samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten i Norge

Den generelle samarbeidsviljen var størst våren og sommeren 1940, da tyskerne virket uslåelige. Etter at kongen og regjeringen hadde måttet flykte fra hovedstaden var hovedprioriteten for ledende personer som var igjen i Oslo å forhindre kaos. Som et foretrukket alternativ fremfor rent tysk styre eller Vidkun Quislings NS-styre, dannet ledende menn i hovedstaden Administrasjonsrådet 15. april 1940, med Høyesteretts støtte. Det var et forvaltningsorgan som gjennom forhandlinger med okkupasjonsmakten skulle lede den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene.

Rådet etterkom mange tyske krav fordi man antok forholdene ville bli verre for befolkningen hvis man nektet. Det oppfordret til å holde den økonomiske virksomheten i gang og ikke yte motstand. I de første månedene av okkupasjonen var Administrasjonsrådet med på å legitimere prosjekter som norske bedrifter satte i gang for tyskerne. Blant annet opprettet rådet en særtrygd for arbeidere på tyske arbeidsplasser og gjorde det forbudt for bedrifter å stanse driften uten å melde fra på forhånd.

Også stortingsrepresentanter viste seg svært samarbeidsvillige sommeren 1940. Tyskerne innledet forhandlinger med de medlemmene av Stortinget som fremdeles var i landet. Målet var å få dem til å avsette regjering og kongehus og danne et «Riksråd». Stortingets presidentskap viste seg villig til å avsette kongen, og anmodet ham om dette i et brev 27. juni. Kong Haakon avviste dette i en radiotale i BBC. Forhandlingene dro ut og strandet til slutt i september på grunn av tyskernes krav om stadig flere NS-statsråder i en eventuell regjering.

Det avgjørende skillet for det politiske samarbeidet var Reichskommissar Terbovens tale 25. september 1940, hvor han annonserte at forhandlingene med gjenværende medlemmer av Stortinget om et riksråd var brutt, og kunngjorde en politisk «nyordning» i Norge. Nasjonal Samling ble nå det eneste tillatte politiske parti i Norge.

Administrasjonsrådet ble oppløst og erstattet av konstituerte norske statsråder utpekt av Terboven. Samarbeidet på det politiske plan hadde gått fra en pragmatisk linje til et i hovedsak ideologisk samarbeid mellom parter som delte mange politiske oppfatninger. Dette styringsskiftet markerte at forholdet til okkupanten tilspisset seg og påvirket også det generelle samarbeidsklimaet i negativ retning, en tendens som kom til å bli stadig mer markant i takt med krigsutviklingen og radikaliseringen av den nazistiske politikken i Norge.

Lederne i NS så på posisjonen de hadde fått 25. september som en stor mulighet til å gjennomføre sitt mål om en radikal «nyordning» av det norske samfunnet, fra et demokratisk til et nazistisk Norge. Men de hadde to store problemer: NS var totalt avhengig av tysk makt, og hadde svært få tilhengere i den norske befolkningen. Begge disse faktorene la sterke bånd på hvor mye NS kunne oppnå gjennom sitt samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten.

Radikale tiltak som kunne skape stor intern uro ble i del tilfeller ikke godkjent av Reichskommissariatet ved Josef Terboven. Spesielt gjaldt dette på det økonomiske området, hvor man ønsket ro og orden. Innad i NS var det også ulike meninger om hvor tett man skulle identifisere seg med tysk nasjonalsosialistisk ideologi og politikk.

NS fikk en stor økning i antall medlemmer etter invasjonen. Partiets posisjon som det eneste tillatte parti og som samarbeidspartner for okkupasjonsmakten ga NS-medlemmer store fordeler og muligheter. Mange kunne gjennom NS-medlemskap nå langt lengre enn de ville gjort før krigen. Partiet hadde bare noen hundre medlemmer før okkupasjonen, men i løpet av krigsårene var omtrent 55 000 medlemmer av NS i kortere eller lengre perioder.

Folk meldte seg inn av ulike grunner. Før invasjonen var hovedgrunnene frykt for kommunismen, enighet med partiets politikk og sympati for Nazi-Tyskland. Etter invasjonen kom nye motiver til. Blant dem var ønsker om innflytelse, forestillingen om NS som veien til et fritt Norge, karrieremuligheter, og bekymring for at stillinger ellers ville erstattes av tyskere. Medlemmene kom fra alle samfunnslag. Flesteparten av medlemmene ble dømt for landssvik etter krigen.

Over 5 000 nordmenn ble såkalte ‘frontkjempere’ og meldte seg til tysk krigstjeneste under krigen. De fleste ble del av SS’ væpnede gren Waffen-SS, hvor de ble oppfattet som forkjempere for et framtidig nazistisk, storgermansk rike. Også her var det ulike motiver for at folk vervet seg. Det kunne være nazistisk overbevisning, ønsker om å gjenreise en norsk hær, sympati med Finland, motstand mot kommunismen og sosialt press, faktorer som på ingen måte var gjensidig utelukkende. Alle frontkjemperne ble dømt for landssvik etter krigen, og omtrent 80 prosent av dem var NS-medlemmer.

Som del av «nyordningen» 25. september utnevnte Terboven tretten nye konstituerte statsråder. Ni av dem var medlemmer av Nasjonal Samling, en av dem ble det i løpet av okkupasjonen, og de siste tre stod utenfor. I februar 1942 utnevnte Vidkun Quisling en «nasjonal regjering». Den bestod av de samme statsrådene, unntatt de tre sistnevnte, som da ble erstattet av tre nye ministre som var NS-medlemmer. Alle ministrene i Quislings regjering ble tiltalt for landssvik etter krigen. De fleste av dem forsvarte seg i ettertid med at de ønsket å begrense direkte tysk innflytelse.

Flere ministre mente at de lyktes i å motarbeide okkupanten, men retten påpekte at de også bidro til å legitimere Quislings regjering. Kun de tre ministrene som ikke var medlem av NS ble frikjent.

Fra høsten 1940 krevde NS at alle ordførere og fylkesmenn enten skulle melde seg inn partiet, eller byttes ut med et NS-medlem. For de sittende ordførerne og fylkesmennene stod valget mellom to onder: å legge ned sine verv og risikere at personer som var mindre kompetente og mer nasjonalsosialistiske overtok, eller å melde seg inn og beholde stillingene, men gjennom det bidra til å legitimere det nazistiske styret. 25 prosent av de sittende ordførerne meldte seg inn, og i løpet av okkupasjonen ble de aller fleste andre ordførerne byttet ut med NS-medlemmer. De samme kravene ble stilt til fylkesmennene, og innen februar 1942 var alle fylkesmenn NS-medlemmer. Totalt gikk 8,5 prosent av kommunesektoren inn i NS, hovedsakelig folk i øvre stillinger.

En årsak til at nyordningen av kommunene gikk relativt hurtig, var at perioden for dem som satt i kommunestyrene utløp 1. januar 1941. Det var ikke mulig å holde nyvalg, og ordførerne ville derfor sitte på overtid ved slutten av året. På den tiden var det heller ingen organisert motstandsbevegelse, og det var uklart hvordan man skulle handle overfor NS og okkupasjonsmakten.

Som en essensiell etat for opprettholdelsen av lov og orden ble politiet fra første stund involvert i intimt samarbeid med de tyske okkupantene, som henvendte seg til politiet med en rekke krav og ønsker av svært varierende karakter. Flere aktører ønsket imidlertid å bygge samarbeidet ut til noe mer enn rent pragmatisk og praktisk samarbeid. Noen innenfor politietaten, med den senere politiminister Jonas Lie i spissen, så den nye situasjonen som en mulighet til å styrke politiets stilling. Samtidig var representanter for SS interessert i å bruke det norske politiet som en kilde til makt i Norge, på samme måte som i Tyskland. I forståelse med Terboven ble norsk politi formelt underlagt SS 25. oktober 1940.

Både SS og Lie hadde et ambivalent forhold til NS, og medlemskap i NS ble aldri stilt som absolutt krav for å bli værende eller ansatt som politimann. Likevel dannet det seg høsten og vinteren 1940-1941 en oppfatning blant mange politimenn at NS-medlemskap var forventet eller formålstjenlig for å fremme politiets interesser. Blant annet var det frykt hos en del for at norsk politi kunne bli erstattet med NS’ Hird eller tysk politi. Medlemskap kunne også være en snarvei til posisjon og innflytelse for de politimennene som meldte seg inn. Omtrent 40 prosent av de førkrigsansatte ble NS-medlemmer, langt mer enn i noen annen etat.

Det var imidlertid store regionale og lokale forskjeller i innmeldingsgrad. Det tidlige presset politiet ble utsatt for, politistyrkens svake kommunikasjonslinjer mellom de enkelte politikamrene og politiets indre forvirring og splittelse gjorde det vanskelig å danne en felles front mot NS og okkupasjonsmakten. Samtidig var det store forskjeller mellom de forskjellige delene av det norske politiet, både når det gjelder andelen NS-medlemmer og intimiteten i samarbeidet med tyske instanser. I det nyopprettede politiske politiet – Statspolitiet – var nær 100 prosent av de ansatte NS-medlemmer. Statspolitiet samarbeidet tett med det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) i Norge.

Politimenns funksjon og nærhet til tyske institusjoner gjorde dem både til potensielle håndhevere av nazistisk politikk og ga dem muligheter til å drive viktig motstandsaktivitet. Norsk politis bidrag til gjennomføringen av nazistiske tiltak var i flere tilfeller betydelig og skjebnesvangert, mest tydelig illustrert av norsk politis arrestasjoner av lærere 20. mars 1942 og framfor alt arrestasjonene av jødene i oktober og november 1942.

Samtidig ble tvilen tyske instanser hadde til mange norske politimenns lojalitet og dedikasjon til «den nye tid» illustrert ved arrestasjonen av 470 politimenn 16. august 1943. 271 ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen. Etter et kort opphold i hovedleiren ble de overført til en spesiell «germanerleir», hvor nazistiske instruktører uten hell prøvde å vinne dem for saken.

Politiets brokete historie ble illustrert under landssvikoppgjøret. Etter krigen ble nær 2200 av 4500 politifolk suspendert, hvorav ca. 1200 fikk komme tilbake til politiet etter gransking. Rundt 500 ble fengslet, fem ble henrettet.

Blant norske aviser var det ingen samlet front mot okkupasjonsmakten. Før 9. april 1940 var det 260 aviser i Norge, og mer enn halvparten av disse ble stengt ned av okkupanten. De aller fleste avisene fra venstresiden ble stengt ned, og omtrent halvparten av de borgerlige. De 114 avisene som fortsatte, produserte like stort opplag som førkrigsnivået, men nå med propagandistisk innhold. Etter krigen begrunnet disse avisene samarbeidet med økonomiske hensyn, frykt for tyske represalier, at leserne ville få en mer nyansert fremstilling av nyhetsbildet enn hvis de lot seg rekvirere av tyskerne og NS, og antakelser om at krigen ville være kortvarig.

Det økonomiske samarbeidet var mest omfattende i bygg- og anleggssektoren. I løpet av krigen økte antallet arbeidere i denne bransjen fra 69 000 ansatte i 1939 til 120 000 i 1940, 147 000 i 1941, med fremdeles 100 000 i 1944. Ellingsen mener man derfor kan snakke om en «boom» i denne sektoren. Den viktigste grunnen til at det var mest samarbeid her, var den voldsomme etterspørselen i denne delen av næringslivet i motsetning til markedet ellers. Okkupanten hadde 400 000 tyske soldater i landet og trengte blant annet brakker, havner, ammunisjonslagre, festninger, bedre flyplasser og bedre veinett. Denne utbyggingen ble også høyt prioritert av tyskerne fordi det ville gjøre dem i stand til å forsvare landet like effektivt med færre soldater. Slik var byggeprosjektene også et ledd i Hitlers større plan om å frigjøre tysk personell fra okkuperte områder i vest, slik at de kunne brukes på østfronten.

Også andre sektorer vokste under krigen. Treindustrien fikk 60 prosent flere ansatte fra 1939 til 1942. Transportsektoren vokste først og fremst på grunn av tyskernes bruk av jernbanen. Skipsfarten, nærmere bestemt hjemmeflåten (den delen av handelsflåten som var under okkupasjonsmaktens kontroll), var derimot et unntak fra denne veksten. Her var det lav utnyttelse av kapasitet og arbeidskraft. Hjemmeflåten opplevde størst tilbakegang av alle næringene etter 1941.

De som hadde drevet økonomisk samarbeid fikk relativt mild behandling i landssvikoppgjøret. Totalt fikk halvparten av de tiltalte i landssvikoppgjøret en eller annen form for straff. Det gjaldt derimot én av fem som var tiltalt for økonomisk landssvik. Hovedgrunnen var at straffeutmålingen ofte var vanskeligere. Å arbeide for okkupanten var ikke straffbart i seg selv. Kun dersom arbeidet ble ansett for å ha skjedd i unødvendig stor skala og ut fra hensynet til maksimering av egne interesser, som i motsetning til å «holde hjulene i gang» ble det snakk om straff. Andre straffekriterier, som NS-medlemskap, var derimot lettere å fastslå.