luftvern

De større systemene med lang rekkevidde baserer seg på å finne målet hovedsakelig ved hjelp av radar. Også mange mindre systemer er radarbaserte, mens en del av de håndholdte systemene baserer seg på optisk sikt før et mål kan beskytes. Også slike systemer kan imidlertid få varsling fra andre radarsystemer om at et angrep er forestående og fra hvilken retning det kommer. Moderne luftvernsystemer kan også få overført data om luftmål fra andre luftvernsensorer enn sine egne, i tillegg til fra større søkeradarer og ulike luftbårne systemer.

Etter at et objekt i luften er funnet, må man gi det såkalt kjenning – det vil si komme fram til om målet er vennlig eller fiendtlig. Her kan man få hjelp fra såkalte IFF-systemer (Identification Friend or Foe), men også objektenes flymønster og annen type informasjon om egen flyaktivitet vil være til hjelp. Om man finner ut at et mål er fiendtlig, kan man velge å beskyte det. På fagspråket kalles dette å engasjere det.

Det finnes et utall forskjellige styresystemer for missilene – på fagspråket kalt heiming. Missilene kan være aktive, semi-aktive, kommandostyrte eller passive, eller også en kombinasjon av én eller flere av disse teknologiene.

• Aktive missiler har en egen radar, som – etter å ha fått data om målets posisjon før det blir skutt mot luftmålet – selv finner målet og styrer i retning av det. Et eksempel på et system med et aktivt missil er det norske NASAMS-systemet, som benytter det amerikanske AMRAAM-missilet.
• Semi-aktive systemer har som regel en form for målfølgeradar. Denne radaren belyser et luftmål med radarenergi som reflekteres tilbake mot missilet som styrer mot denne reflekterte radarenergien, og slik treffer målet. Et eksempel på et semi-aktivt system er det italienske ASPIDE-systemet, eller ESSM som Sjøforsvaret har om bord på fregattene av Nansen-klassen.
• Kommandostyrte systemer består av én eller flere radarer, der radaren(e) følger både luftmålet og ens eget missil etter utskytning. Denne informasjonen kan så benyttes til å gi missilet styredata for hvordan det skal styre mot luftmålet. Et eksempel på et system som delvis baserer seg på kommandostyring, er det amerikanske PATRIOT-systemet.
• Passive missiler benytter som regel varmesøkende eller infrarød teknologi for dermed å kunne styre mot et luftmål som er varmere enn omgivelsene (på grunn av motorvarme, eventuelt også på grunn av energien friksjonen skaper når det beveger seg i luften). Et eksempel på et passivt system er det amerikanske STINGER-systemet, et annet er det polske systemet Piorun, som den norske Hæren har anskaffet. De første ble levert i 2023.

Systemer med effekt mot ballistiske missiler regnes ofte som en egen kategori (på engelsk benevnt BMD: Ballistic Missile Defence). Årsaken er at ballistiske missiler utgjør en særegen utfordring for forsvarssystemene, siden de flyr i en bane opp mot eller ut i verdensrommet før de returnerer ned mot jorden i en svært bratt angrepsvinkel og som regel også i svært høy hastighet. Dette gjør at de er svært vanskelige å beskytte seg mot.

BMD-systemer har ofte tilgang til data fra satellittbaserte deteksjonssystemer som kan oppdage en utskytning, slik at man etter hvert kan beregne hvor det ballistiske missilet kommer til å treffe. Forsvarssystemene må deretter som regel klare å finne missilet med egne sensorer, og så skyte det ned. De ballistiske angrepsmissilene flyr i svært høye hastigheter – et sted mellom 5000 og 12 000 kilometer i timen. Det betyr at missilet som skal bekjempe det innkommende missilet, enten må befinne seg svært nær det objektet som angripes, eller ha svært høy hastighet selv.

Selv om det er langt færre moderne systemer som baserer seg på mitraljøser eller kanoner, finnes det fortsatt en del av disse i bruk. De fleste har radarbaserte systemer som gir mål- og forsprangsdata til våpnene, slik at man klarer å beregne det framtidige treffpunktet mellom objektet som skal beskytes, og egen ild. Et eksempel på et slikt våpensystem er det tyske GEPARD. I forbindelse med bekjempelse av den økende dronetrusselen er det heller ikke utenkelig at mitraljøse- og kanonbaserte systemer kan få økt relevans.

Det passive luftvern (eller luftforsvar) omfatter tiltak som blending, mørklegging, kamuflasje, ulike former for tilfluktsrom, utflytting eller evakuering, brann- og sanitetstjeneste. I Norge ivaretas passive tiltak utenom Forsvaret av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

I Norge opererer både Luftforsvaret og Hæren det norsk-amerikanske våpensystemet NASAMS. Fra 2023 startet også Hæren innfasing av to nye systemer; 1) det norskutviklede kortholsdssystemet NOMADS )National Manouvre Air Defence System), som benytter det det tyskutviklede missilet IRIS-T som effektor; 2) det polske kortholdssystemet Piorun, en såkalt MANPAD – for Man Portable Air Defence, det vil si et bærbart luftvernsystem. Sjøforsvarets fregatter har et luftvernsystem som benevnes ESSM – Evolved Sea Sparrow Missile.

• Luftforsvaret
• Sivilforsvaret

• Luftforsvaret (2018): Forsvarets doktrine for luftoperasjoner, Oslo: Forsvarsstaben, tilgjengelig her: FHS Brage: Forsvarets doktrine for luftoperasjoner (unit.no)