politisk rådgiver – Store norske leksikon

Stillingen som politisk rådgiver er ofte et springbrett for videre politisk karriere. Her er daværende statsminister Jens Stoltenberg i samtale med sin politiske rådgiver Hadia Tajik på Oslo Arbeiderpartis nominasjonsmøte i 2008. Tajik kom inn Stortinget ved valget i 2009, og ble statsråd i 2012.

Hadia Tajik og Jens Stoltenberg

Av Stian Lysberg Solum/NTB scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Politisk rådgiver er en stillingsbetegnelse som i de fleste tilfeller indikerer rollen som nær og fortrolig medarbeider til ledende politikere. Nesten uten unntak hører rådgiveren til samme parti som den man gir råd til.

Samtlige statsråder har som regel én politisk rådgiver. Rådgiveren utgjør sammen med statssekretær(er) og statsråd departementets politiske ledelse. Statsministerens kontor har minst én politisk rådgiver.

Også i Stortinget er det en rekke politiske rådgivere som er direkte knyttet til og ansatt av stortingsgruppene (en type stilling som også har vært kalt gruppesekretær). Flere større bykommuner har politisk rådgiver knyttet til ordfører eller byrådsleder. Også organisasjoner og større konsern har politiske rådgivere.

Politiske rådgivere for regjeringens medlemmer

I regjeringsapparatet ble nåværende ordning med politiske rådgivere gjennomført i 1992. Tidligere het tilsvarende medarbeider «personlig sekretær» (fra 1946) og «personlig rådgiver» (fra 1974). Tittelen «politisk sekretær» ble også brukt før 1974. Stillingen som politisk rådgiver er ikke regulert i Grunnloven, og stillingene er ikke embeter. Politiske rådgivere tilsettes av Statsministerens kontor, og er ikke regulert av arbeidsmiljølovens bestemmelser. De har for eksempel ikke noe oppsigelsesvern og må være forberedt på å gå av på dagen. De politiske rådgiverne er valgbare til Stortinget, men kan på samme måte som statssekretærer og statsråder ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger.

De politiske rådgiverne har en rekke praktiske oppgaver i tillegg til å bistå statsråden med strategiske råd og vurderinger. De er gjerne forbindelsesledd til partiapparatet, stortingsgruppen, media og interesseorganisasjoner. De ledsager ofte statsråden ved reiser og besøk i inn- og utland.

Stillingen om politisk rådgiver er gjerne et springbrett for videre politisk karriere, enten som statssekretær, statsråd eller stortingsrepresentant. Grete Berget for eksempel var personlig rådgiver i 1989, og ble barne- og familieminister i 1991. Kristin Clemet var personlig sekretær 1981-1983 og personlig rådgiver 1985-1986, og ble forbruker- og administrasjonsminister 1989. Hadia Tajik var politisk rådgiver 2006-2012, og var kulturminister 2012-2013.

Les mer i Store norske leksikon

politiker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Offentlig politikk og administrasjon

Signy Irene Vabo

Universitetet i Oslo