noaide

I samisk før-kristen religion så man for seg at virkeligheten bestod av flere ulike sfærer eller «verdener», som igjen var tilholdssted for ulike typer åndsvesener. Mye av den religiøse aktiviteten gikk ut på å kommunisere med vesener fra andre virkelighetssfærer. Det kunne for eksempel være guder, hjelpeånder i dyreform eller avdøde mennesker. Det som særpreget noaiden, var at han hadde et spesielt nært forhold til disse maktene, og at hans frisjel under transe kunne forlate kroppen og reise til andre verdener. Frisjelen reiste ved hjelp av hjelpeånder som ga råd og fungerte som reiseførere, rådgivere og beskyttere på reisen.

Ifølge tradisjonen kunne noaiden rådføre seg med guder eller avdøde forfedre på sine reiser til over- og underverdenen. Han kunne søke helbredelse for en syk person, hente tilbake sjelen til en skinndød person fra dødsriket eller lede en avdød sjel til dødsriket hvis den ikke selv fant veien dit selv etter døden. I transe og på «reise» kunne noaiden også få råd om reinflokkens ve og vel, kjennskap til begivenheter som skjedde andre steder, og se inn i fremtiden.

Som bindeledd mellom menneskene og «hinsidige» virkelighetssfærer var noaidens viktigste funksjon å ivareta fellesskapets forhold til overmenneskelige guder og makter. Noaiden hadde en profetisk funksjon gjennom sine evner til å forutse hva som skulle skje og gjenopprette balanse og forståelse når ting gikk galt. Som leder for religiøse seremonier fylte han også en slags presterolle. Han var medisinmann og helbreder og en viktig tradisjonsbærer som satt inne med store kunnskaper om den samiske religionen.

Rollen som noaide var ifølge den samiske tradisjonen ikke noe man valgte, men noe man ble utvalgt til. Ifølge samisk tradisjon hadde noaiden hjelpeånder, såkalte noaidegadze, som gjerne oppsøkte den vordende noaiden mens han fortsatt var ung. Det var altså åndene som hadde valgt noaiden, ikke omvendt. I løpet av det som ofte beskrives som en vanskelig periode, prøvde åndene å få unggutten til å akseptere ansvaret. Han kunne plages av syner, nedstemthet, tap av matlyst og oppleve fysiske smerter før han til slutt aksepterte sin nye rolle som noaide.

Noaiden gikk deretter gjennom en læreperiode hvor han lærte mer om de ulike åndsvesenene og virkelighetssfærene. Han lærte seg å joike, og trolig var det også i løpet av denne perioden at han laget trommen (runebommen) som han skulle bruke i flere sentrale ritualer. Ifølge tradisjonen fikk noaiden hjelp av hjelpeånder i både menneske- og dyregestalt i denne læreprosessen. Men den unge noaiden fikk også opplæring av eldre og mer erfarne noaider. Det var vanlig at noaide-rollen gikk i arv i en noaideslekt. Det foregikk gjennom opplæring og tradisjonsoverføring fra gammel til ung, og ifølge tradisjonen kunne noaidiegadze (hjelpeåndene) også arves når en gammel noaide trakk seg tilbake eller døde. I den samiske kulturen var noaiden som regel en mann, men det finnes opplysninger om kvinnelige noaider fra det østsamiske området.

Noaidenes tradisjonelle virke forsvant som følge av en aggressiv fornorskningspolitikk og misjonsaktivitet på 1600- og 1700-tallet. Trolldomsprosessene på 1600-tallet rammet først og fremst norske kvinner, men det finnes også eksempler på at samiske noaider ble tiltalt og dømt til døden for trolldom. Fra 1716 ble det satt i gang systematisk misjon blant samene i Nord-Norge. Samenes tradisjonelle religion ble stemplet som overtro og farlig avgudsdyrkelse, og prester og misjonærer jobbet iherdig for å omvende samene til kristendommen. En viktig del av denne prosessen var å avsløre dem som fortsatte med tradisjonell religiøs praksis, og da særlig noaidene. Et stort antall runebommer ble samlet inn og ødelagt av de kristne misjonærene. Det foregikk også utstrakt ødelegging av samiske offerplasser, sieidier og andre hellige steder. Som følge av en iherdig og systematisk misjonsvirksomhet over lang tid ble den tradisjonelle samiske religionen langt på vei utryddet.

• samisk religion
• joik
• runebomme
• sjamanisme