pavevalg

Når paven dør (eller abdiserer) sammenkalles kardinalene fra hele verden til Vatikanet for å diskutere kirkens fremtid og velge ny pave. Bare kardinaler under 80 år kan stemme ved pavevalget. Den øvre grensen for antallet kardinaler under 80 år er satt til 120. Konklaven starter formelt i det de 120 stemmeberettigede kardinalene går i prosesjon fra St. Peters kirken til Det sixtinske kapellet.

Den katolske kirken er en hierarkisk organisasjon med paven som overhode, hvor maken sprer seg fra paven og nedover i organisasjonen – først til kardinalene, deretter til biskoper og ned til lokale prester. Hensikten med valgordningens er å sikre paverollens autoritet ved å skape enighet innad og sørge for at paven har støtte hos det øverste presteskap, kardinalene. Bakgrunnen for konklaven er ikke bare å sørge for at pavevalget gjennomføres raskt og korrekt, men også for å skjerme kardinalene fra politisk press.

I prinsippet kan enhver katolsk mann velges til pave, men siden 1300-tallet er samtlige paver blitt valgt blant kardinalene. Opp gjennom historien har en overveldende stor majoritet av de i alt 267 pavene vært italienske, men de siste 50 årene har pavene vært fra Polen (Johannes Paul 2.), Tyskland (Benedikt 16.) og Argentina (Frans).

Paven er både leder av Den katolske kirken og biskop av Roma. Som biskop av Roma ble paven, i likhet med andre biskoper opprinnelig valgt av biskopene i nærliggende bispedømmer. Den første dokumentasjonen på et omstridt pavevalg er fra år 217. Idealet var at pavevalg skulle være enstemmig, og på 400-tallet ble det bestemt at det skulle velges ny pave dersom det var uenighet om et pavevalg.

Gjennom hele kirkehistorien ser vi hvordan keisere og konger forsøkt å påvirke pavevalget. Det siste pavevalget hvor valget ble bekreftet av keiseren var valget av Gregor 7. i 1073.

Utviklingen av den nåværende valgordningen startet med pave Nikolaus 2.s dekret i 1059 hvor kardinalene sammen med det romerske presteskapet fikk myndighet til å velge pave. Fra og med 1139 ble det innskrenket til kun å gjelde kardinalene. Samtidig ble valg med to tredjedels flertall innført.

I 1274 sammenkalte paven til konsil i Lyon hvor det ble bestemt at kardinalene skal møtes 10 dager etter pavens død i en konklave (latin «med nøkkel»), hvilket innebærer at kardinalene blir innlåst inntil de har valgt ny pave.

Avsondretheten (konklave) ble innført for å tvinge kardinalene til å avslutte valget. De skulle ha ubekvemme forhold, og fra tredje dag stadig mindre mat. Formålet var å unngå en gjentagelse av forrige valgprosess (valget av pave Gregor 10.) som tok over to år.

Ordningen ble nedfelt i kirkeloven (kanonisk rett) i 1378 under pave Gregor 11. Pave Gregor 15. innførte en detaljert beskrivelse av valgordningen i 1621, som fortsatt benyttes, med noen få endringer: I 1970 bestemte pave Paul 6. at antall kardinaler skulle økes fra 80 til 120. I 1996, under pave Johannes Paul 2., ble det bestemt at bare kardinalene som er under 80 år gamle har stemmerett (se Universi Dominici Gregis, 1996). Samtidig ble det bygget et hotell-lignende anlegg med ettromsleiligheter i Vatikanet hvor kardinalene bor så lenge konklavet varer, men fortsatt må de spise i enerom, og avsondringen fra utenverden er absolutt.

• pave
• Den katolske kirke

• Per Ingesman og Nils Arne Pedersen: Kirkens historie, bd. 1. København 2012
• Kjell Arild Pollestad: Paven i Rom. Oslo 1989

• «How a pope is elected», vaticaninsider.lastampa.it
• «En ny pave velges», katolsk.no