nabateere – Store norske leksikon

Det såkalte skattkammeret i ørkenbyen Petra.

Skattkammeret i Petra (al-Khazmeh)

Av Bernard Gagnon.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Det romerske teateret i Petra.

Av David Bjorgen.

Lisens: CC BY SA 3.0

Nabateere er et nordarabisk folk, opprinnelig en sammenslutning av ulike nomadestammer, som begynte å gjøre seg gjeldende i fjellandet Edom på 500-tallet fvt. Rundt to hundre år senere hersket nabateerne over et selvstendig rike, med klippebyen Petra som viktigste by og handelssted, i det området som i dag er det sydlige Jordan.

Faktaboks

Uttale: nabatˈeere

Nabateernes opprinnelige språk var en arabisk dialekt, men på den tiden da de begynte å handle med omverdenen brukte de arameisk, også som skriftspråk. De utviklet også sitt eget alfabet, som ble en forløper for den arabiske skriften. Innskriftene tyder på at de hadde et utviklet rettsystem og et velfungerende styresett.

Nabateerne er også kjent for sine kunnskaper om det å drive landbruk i ørkenområder. Deres vannkanaler, terrasser og sisterner imponerer fremdeles moderne forskere. Avdat (Oboda) i den nordlige Negevørkenen er et godt eksempel på en slik nabateisk by, basert på både handel og landbruk.

Historien

Nabateerne etterlot seg ingen skriftlige opptegnelser av sin historie, men de nevnes hos flere oldtidsforfattere, som Diodoros fra Sicilia, Strabon og Josefus. Det er likevel uklart når de første gruppene kom vandrende inn i fjellandet Edom, eller deres nøyaktige opprinnelsessted i det nordlige Arabia. Noen kan også ha kommet fra ørkenområdene som strekker seg østover til Mesopotamia.

Det er også fremdeles uklart hvordan fortrengningen av områdets tidligere innbyggere, edomittene, fant sted. Det er også mulig de to folkegruppene har levd ved siden av hverandre i en lengre periode før nabateernes overtok herredømmet over området. En teori er at Nebukadnesars erobring av Jerusalem i 586 fvt., da størsteparten av Judas befolkning ble sendt i eksil til Babylonia, ga edomittene mulighet til å bosette seg i de fraflyttede områdene i Juda. Denne vandringen nordover kan ha vært et resultat av press fra innvandrende nabateere sydfra.

Den første nabateiske kongen hvis navn er overlevert, var Aretas I, som hadde makten fra rundt 168 fvt. Etter hvert ble nabateernes område utvidet til å omfatte Negev-ørkenen og områdene helt ned til Rødehavet i nord, Gaza i vest og Elat i syd. I det siste århundret fvt. utvidet nabateerne sitt innflytelsesområde videre, og riket kom i en periode til å omfatte deler av Libanon og Syria (med Damaskus).

Nabateerne beholdt sin kulturelle og politiske selvstendighet gjennom nesten tre hundre år. Etter hvert ble de likevel påvirket av hellenistisk kultur, ikke minst i sin arkitektur. Dette er spesielt tydelig i den vakre klippebyen Petra. I en periode skal byen ha hatt over 30 000 innbyggere.

Handel og kultur

Ørkenbyen Avdat i Negev-ørkenen.

Av Daniel Baránek.

Lisens: CC BY SA 3.0

Nabateerne drev i mange århundrer en livlig karavanehandel mellom middelhavslandene og Saba i Sør-Arabia, og mye tyder på at deres handelsforbindelser strakte seg helt til Det fjerne østen. Krydder, røkelse og parfyme ble importert fra landene i syd, og produkter fra Dødehavet ble eksportert. Handelen med landene i vest gikk gjennom ørkenbyen Avdat i Negev-ørkenen og Gaza ved Middelhavet. Nabateiske innskrifter (cirka 4000) på både marmor, stein og keramikk, er funnet på Sinai-halvøya, i Negev, Palestina og Syria, men også i Egypt, Hellas og Italia og Tyrkia.

Det kanskje mest interessante funnet er imidlertid bevis på at det må ha bodd nabateere så langt bort som i dagens Pozzuoli i Syd-Italia i første århundre av vår tid. Allerede på midten av 1700-tallet fant man de første inskripsjonene som nevner den nabateiske guden Dushara. På 1970–tallet klarte man også å ta bilder av ulike bygninger som i dag ligger under vann. Det viste seg at disse også omfatter et nabateisk tempel, viet til Dushara (på latin kalt Dusares). Undervannsarkeologer har senere kunnet hente opp flere gjenstander, som nå er utstilt i Det arkeologiske Museet i Napoli.

Religion

Statue av guden Dushara

Funnet i Syd-Syria, utstilt i National Museum, Damaskus.

Av AZIZ 1005.

Lisens:

Nabateerne etterlot seg ingen religiøs litteratur. I tidlig tid ble deres guder ikke fremstilt billedlig, men representert symbolsk gjennom rektangulære steinstøtter, som kunne ha en slags «øyne». Kultstedene var mobile og tilpasset et vandrende folk. I hellenistisk tid (fra 300-tallet fvt.), da nabateerne var blitt bofaste og hadde egne byer, ble det bygget templer. Fra denne tiden finnes også billedlige fremstillinger, både på store og små gjenstander.

Vi kjenner navnene til flere av nabateernes guder og gudinner, men deres betydning og rolle er ikke alltid klar. Den viktigste gudinnen i Petra synes å ha vært al Uzza ('Den mektige'), som muligens er identisk med, eller representerer et annet aspekt av gudinnen Allat. Al Uzza representerte fruktbarheten, og ble i romersk tid knyttet til Afrodite/Venus, mens Allat var mer lik Athene/Minerva. Blant gudene kjenner vi Al Qaum, en krigsgud, og al Kutba, som sannsynligvis var knyttet til skriften. (Forskere er fremdeles uenige om hvorvidt dette er en mannlig eller kvinnelig guddom.) Den mest kjente guden var imidlertid Dushara, en fjellgud (fra fjellet Shara ved Petra) som var nært knyttet til kongedømmet. Nabateernes handelsforbindelser førte til at Dushara ble kjent i store deler av Middelhavsområdet, der han ofte ble oppfattet som identisk med Zeus.

Romerriket

I 65 fvt. ble nabateerne fordrevet fra Damaskus av romerne, og i 63 fvt. forsøkte romerne å innta Petra. Forsøket skal ha mislykkes. Nabateerne later til å ha beholdt en stor grad av selvstendighet, men måtte likevel betale skatt til romerne. I år 31 fvt. erobret den romersk støttede Herodes den store deler av nabateernes områder. I den første jødiske krigen mot romerne (66–73 evt.) valgte nabateerne romernes side, men i 106 evt. erobret keiser Trajans styrker likevel Petra og gjorde nabateerriket til en romersk provins, Arabia Petraea. Etter hvert fant handelen i området andre veier, og Petra ble liggende i en slags bakevje. På 300-tallet forlot de siste nabateerne Petra. Det finnes ingen tegn på at dette var som en følge av kamp eller katastrofe av noe slag.

I dag står Petra på UNESCOS verdensarvliste, og tiltrekker seg besøkende fra hele verden.

Les mer i Store norske leksikon

Petra – ruinby

Litteratur

Healey, John F., The Religion of the Nabataeans: A Conspectus (Leiden, Brill, 2001) (Religions in the Graeco-Roman World, 136).

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Midtøstens gamle kulturer

Bente Groth

Religionshistoriker