Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Faktaboks

Paal Berg

Paal Olav Berg

Født
18. januar 1873, Hammerfest
Død
24. mai 1968, Bærum
Virke
Jurist og politiker
Familie

Foreldre: Tollkasserer Marius Ørbek Berg (1829–1904) og Annette Karoline Rotnes (1838–1891).

Gift 14.8.1898 med Caroline Juliane Debes (14.1.1877–8.1.1944), datter av tollinspektør Peter Olaf Debes (1845–1914) og Bertha Matina Thomesen (1853–1924).

Far til Sigrun Berg (1901–1982); morfar til Per Wendelbo (1927–1981).

Paal Berg, portrettfoto ca. 1935
Paal Bergs sentrale posisjon som leder for det avgåtte høyesterettskollegiet ble viktig i arbeidet med å utvikle et lederskap for den norske hjemmefronten. Fra 1941 tilhørte han den sivile ledergruppen Kretsen.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Paal Berg var en norsk jurist og politiker for Venstre. Han var sosialminister i perioden 1919–1920 og justisminister i perioden 1924–1926, og en av frontfigurene i motstandskampen under andre verdenskrig.

Berg var en av Norges mest fremtredende jurister i første halvdel av 1900-tallet, og øvet sterk innflytelse både gjennom sitt mangeårige virke som høyesterettsjustitiarius i perioden 1929–1946 og formann i Arbeidsretten.

Under andre verdenskrig fikk Bergs medlemskap i den sivile ledergruppen Kretsen og hans senere deltakelse i hjemmefrontens ledelse en sentral betydning.

Bakgrunn

Kristiania byrett i Sandvika, 1910

Allerede i 1900 ble Berg konstituert ekstraordinær assessor i Kristiania byrett. Her ble han til 1907, og etter to år som sekretær for den norsk-svenske reinbeitekommisjon, gikk han i 1909 tilbake til byretten, hvor han ble utnevnt til ordinær assessor i 1912. Bildet viser byretten i 1910. Stående fra venstre: Anders Færden, Paal Berg, Ludvig Chr. Bade, Carl Albert Caspar Unger, Ditlef Hvistendahl Christiansen, Hans Henrik Emil Ingstad, Ulrik Anton Motzfeldt, Wilhelm Gedde Winsnes, Marius C. Backer, Martin Hansen Ebbell, Johan Herman Lie.

Sittende fra venstre: Lars Kristian Holst, Edward Isak Hambro, Carl Fredrik Jensen, Erasmus Theodor Kjerschow, Georg Jakob Bull, Hans Holmboe Vogt.

Av /Oslo Museum.

Paal Bergs far var født på gården Berg i Nes på Romerike, som hadde tilhørt slekten så langt tilbake som de skriftlige kilder kan opplyse om. Paal Berg likte å betrakte seg som romeriking, selv om han var født i Finnmark. Faren ble i 1887 utnevnt til tollkasserer i Fredrikstad, og her tok Paal examen artium i 1890. Han begynte deretter å studere jus ved universitetet i Kristiania, og ble cand.jur. i 1895.

Etter to år som edsvoren fullmektig (dommerfullmektig) hos sorenskriveren i Larvik og to år som advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat Gustav Blom i Kristiania, studerte Berg i Berlin og London i 1899–1900. I 1902 fikk han autorisasjon som høyesterettsadvokat, men var allerede to år før, bare 27 år gammel, blitt konstituert ekstraordinær assessor i Kristiania byrett. Her ble han til 1907, og etter to år som sekretær for den norsk-svenske reinbeitekommisjon, gikk han i 1909 tilbake til byretten, hvor han ble utnevnt til ordinær assessor i 1912. Allerede året etter ble han ekstraordinær assessor i Høyesterett, og fast utnevnt i embetet i 1918. I 1929 ble han utnevnt til høyesterettsjustitiarius, og da han gikk av fra denne stillingen i 1946, hadde han således i det alt vesentlige vært dommer i hele sin yrkeskarriere.

Dommer

Bergs sosiale engasjement og sikre skjønn, evne til klarhet og objektivitet, usvikelige rettferdssans og omfattende juridiske kunnskaper preget hans virke som dommer. Interne reformer i Høyesterett medførte at retten i løpet av 1930-årene kom ajour – sakene kunne behandles så snart advokatene var ferdig forberedt.

Berg ble tidlig politisk engasjert, og tilhørte sammen med blant andre Johan Castberg, Ragnar Knoph og Wilhelm Thagaard den gruppe radikale venstrejurister som i første del av 1900-tallet i vesentlig grad bidro til oppbyggingen av den statlige regulering av arbeids- og næringsliv.

I 1911 bistod han Justisdepartementet med å utarbeide proposisjonen til det som skulle bli arbeidstvistloven av 6. august 1915. Loven opprettet blant annet Arbeidsretten, og Berg var dens første formann fra 1. januar 1916 frem til 31. august 1948. Han hadde da allerede i en rekke år vært formann for frivillige voldgiftsretter i arbeidstvister mellom Arbeidsgiverforeningen og forskjellige fagforeninger.

Loven om offentlige tjenestemenn av 1918 bygde også i stor grad på en utredning som Berg hadde laget etter oppdrag fra Justisdepartementet. Fra 1916 var han formann for den såkalte Fabrikklovkomiteen, som utarbeidet forslag til en ny arbeidervernlov og som blant annet utredet åttetimersdagen. To år senere var han med i en komité som skulle utrede spørsmål om ansattes deltakelse i bedriftenes ledelse og om utbyttedeling.

Ministerposter

Paal Berg ved skrivebordet, fotografert rundt 1920
Paal Berg var sosialminister i perioden 1919–1920 og justisminister i perioden 1924–1926.

Sosialminister (1919–1920)

Sitt engasjement på arbeidsrettens område førte han videre da han 26. februar 1919 ble utnevnt til sosialminister i Gunnar Knudsens regjering. Her fikk han vesentlig betydning for innføringen av åttetimersdagen, en reform han også tidligere hadde arbeidet med. Den andre store saken i hans statsrådtid var spørsmålet om forbud mot innførsel og omsetning av brennevin og hetvin (brennevinsforbudet). Ved å gå inn for en rådgivende folkeavstemning om forbud søkte han å løfte denne saken ut av den partipolitiske striden. Da resultatet ble et flertall for forbudet, var det for ham en selvfølge at dette synet måtte respekteres. Han lot videre departementet utarbeide forslag til et monopol for øl og vinsalg, men dette vant ikke frem i regjeringen blant annet av hensyn til pågående forhandlinger med vineksporterende land.

Justisminister (1924–1926)

Berg gikk av som statsråd sammen med resten av regjeringen Knudsen i juni 1920, men kom tilbake som justisminister i Johan Ludwig Mowinckels regjering fra 25. juli 1924. I sine knappe to år som justisminister fremmet Berg flere store lovsaker. Den meget omstridte Lov om kontroll med konkurranseinnskrenkninger og om prismisbruk (trustloven) av 12. mars 1926 var et både prinsipielt og praktisk viktig ledd i den økonomiske styringen av næringslivet.

Som justisminister var Berg også leder for delegasjonen som i 1925 tok Svalbard formelt i besittelse for Norge. Den såkalte plenumsloven (Høyesterettsloven) av 25. juni 1926 må også nevnes; her gis det blant annet nærmere regler om når Høyesterett kan behandle saker i plenum, det vil si med samtlige dommere. Loven forutsetter også at domstolene kan prøve om Stortingets beslutninger er i strid med Grunnloven.

Arbeidsrett

Norsk delegasjon til arbeidskonferanse i Genève (ILO) 1934
Norsk delegasjon til arbeidskonferanse i Genève (ILO) 1934. Første rad fra venstre: Halvard Olsen, Paal Berg, Betzy Kjelsberg og Chr. Erlandsen. Bakerste rad fra venstre: Olai Lorange, G. Størvold, Elias Volan, Ole Colbjørnsen, Axel Sømme og A. P. Østberg.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Bergs grunnholdning om rettslig regulering av og samarbeid i forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere ble videreført ved hans arbeid som formann for Arbeidsfredskomiteen av 1930 og Foreningslovkomiteen av 1933. Bakgrunnen for Arbeidsfredkomiteen var blant annet den rollen som Berg som formann for Arbeidsretten hadde spilt under bygningsarbeidernes ulovlige streik i 1928, og som medførte et bedre oppgjør for arbeiderne enn det voldgiftsretten tidligere var kommet frem til. Komiteens mandat var å vurdere hva som fra samfunnets side kunne gjøres for å sikre arbeidsfreden og bedre løsningsmulighetene ved konflikter mellom partene i arbeidslivet. Denne linjen stod i strid med Arbeiderpartiets avvisning av ethvert klassesamarbeid. Men det var samarbeidslinjen som til slutt seiret, idet de tanker som Arbeidsfredskomiteen gav uttrykk for, i stor grad dannet grunnlaget for Hovedavtalen fra 1935 mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening. Denne avtalen er med rette betegnet som arbeidslivets grunnlov.

I en tid fylt av konflikter hadde Berg tillit både blant arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Han er senere beskrevet som «den sentrale handlingsideolog» for «den rettslige regulering av forholdet mellom arbeid og kapital». Denne reguleringen gav han et rettsvitenskapelig grunnlag i sitt verk Arbeidsrett, som utkom i 1930 og bygde på forelesninger han hadde holdt ved Det juridiske fakultet. Hadde han ønsket, ville nok denne boken gitt ham den juridiske doktorgrad. Hans innsats på arbeidsrettens felt gjorde ham til «den samlende og bærende personlighet når det gjaldt rettstankens gjennombrudd og grunnfestning i norsk arbeidsliv».

Berg hadde for øvrig en sterk tilknytning til Det juridiske fakultet, og deltok aktivt i arbeidet med revisjonen av det juridiske studium i midten av 1930-årene, og han var medlem av flere bedømmelseskomiteer for professorater. Det var derfor med god grunn at han i 1934 ble innvalgt som medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.

Bergs levende engasjement for arbeidsrettslige spørsmål førte ham også inn i det internasjonale arbeidet på dette området. Han møtte som norsk representant til Den internasjonale arbeidsorganisasjon i Genève i flere perioder mellom 1925 og 1948.

Av lovarbeid utenfor arbeidsrettens område må særlig nevnes at Berg i 1934 ble formann for den komiteen som skulle legge sluttsteinen for en reform av behandlingen av sosiale saker som var forutsatt i rettergangslovgivningen av 1915, men som bare delvis var satt i kraft. Ett av de store stridsspørsmålene hadde vært om Høyesterett også skulle kunne ha kompetanse til å prøve bevisbedømmelsen når en sak ble innbrakt for denne øverste rettsinstans. Komiteen gikk inn for å gi Høyesterett en slik prøvingsrett, og den ble vedtatt året etter. Med dette var rettergangsreformen av 1915 endelig fullført.

Målsak

Paal Berg stod nynorsken nær. På hans initiativ ble proposisjonen til lov om ulykkestrygd for fiskarar av 10. desember 1920 fremmet på nynorsk, og denne loven var den første av betydning i denne målformen. Han deltok aktivt i arbeidet for Det Norske Teatret, og satt som viseformann i styret i perioden 1912–1914, og senere i finansieringskomiteen for en egen bygning for teatret. Sin kjærlighet til nynorsken gav han uttrykk for i forbindelse med teatrets femtiårsjubileum i 1963: «Kva kan vel samanliknast med den gledje det er å sitja her som gamal mann og sjå at det som ein trudde på i unge dagar, har gått i den rikaste oppfylling?» Også i Det Norske Samlaget nedla han et betydelig arbeid som statsoppnevnt styremedlem i årene 1929–1948.

Under andre verdenskrig

Administrasjonsrådet
Administrasjonsrådet ble opprettet 15. april 1940, og ledet den sivile administrasjonen i det okkuperte Norge. De tre foran er fra venstre: tysk minister (ambassadør) Curt Braüer (i sjakett og stripete bukser), fylkesmann og leder for Administrasjonsrådet Ingolf Elster Christensen (som studerer sin lorgnett) og høyesterettsjustitiarius Paal Berg (med papir i hånden). I protest mot tyske og nazistiske overgrep nedla Berg sitt verv i spissen for Høyesterett i desember 1940, en handling som virket inn på hele den norske motstandsviljen.
Administrasjonsrådet
Av /NTB scanpix.

Etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 og frem til utgangen av året, kom Høyesterett til å spille en sentral rolle i de politiske begivenhetene, og som høyesterettsjustitiarius falt ansvaret i første rekke på Paal Berg. Høyesteretts historie i 1940 er derfor i stor grad Paal Bergs historie.

Administrasjonsrådet

Da det ikke forelå noen beslutning fra Kongen om at Høyesterett skulle forlate Oslo, valgte retten å bli i hovedstaden. Etter at Vidkun Quisling om kvelden den 9. april hadde utropt seg til statsminister, oppstod spørsmålet om det var mulig å få fjernet ham og hans «regjering». I en rekke uformelle møter både i og utenfor Høyesterett, slo tanken om et forvaltningsorgan til å lede den sivile administrasjon for de besatte områder rot. Tanken om at Høyesterett – som den eneste av de tre statsmakter som var igjen i Oslo – burde følge Bergs linje og medvirke til at det ble opprettet et slikt organ, møtte først sterk motstand blant Høyesteretts dommere. Men stemningen snudde, og den 15. april ble Administrasjonsrådet for forvaltningen av de deler av landet som var besatt av tyske stridskrefter til. Dette skjedde i tillit til at «Norges Konge ville billige at Høyesterett under de forhåndenværende ekstraordinære forhold har grepet til denne nødutvei».

Som vilkår for at Quisling etter dette skulle tre tilbake, måtte Berg i radioen fremføre en takk til Quisling for at han «på nytt» hadde vist ansvarsfølelse og fedrelandssinn. Denne takken hadde ikke Berg forelagt for de øvrige dommerne. Han visste den ville vekke strid og ønsket ikke å gjøre Høyesterett medansvarlig, men alene bære denne eventuelle kritikken.

Berg stod også etter opprettelsen av Administrasjonsrådet sentralt i de politiske overveielsene som fant sted fra norsk side i det okkuperte Norge. Hans linje var motstand mot tiltak som kunne svekke Kongen og regjeringen etter at de 7. juni 1940 hadde reist fra landet og tatt sete i London (se Londonregjeringen). Dette ble understreket i et promemoria som Høyesterett vedtok 15. juni. Her heter det at ved å forlate landet har ikke Kongen tapt retten til tronen eller til å utøve kongemakten, heller ikke har Regjeringens medlemmer tapt sine embeter.

Riksrådsforhandlingene

Bakgrunnen for at denne erklæringen ble vedtatt, var at justitiarius skulle kunne henvise til den «under de forhandlinger han kunne komme til å delta i». Disse forhandlinger er senere blitt omtalt som første del av riksrådsforhandlingene, og løp frem til 29. juni 1940, men de ledet ikke til noe. Bergs linje – etter noe nølen den skjebnesvangre 17. juni, da meldingen kom om at Frankrike hadde kapitulert – var at Høyesterett ikke kunne medvirke til videre forhandlinger, og han ville selv ikke oppfordre til det. Dette tillå det i tilfelle – på samme måte som det å innkalle Stortinget igjen – Stortingets presidentskap å gjøre, mente han. Verken han eller Høyesterett kunne eller ville ha noe å gjøre med forhandlinger «som lå utenfor Grunnlovens ramme og forutsatte grunnlovsbrudd fra Stortingets side».

Etter at den tyske Reichskomissar Josef Terboven 25. september 1940 avsatte Administrasjonsrådet, ble den sivile forvaltning direkte underlagt Reichskommissar gjennom «kommissariske statsråder». Da det kom forslag fra Justisdepartementet om å redusere aldersgrensen til 65 år, for derved å kunne utnevnte en rekke nye dommere som stod nazismen nær, uttalte Berg i et samlet møte i Høyesterett at med dette ble Høyesteretts grunnlovsmessige stilling endret, og at han da ikke kunne fortsette i sitt embete. Grunnlaget for denne holdningen ble ytterligere forsterket da Terboven forbød domstolene å prøve gyldigheten av okkupasjonsmaktens forordninger. Bergs syn fikk allmenn tilslutning blant Høyesteretts dommere, og de nedla alle sine embeter 21. desember 1940. 6. januar 1941 nedla Berg også sitt verv som formann i Arbeidsretten.

Da Høyesterett kom sammen igjen 14. mai 1945, oppsummerte han på denne enkle måten ikke bare grunntanken bak nedleggelsen av embetene, men også sitt syn på domstolenes virke: «Det er gammel rettstanke hos oss at borgerne kan søke rettsvern hos domstolene ikke bare mot overgrep fra andre borgere, men også mot maktmisbruk fra dem som styrer landet.»

Kretsen og hjemmefronten

Da den sivile motstandskampen tok form sommeren 1941 ved blant annet dannelsen av Kretsen, ble Berg et sentralt medlem. Av den norske regjeringen i London ble Berg allerede fra 1942 ansett som leder for den sivile hjemmefronten. Berg hadde imidlertid ingen sentral rolle innenfor denne ledergruppen før i juni 1943. Da opplyste regjeringen, som ønsket å innlede et nærmere samarbeid om det sivile beredskapsarbeidet for frigjøringen, at den betraktet Berg som leder for hjemmefrontens sivile organisasjon.

Men det var først da Hjemmefrontens ledelse (HL) fikk sin endelige sentraliserte og formaliserte form – ved årsskiftet 1944/1945, at Berg i realiteten ble tildelt posisjonen som hjemmefrontens øverste leder. I denne egenskap ledet han aktivt hjemmefrontens arbeid frem mot frigjøringen.

Sitt grunnsyn som jurist formulerte han i en tale han som Hjemmefrontens leder holdt i radioen 9. mai 1945: «Vi skal bygge opp igjen vår gamle rettsstat, men vår tid krever at Staten ikke bare har til oppgave å verne om liv og eiendom. Staten skal og være en velferdsstat som ser det som sin oppgave å gjøre livet verd å leve for oss alle.» Dette var visstnok første gang ordet velferdsstat ble brukt i offentlig sammenheng.

Etterkrigstiden

Forsøk på å danne ny regjering

Etter frigjøringen og Kongens hjemkomst i juni 1945, leverte statsminister Johan Nygaardsvold inn sin avskjedsøknad 12. juni. Paal Berg var den fremste kandidat til å etterfølge ham, og to dager senere fikk han regjeringsoppdraget. Målet var en bred samlingsregjering, med et betydelig innslag av motstandsfolk. Med unntak av Bondepartiet fikk han støtte av alle partiene på Stortinget. Men Berg ønsket ikke som statsminister å tre inn i den tradisjonelle politikerrollen, han ville stå over partiene, lytte til deres syn og megle mellom dem. Han ønsket også å bli vurdert som den nasjonale leder med en bred oppslutning i folket. En slik oppslutning fikk han imidlertid ikke; blant annet trakk kommunistene frem hans rolle ved opprettelsen av Administrasjonsrådet og riksrådsforhandlingene.

Berg møtte også motstand fra Høyres leder, stortingspresident C. J. Hambro, blant annet fordi Berg ønsket å ta med i regjeringen to av de tidligere statsråder fra Nygaardsvolds regjering, Trygve Lie og Oscar Torp. Det lå nok også mer maktpolitiske motiver bak Hambros holdning: han og flere med ham ønsket å markere at man måtte tilbake til det parlamentariske systemet med politikkens tyngdepunkt i Stortinget. At Gunnar Jahn – en av hjemmefrontledelsens sterke menn og en sentral venstrepolitiker fra mellomkrigstiden – sa nei til å bli finansminister, var også et nederlag for Berg. Allerede 18. juni gikk han til Kongen og meddelte at han gav opp forsøket på å danne regjering. En medvirkende årsak til dette var nok at hans ønske om å bli statsminister neppe kan ha vært brennende. Berg var 72 år i 1945, og hans regjering ville etter all sannsynlighet ikke fått noen lang funksjonstid.

Juridiske verv

Både hjemme og ute hadde Berg i etterkrigsårene flere viktige verv. Også etter at han gikk av som høyesterettsjustitiarius i 1946, var Berg meget aktiv. Med permisjon fra Arbeidsretten (han var på nytt oppnevnt som rettens formann fra 1. september 1945) var han riksmeglingsmann i tre år (1946–1948). Han var formann i Sjøgrensekommisjonen under rettsforhandlingene i Haag i perioden 1951–1952. Med etterkrigstiden kom menneskerettsspørsmålene i fokus, og Berg ble aktivt opptatt av dem, og i åtte år (1954–1962) satt han som norsk representant i Europarådets menneskerettskommisjon.

Utmerkelser

Paal Berg ble hedret på mange måter for sin innsats under andre verdenskrig og for sin lange dommergjerning. Han fikk storkors av St. Olavs Orden i 1946, Borgerdådsmedaljen i gull i 1952 og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje i 1955. Han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden og Finlands Vita Ros’ orden. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1934 og innehadde flere utenlandske æresdoktorater.

Ettertidens vurdering

Rollen under andre verdenskrig

Det er naturlig nok noe delte meninger om Paal Bergs rolle i forbindelse med riksrådsforhandlingene i juni 1940. Noen ønsket heller ikke noe Administrasjonsråd. Enkelte – som høyesterettsdommer Thomas Bonnevie – har brukt sterke ord om for stor grad av ettergivenhet overfor tyskerne fra Bergs side. Noen vesentlig kritikk mot Bergs handlemåte ble verken reist av Undersøkelseskommisjonen av 1945 eller av Stortinget etter krigen. At Høyesteretts dommere nedla sine embeter, markerte motstand mot okkupasjonsmakten på rettens grunn.

Undersøkelseskommisjonens konklusjon var at «den tredje statsmakt og dens leder kan med stolthet se tilbake på sin virksomhet frem til den lange rettsferien som begynte den 21. desember 1940. Høyesterett fortjener folkets takk». I debatten i Odelstinget om kommisjonens rapport ble det uttalt at selv om det kunne reises kritikk mot en del av det som Paal Berg og Høyesterett hadde gått inn for i 1940, hadde domstolen det året, samlet sett, skrevet sitt navn inn i Norges historie med gullskrift.

Betydning

Selv om Paal Berg som politiker ytet en betydelig innsats, ble han aldri noen ekte partipolitiker. Det var utvilsomt jusen og dommergjerningen han trivdes best med. På sin 90-årsdag uttalte han at «det er dommer jeg egentlig har vært». Han trodde på rettstanken og på retten som konfliktløser, noe som i særlig grad satte sine spor på arbeidsrettens område. Han gav kloke råd, og nøt gjennom hele livet stor tillit på nær sagt alle områder av samfunnslivet.

Personlig var han en tilbakeholden natur, og likte ikke å fremheve seg selv. Men han var «ein mann med sjølsagd autoritet under sitt elskelige omgangslag». At han valgte tittelen For godvilje og rett på den samlingen av foredrag og artikler han gav ut etter krigen, var neppe tilfeldig; de ordene gir i sin enkelthet en sammenfatning av hans livsgjerning.

Utgivelser

  • Lov om konkurs og konkursboers behandling af 6 juni 1863, revideret 6 mai 1899 samt Lov om akkordforhandling og Lov om et overstyre for konkursvæsen af 6 mai 1899 (sammen med H. Koss), 1899
  • Lov om arbeidstvister av 6. august 1915 med anmerkninger og henvisninger, 1915
  • Arbeidsrett, 1930
  • Arbeidskonflikter, Sarpsborg 1938
  • Arven fra Eidsvoll. Norges grunnlov (sammen med F. Castberg og S. Steen), 1945
  • Retten til arbeid, Bergen 1945
  • For godvilje og rett. Taler og artikler, 1947
  • Prejudikater, 1948
  • Den internasjonale arbeidsorganisasjon, Bergen 1949
  • Misbruk av rett og norsk retts praksis, i Jussens venner, Serie A nr. 6, 1952, s. 84–100

Avbildninger

Kunstneriske portretter

  • Maleri av Harald Dal, ukjent år; Høyesterett, Oslo
  • Byste (bronse) av Anne Raknes, 1990; Kronprinsesse Märthas plass, Oslo

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andresen, K.: minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok, 1968
  • Bonnevie, Thomas: Høyesterett og riksrådsforhandlingene, 1947
  • Christensen, C. A. R.: Okkupasjonsår og etterkrigstid, bind 9 i T. Dahl m.fl. (red.): Vårt folks historie, 1961
  • Grimnes, Ole Kristian: Hjemmefrontens ledelse, 1977
  • Hem, Per Eivind: Megleren : Paal Berg 1873–1968. Oslo: Aschehoug, 2012
  • Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945. Utenriks- og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940, Administrasjonsrådet, Riksrådsforhandlingene, Høyesterett, fylkesmennene og nyordningen av kommunene 1940, 1946
  • Keilhau, Wilhelm: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 1, 1923
  • Lødrup, Peter: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 1, 1999
  • Schjelderup, Ferdinand: Fra Norges kamp for retten, 1945
  • Slagstad, Rune: De nasjonale strateger, 1998

Faktaboks

Paal Berg
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036392080915

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg