midtøstlandsk

Innenfor midtøstlandsk, særlig på Romerike og Ringerike, finnes et særtrekk i vokalismen som går ut på at i ord der skriftspråka har -o-, blir denne vokalen uttalt som ø: trøll, høgge, ørm, hølle, delvis også føLk og gøLv (framfor tjukk l). Det er stort sett bare kort o- som blir til ø, men framfor tjukk l kan likevel vokalen være lang: høL (hull), køL (kull). Overgang a til æ forekommer også, jamfør ordet skælle (skalle).

På Romerike kan en hos eldre folk høre noen jamningsformer som vyku (veke), hoso (hose) og låvå/låva (å love). Men generelt skiller midtøstlandsk seg fra opplandsk ved ikke å ha opplandske jamningsformer som å båkå, den såmmå (pronomen), en hånå, en mågå. Midtøstlandsk har som regel formene baka, samma, hana, maga og i tillegg former som å veta, å leva, å lesa (lesa) der opplandsk har å væta, å læva, å læsa.

Nord på Østlandet finnes en del forenkling av de «norske» diftongene ei, øy og au, for eksempel i ord som grøt (graut), høk (hauk), mør (maur), sten (stein), hem (heim) og heme. I midtøstlandsk, derimot, er stort sett disse diftongene bevart, jamfør at det her heter stein, staur, tøy. På Romerike og Ringerike er diftongene likevel forenkla framfor lang konsonant eller flere konsonanter, eksempel: læus (adjektiv), men løst, løyse (infinitiv), men løste (preteritum).

Midtøstlandsk har tjukk l både i ord der skriftmålet har l og ord der skriftmålet har rd, jamfør eksempla kLar, bLo, skåL, soL og gaL (gard), haL (hard), joLe (gjorde). Retroflekse konsonanter er også gjennomført i dette dialektområdet, i ord som svart, surt, færdig, fælt, hals (r og l smelter sammen med den etterfølgende konsonanten -t, d eller s i samme ordet.

Palatalisering av dentaler er et dialektfenomen som finnes i opplandsk nord for midtøstlandsk: hannj (han), kannj (kan). I bygdene på begge sider av Mjøsa er palataliseringa så svak at en her står igjen med en «rest», en diftonguttale: æille (alle), hæinn (han), mæinn (mann). Denne palataliseringa er helt borte når vi kommer sør til midtøstlandsk.

Uttalen av ord som hvit/kvit, hvine/kvine splitter de østnorske flatbygdmåla. Innenfor midtøstlandsk finner en uttalen vit i hele Akershus og på Ringerike. Nord for det midtøstlandske området, og følgelig i det det meste av opplandsk, er uttalen kvit.

I midtøstlandsk, som i opplandsk, blir g uttalt som j etter r og tjukk l: kørj (korg), æLj (elg), hæLj (helg).

Nedenfor følger ei oppstilling av substantivbøyinga i midtøstlandsk (Romerike):

• hest – hesten – hester – hesta
• time – timen – timer – tima
• hana – hanan – hanar – hana-a
• bygd – bygda – bygder – bygdene
• vise – visa – viser – visene
• viku – vikua – vikur – vikune
• hus – huse – hus – husa

Midtøstlandsk har som en kan se, endinga -er i ubestemt flertall av hankjønnsorda der vikværsk har -ær (hestær). Midtøstlandsk (inklusive Oslo) har som opplandsk tostava former i bestemt form flertall av hankjønnsorda: alle hesta, alle gutta, alle bila. Hunkjønnsorda har a-ending i bestemt form entall, og endinga -ene i bestemt form flertall. Intetkjønnsorda har ikke ending i ubestemt flertall, med unntak av ord på -e, som får er-ending: flere epLer og merker.

I de opplandske dialektene, for eksempel på Hedmarken, har en bruk av levende dativ, jamfør eksempel på dativ entall i ord som i bila, på låva, oppi lin (lia) og dativ flertall som i bilom, i husom. Midtøstlandsk har ikke dativbruk og følgelig heller ikke slike dialektformer.

«Og jinta gikk i sønnavind, og svinse og svæinse i stasen sin», synger Alf Prøysen på sin hedmarksdialekt (opplandsmål). Romerike har samme bøyinga som Hedmark, men ellers skiller midtøstlandsk seg fra opplandsk på dette punktet med preteritumsformer som svinsa og svansa, med a-ending. I midtøstlandsk og i Oslo-målet bøyer en a-verba slik: å kaste – jeg kaster – jeg kasta (preteritum) – jeg har kasta. Om et a-verb er jamvektsord eller overvektsord (i forhold til jamvektsloven), spiller i midtøstlandsk ingen rolle for hvordan verbet bøyes i presens og preteritum.

Presensformer av sterke verb varierer i østlandske dialekter. Stort sett heter det graver og biter i sør og bit og grev (eller græv) i nord. Noen områder har mellomformer, og slik er det i midtøstlandsk. På Øvre Romerike heter det for eksempel grever (med vokalskifte fra infinitiv) og biter. Ringerike (og Hadeland) har graver og biter.

I preteritum av sterke verb er formene frøys og brøyt vanlige i midtøstlandsk, og de samme formene finner en i Oslo.

Partisippformene av de sterke verba ender på -i: har kømmi, har biti, har skrivi. I Nordre Land og på deler av Ringerike finnes et system med ulik endingsvokal i partisippet avhengig av rotvokalen i ordet. Det heter da for eksempel har biti og har skrivi, men har søve (sovet) og har fønne (funnet).

Pronomenformene varierer på Østlandet. I 1. person entall heter det på de fleste steder je, i bymessige strøk jæi.

I 3. person entall heter pronomenet i hunkjønn hu eller ho. Skriftforma henne heter henne eller henner. Trykklett form i hunkjønn heter -a: Så du u a?. Det trykklette pronomenet kan også være subjekt: Så kåmm a.

Pronomenet dere heter som subjekt de eller di, men forma dere er i dag stadig mer vanlig. Når dere ikke er subjekt, kan pronomenet hete dår: Sett dår ned (Follo). På Romerike kunne en tidligere høre former som dekk og dikk i 2. person flertall.

I 3. person flertall heter pronomenet domm på Romerike og dømm i Follo. I hele det midtøstlandske området brer i dag forma demm seg på bekostning av dåmm og dømm.