nebbdyr

Den lettest synlige egenskapen ved nebbdyret er dets nebb. Nebbet er stort, bredt og flatt, større i overkjeven enn i underkjeven. Det kan bli seks centimeter langt og er grått av farge. Kraniet er sterkt forlenget og danner en ramme for nebbet, men det er ikke massivt. Knoklene i underkjeven er tilsvarende forlenget og spinkle. Nebbet består ellers av naken hud, som også danner ei plate ved basis av både over- og underkjeven. Huden inneholder en mengde sanseorganer, noen reagerer på berøring mens andre som reagerer på elektriske felt. Neseåpningene sitter ytterst på oversiden av nebbet.

Hannen blir rundt 25 prosent større enn hunnen. Han kan nå en kroppslengde av 63 centimeter, men de fleste er mellom 40 og 50 centimeter lange. Han kan veie inntil 3 kilogram. Det er også geografisk variasjon i størrelse, de største lever i sør. Øynene er små og ytrer ører mangler. Øyet og øreåpning sitter i en spalte som kan lukkes når dyret dykker under vann. Pelsen er kort og tett, den både isolerer godt og er vanntett. Fargen er mørkebrun til rødbrun på oversiden, mens buken er lysere brun til gråkvit. Halen er også pelskledd, den er flat og bred.

Føttene er korte, nakne og forsynt med svømmehud mellom tærne. På frambeina er svømmehuden så stor at den strekker seg foran klørne. Den brettes tilbake når dyret graver med frambeina. Svømmehuden på bakbeina er mindre. Nebbdyret bruker mest frambeina til svømming, mens den styrer med bakbeina. Hannen har en hul spore ved ankelen på bakføttene, som via en kanal er koblet til en giftkjertel øverst i foten. Sporen kan bli 1,5 centimeter lang.

Melketennene mistes før eller like etter at ungen forlater reiret. Voksne dyr har ikke tenner, men en hornplate i hver kjeve. Denne vokser og slites hele tiden.

Nebbdyret har én kloakkåpning. Det vil si at endetarmen, urinlederne og kjønnsåpningen ender i et lite felles kammer som kun har én enkelt åpning til utsiden.

Nebbdyret lever langs vassdrag; elver, bekker og små vann. Det finner all sin føde i vannet, hovedsakelig bunnlevende virvelløse dyr. Insektlarver utgjør en stor del av føden, men det spiser også krepsdyr, små fisker, snegler, muslinger og makker.

Nebbdyret foretrekker grunt vann, fordi det ikke kan være under vann lenger enn 40-60 sekunder. Det foretrekker steinete bunn eller bunn med grus. Nebdyret kan bruke 10-12 timer nattlig på å lete etter mat. Når det dykker senkes hjertefrekvensen.

Øyne, ører og nesebor lukkes under vann og kan dermed ikke bidra til å finne føden. I stedet bruker dyret føleorganene i nebbet til å finne føde, idet det roter rundt på bunnen med nebbet og beveger det fra side til side. Et bytte kan oppdages ved berøring eller ved elektriske signaler fra dets muskler. Små byttedyr samles i kinnposer og spises på overflaten.

Nebbdyret graver ganger inn i bredden som skjulesteder om dagen, de kan ha flere kamre. Åpningen kan være over eller under vann. Det kan også bruke tett vegetasjon som skjulested. Reiret bygges av vegetasjon som hentes i vannet. Hulen beskytter både mot rovdyr og ekstreme temperaturer, nebbdyret dør dersom temperaturen overstiger 30 °C. Det lagrer fett i halen for dårligere tider eller til tider da det trenger ekstra energi (for eksempel til melkeproduksjon). Hele 40 prosent av kroppens fettlager kan være i halen.

Nebbdyret lever i den østligste delen av Australia, på Tasmania, samt på noen få andre øyer. Det er klassifisert som levedyktig (LC) og er ganske vanlig over det meste av utbredelseområdet. Ødeleggelse av habitatet er den største trusselen. Nebbdyret er avhengig av intakte ferskvannshabitater, som i dag er utsatt for ødeleggelse ved mange typer menneskelige aktiviteter, utbygginger og utnyttelser. Mange drukner også i fiskeredskaper, blir overkjørt på veier eller drept av innførte rødrever og hunder. Nedganger i bestanden kan bli forsterket av klimaendringer, spesielt ved tørke og flom. Før 1900 ble nebbdyret jaktet på for pelsen.

Den første vitenskapelige beskrivelsen ble publisert i 1799 av briten G. Shaw, som ga dyret det vitenskapelige navnet Platypus anatinus. I 1800 ble dyret også beskrevet av tyskeren J.F. Blumenbach, som ga det navnet Ornithorhynchus paradoxus.

Fordi Platypus allerede var gitt til en slekt biller, ble Ornithorhynchus akseptert som navn på nebbdyrslekten. Artsnavnet anatinus ble akseptert fordi det var det første som ble gitt, slik at nebbdyrets endelige vitenskapelige navn ble Ornithorhynchus anatinus.

• kloakkdyr
• dyreliv i Australia

• Grant, T.R. 2015. «Family Onrithorhynchidae (platypus)». S. 58-67 i Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the Mammals of the World. Vol. 5. Monotremes and Marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.