riksrådsforhandlingene

Foruten presidentskapet, som besto av politikerne Magnus Nilssen, Gabriel Moseid, Neri Valen, Ivar Lykke og Peter Olai Thorvik (1873–1965), deltok også en rekke andre fremtredende nordmenn i forhandlingene i kortere eller lengre tid og i ulike funksjoner mens de pågikk, deriblant biskop Eivind Berggrav, høyesterettsjustitiarius Paal Berg, direktør for Statistisk sentralbyrå Gunnar Jahn og fylkesmann Ingolf Elster Christensen. De to sistnevnte var medlemmer av Administrasjonsrådet, som deltok i forhandlingene som representant for den norske siden de første dagene, men som snart trådte tilbake i en rådgivende funksjon.

Foranledningen for riksrådsforhandlingene var den norske kapitulasjonen 10. juni 1940, og det at kong Haakon VII, kronprins Olav og regjeringen Nygaardsvold hadde forlatt landet tre dager tidligere. Ved starten av riksrådsforhandlingene 13. juni var situasjonen ved fronten i Frankrike dessuten svært alvorlig for de allierte. Det britiske ekspedisjonskorpset hadde måttet forlate landet etter å ha etterlatt nesten alt sitt tunge utstyr ved strendene i Dunkerque. 14. juni falt Paris, og tre dager senere kapitulerte Frankrike.

Situasjonen i Europa påvirket stemningen blant de norske forhandlerne i betydelig grad, og under sterkt tysk press godtok presidentskapet 18. juni de tyske kravene, og 27. juni ble kravene videreformidlet til Kongen og regjeringen i London: Elverumsfullmakten skulle tilbakekalles, regjeringen avsettes, Kongen ble anmodet om å tre tilbake, og Stortinget skulle utnevne en ny norsk regjering (et riksråd). Kravene ble imidlertid ettertrykkelig avvist som grunnlovsstridig av kong Haakon VII og regjeringen i London (se Kongens nei).

Under en ny runde med forhandlinger i september ble det holdt prøvevoteringer blant partigruppene på Stortinget, der stortingsrepresentantene som fortsatt befant seg i landet (utenom de fra Nord-Norge, som ikke rakk fram) blant annet skulle ta stilling til om de kunne godta et stortingsvedtak om at Kongen og kongehuset trådte tilbake. Dette var det ikke flertall for, ettersom 80 representanter stemte mot, mens 50 stemte for. Imidlertid var det flertall for å suspendere Kongen og kongehuset fram til en fredsslutning var inngått med tyskerne – her stemte 75 representanter for, og 55 mot. Stadig nye tyske krav, blant annet om Riksrådets sammensetning, førte imidlertid til brudd mellom tyskerne og nordmennene 18. september 1940, noe som ble mottatt med stor glede blant de norske forhandlerne.

En uke senere, 25. september 1940, oppløste rikskommissær Josef Terboven Administrasjonsrådet og alle de politiske partiene utenom Nasjonal Samling. I stedet innsatte han et dobbeltregime bestående av Reichskommissariatet (den reelle makthaver) og et «kommissarisk råd» av nordmenn, der de fleste enten tilhørte Nasjonal Samling eller sympatiserte med partiets politikk.

De norske politikerne som deltok i riksrådsforhandlingene, overvurderte mulighetene til å bevare et visst norsk selvstyre under tysk okkupasjon. De ble i ettertid kritisert i rapporten fra Undersøkelseskommisjonen av 1945 for å ha fortsatt forhandlingene så lenge som de gjorde.

• Administrasjonsrådet
• Elverumsfullmakten
• Kongens nei
• Londonregjeringen
• Norge under andre verdenskrig
• okkupasjonen
• slaget om Narvik
• Undersøkelseskommisjonen av 1945