av etterfølgeren, Karl Wefring fra Frisinnede Venstre, fordi forslaget ikke var komplett for den framtidige flåte, altså marinen.)

Forslaget til langtidsplan for perioden 2025–2036 (Prop. 87 S: «Forsvarsløftet – for Norges trygghet») ble fremmet av regjeringen Støre i vårsesjonen 2024, med Bjørn Arild Gram som statsråd. Framleggingen skjedde etter en omfattende forutgående dialog, for bredest mulig politisk forankring i Stortinget, mellom regjeringen og opposisjonen. Den nye planen bygger blant annet på anbefalingene fra forsvarskommisjonen av 2021, som tok til orde for en kraftig oppbygging av Forsvaret.

Prop. 87 S legger opp til en bred styrking av hele forsvaret, med særlig vekt på mer personell, inklusive flere vernepliktige innkalt til førstegangstjeneste, og en betydelig investering i modernisering av Sjøforsvaret, i tråd med anbefalingene fra Forsvarskommisjonen og Forsvarssjefen. Den fremmer også forslag om en styrking av Heimevernet til en styrke på 45 000, etablering av en ny brigade i Sør-Norge og investeringer i luftvern, inklusive langtrekkende luftvern.

Organisering

Mann i uniform snakker på et pdium
Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen presenterte sitt fagmilitære råd for regjeringen i 2019. Det fagmilitære rådet er en del av forarbeidene til Forsvarets neste langtidsplan.
Foto av Haakon Bruun-Hanssen
Av /NTB.

Langtidsplanene utarbeides i praksis av embetsverket i Forsvarsdepartementet, etter ulike faglige innspill og politiske føringer fra regjeringen. Arbeidet med dokumentene har variert noe gjennom åra, men arbeidet med planene (melding eller proposisjon) styres alltid fra politisk nivå i FD, og dermed i prinsippet av regjeringen.

Departementet bruker Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til mye av utredningsarbeidet, inklusive testing av scenarier og beregning av økonomiske baner. FFI gjør dette blant annet gjennom forsvarsanalyser. Mye av dette underlagsmaterialet er gradert; deler er offentlig.

Fra 1985 har forsvarssjefen levert et innspill i form av egne forsvarsstudier; i senere år kalt fagmilitære råd (FMR). Den første ble utarbeidet på eget initiativ av general Fredrik Bull-Hansen, som ønsket å synliggjøre Forsvarets ressursbehov. Deretter er forsvarssjefen gitt i oppdrag av regjeringen å utarbeide og framlegge sine vurderinger og anbefalinger som en del av planprosessen. Disse innspillene har variert noe i tilnærming og karakter, der noen av de siste har skissert ulike modeller, med forskjellige ambisjons- og kostnadsnivå.

Med ujevne mellomrom (etter andre verdenskrig i 1946, 1974, 1990 og 2022) har regjeringen nedsatt en forsvarskommisjon for å gå dypere inn i utviklingstrekk, og med et lengre tidsperspektiv enn selve langtidsplanene. På 2000-tallet har det også vært nedsatt to forsvarspolitiske utvalg (2000 og 2007) og en ekspertgruppe (2014). Alle disse har gitt innspill til regjeringens langtidsplanlegging.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg