Stutthof

Leirens historie er nært knyttet til historien til byen Gdansk (tysk: Danzig) fordi Sztutowo er del av byens forvaltningsområde. Opp gjennom historien har området hatt skiftevis polsk og tysk/prøyssisk herredømme. I 1793 ble byen (igjen) del av Preussen, og da Tyskland ble samlet som keiserrike i 1871, ble Danzig en tysk by.

Etter at Tyskland tapte første verdenskrig, måtte landet ifølge Versaillestraktaten gi fra seg store områder i øst. Danzig og omliggende områder ble skilt fra det tyske riket og satt under forvaltning av Folkeforbundet som «Fristaten Danzig». Ved valget i 1933 overtok nazistene makten i fristaten. Danzig fikk en sentral plass i Nazi-Tysklands planer for angrepet på Polen. Midt på 1930-tallet utarbeidet nazistene planer for «å løse det polske spørsmålet», et forskjønnende uttrykk for planene om å ta tilbake de tapte områdene og å germanisere befolkningen. Etableringen av interneringsleirer ble betraktet som viktige redskaper.

Sommeren 1939 arbeidet nazistene i fristaten på høygir for å etablere fengsler og leirer som skulle brukes til å internere polakker som de kom til å arrestere når angrepet på Polen var et faktum. SS-offiseren Max Pauly spilte en hovedrolle i dette arbeidet. Han fikk også hovedansvaret for å lede likvideringen av «polske elementer» i fristaten og ble senere kommandant for konsentrasjonsleiren Stutthof.

Den provisoriske leiren Stutthof ble åpnet 2. september 1939 for polske jøder og «politisk upålitelige polakker» som ble arrestert etter hvert som det tyske angrepet på Polen rykket frem. Gjennomføringen av arrestasjonene hadde fordel av at nazistene hadde utarbeidet lister over uønskede polske borgere på forhånd, dette gjaldt særlig for de områdene som hadde vært tyske frem til Versaillestraktaten. Nazistenes utrenskningsaksjoner rettet seg mot polske jøder og mot den polske samfunnseliten, det vil si lærere, partifunksjonærer, politikere, byråkrater, prester, ledere i fagorganisasjonene og andre i ledende stillinger. Dette var ledd i nazistenes ønske om å germanisere Polen: eliten skulle utryddes, den polske befolkningen gjøres til slaver og senere drepes. De polske jødene skulle tilintetgjøres.

Fra 2. september 1939 fungerte Stutthof som interneringsleir, først og fremst for polakker. 1. oktober 1941 ble leiren en spesialleir for tvangsarbeid og 7. januar 1942 fikk Stutthof betegnelsen konsentrasjonsleir. Betegnelsene for nazistenes leirer er ofte misvisende for hva som faktisk foregikk i dem. Dette er tydelig når man betrakter Stutthofs historie. «Interneringsleir» og «spesialleir» høres mildere ut enn «konsentrasjonsleir». I realiteten var Stutthof en tilintetgjøringsleir (en leir med mål om å myrde flest mulig mennesker på kortest mulig tid) frem til slutten av 1941. Da var det polske ledersjiktet nærmest tilintetgjort. Fra 1942 ble leiren en tvangsarbeidsleir og fangegruppen mer internasjonal. Også sovjetiske krigsfanger utgjorde en stor del av fangebelegget.

Stutthof gjennomgikk flere utvidelser og besto til slutt av et komplekst anlegg bestående av flere del-leirer.

Max Pauly inntok rollen som kommandant for leiren og ledet også byggingen av den. Da de første fangene kom til leiren 2. september 1939 måtte de først delta i byggingen av leiren og bygge sine egne fangebrakker, og disse sto ferdige ved årets slutt. Også en kjøkkenbrakke og brakke for forvaltningen av leiren ble bygget. I 1940 begynte byggingen av brakker for vaktmannskapene samt brakker for ulike typer drift og tvangsarbeid samt for kommandanturet. Disse delene av leiren ble senere omtalt som «den gamle leiren».

I perioden 1942–1944 ble leiren ytterligere utvidet og nye nærliggende områder ble innarbeidet i leiren, mellom annet oppsto egne bedrifter hvor fanger ble innsatt som tvangsarbeidere. I tillegg ble «den nye leiren» etablert, et separat område med fangebrakker, kjøkken og vaskeri, senere også med krematorium og såkalt sykehus og karantenestasjon. I midten av 1943 ble et mindre gasskammer etablert. Fra høsten 1943 ble det bygget ytterlige verksteder og fabrikkhaller og en SS-straffeleir bestående av fire brakker som gikk under navnet «Germanerleiren». Det var her de 271 norske politifolkene som ble sendt til leiren, endte opp.

Våren 1944 ble det etablert ytterligere en ny del-leir nord for «den nye leiren» som ble omtalt som «jødeleiren». Bakgrunnen var først og fremst den forestående evakueringen av Auschwitz på grunn av den sovjetiske armeens fremmarsj. De første store gruppene med jødiske fanger kom til Stutthof før leiren ble ferdig. Derfor ble de delene av «den nye leiren» som lå nærmest leiren for de jødiske fangene, tatt i bruk for de tusenvis av jødiske fanger som ble sendt til leiren sommeren og høsten 1944. Byggingen av leiren ble ikke ferdigstilt før Nazi-Tysklands nederlag var et faktum.

Stutthof var først og fremst en leir for mannlige fanger, men hadde også en egen kvinneavdeling. De to første årene var de fleste fangene polske, men dette endret seg etter at leiren ble omgjort til konsentrasjonsleir i januar 1942. De om lag 120 000 som kom til leiren i løpet av de seks årene den eksisterte, kom fra totalt 28 stater.

Leirens beliggenhet i et delvis sump-, delvis skogsområde på en smal landtunge ved Danzig-bukten, i et område med stort sett tysk befolkning, gjorde at leiren lå godt skjult. Det gjorde også at det var vanskelig å flykte fra leiren. Det fuktige klimaet og det kalkfattige vannet resulterte i ekstreme betingelser for fangene, og lungesykdommer og ødemer var utbredt blant fangene.

Fra høsten 1939 til høsten 1941 var leiren først og fremst en leir for den polske samfunnseliten og andre polakker som ble betraktet som politisk upålitelige, samt for polske jøder fra alle lag. De som ikke ble ofre for massehenrettelser, ble misbrukt som tvangsarbeidskraft, også i byggingen av selve leiren.

Leiren ble formelt sett en konsentrasjonsleir 7. januar 1942, og dette markerte starten på en ny fase i leirens historie:

1. Fangebelegget ble mer internasjonalt. Fanger fra et stort antall europeiske land ble deportert hit.
2. Tvangsarbeidet i leiren kom inn i en ny fase, stadig flere verksteder og fabrikkhaller ble etablert i eller i tilknytning til leiren, og dette krevde mer tvangsarbeidskraft. Dermed ser man en parallell utvikling i Stutthof som for de andre tyske leirene definert som konsentrasjonsleirer: de spilte en viktig rolle som leverandører for tvangsarbeid, særlig for tysk rustnings- og krigsindustri, dermed ble stadig flere fanger overført til de leirene som trengte arbeidskraft.

Fangenes eksistens i leiren var preget av dårlige klimatiske forhold, primitive brakker, sult, hardt tvangsarbeid, manglende medisinsk hjelp og harde straffer for dem som ikke fulgte reglene eller brøt sammen under det umenneskelige tvangsarbeidet. I årene 1939–1941 var eksistensbetingelsene spesielt dårlige fordi leiren var under utbygging, og livsvilkårene til fangene var derfor ekstremt dårlige, spesielt om høsten og vinteren. Sykdommer og epidemier var hyppige og spredte seg raskt på grunn av de særdeles mangelfulle sanitære forholdene, særlig i de første to årene av leirens eksistens.

Forholdene i leiren forbedret seg noe etter at «den nye leiren» ble bygget, blant annet fordi brakkene i denne delen av leiren var av bedre kvalitet, større og varmere. Dessuten fikk denne leiren et leirsykehus, apotek og bedre sanitære forhold. Sykehuset hadde imidlertid begrenset tilgang på medisinsk hjelp, det var mer et oppbevaringssted for syke fanger som ble fristilt fra tvangsarbeid, dessuten var sykehuset forbeholdt fanger som ble betraktet som «ariske».

Forholdene ble igjen verre i 1944 fordi det kom stadig nye fangetransporter til leiren, spesielt av jødiske fanger, og forsyningene, de sanitære anleggene og brakkene var ikke dimensjonert for de store antallet fanger som nå ankom. Verst var forholdene for de jødiske fangene, og disse ble i tillegg gjenstand for systematisk massemord.

De første fangene som kom til leiren måtte delta i ryddingen av skogsområdet, planering av grunnen og selve byggingen av leiren. Videre ble det etablert ulike typer verksteder, blant annet skomakeri og skredderi, maler-, taktekker-, elektriker- og rørleggerverksteder (disse var også involvert i byggingen av leiren) samt ulike typer jordbrukskommandoer som ble tvunget til innsats i leirens nærområder.

Etter hvert som tvangsarbeidet fikk en stadig viktigere rolle fra 1942, etablerte en rekke statlige og private bedrifter sine verksteder og fabrikkanlegg i mer eller mindre direkte tilknytning til leiren. Disse var særlig knyttet til tysk rustnings- og krigsindustri, blant annet etablerte flyprodusenten Focke-Wulf og Siemens egne avdelinger her. Noen av disse fabrikkene ble senere separate uteleirer som var formelt underlagt Stutthof som hovedleir.

Henrettelser fant sted med jevnlige mellomrom gjennom hele leirens historie. Ofrene var mennesker som nazistene betraktet som rasemessig eller politisk uønskede. Massehenrettelser av representanter for den polske samfunnseliten foregikk i det nærliggende skogsområdet. Etter hvert som flere og flere slike fanger ankom leiren tiltok massehenrettelsene. Fordi Stutthof hadde begrenset kapasitet til å foreta slike henrettelser, ble opp mot 2 000 mennesker sendt videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen for å drepes der. Noen ble også hengt, men henrettelse ved skyting var den drapsmetoden som ble brukt mest i Stutthof. For å rettferdiggjøre drapene ble de fleste av ofrene dømt til døden av en spesialdomstol før henrettelsene ble foretatt, men disse prosessene hadde ingenting med vanlig rettergang å gjøre og var nazistenes måte å rettferdiggjøre overgrepene sine på.

Fra midten av 1944 fikk Stutthof en forsterket rolle i tilintetgjøringen av jødene, dette fordi leirer i østlige områder ble evakuert og stengt som følge av den sovjetiske armeens fremmarsj. Det ble etablert en separat «jødeleir» i leiren, og gasskammeret ble tatt i forsterket bruk. Også polske partisaner ble gasset i hel i Stutthof. Jødiske fanger ble også drept med nakkeskudd og fenolinjeksjoner. I oktober/november 1944 brøt det ut en tyfusepidemi i leiren for jødiske fanger. Epidemien bredte så sterkt om seg at aktiviteten i gasskammeret ble stengt, da epidemien overtok som drapsmetode. Av de jødiske fangene som ble sendt til Stutthof, var det nesten ingen som overlevde.

Høsten 1944 startet utrenskningen av de sovjetiske krigsfangene i leiren og stadig flere ble henrettet. De siste henrettelsene fant sted helt frem til evakueringen startet 25. januar 1945.

Ved årsskiftet 1943/1944 ble 271 norske politifolk, arrestert på grunn av motstand mot Quisling-regimet, overført fra Grini til Stutthof og plassert i den såkalte Germanerleiren, et separat leiravsnitt for privilegerte fanger som hadde noe bedre standard enn resten av leiren.

I august 1944 ble 45 mannlige og 18 kvinnelige fanger, politiske fanger og arrestert for ulike typer motstandsarbeid, overført fra Grini til Stutthof. Disse ble plassert som tvangsarbeidere i hovedleiren.

Røde Kors’ «hvite busser» kom ikke til Stutthof. De norske fangene ble sendt ut på dødsmarsj, kom til ulike oppsamlingsleirer, og de fleste av de overlevende kom først tilbake til Norge i juni 1945.

Da den sovjetiske armeen startet sin vinteroffensiv 12. januar 1945, bestemte SS at Stutthof skulle evakueres, deretter også Auschwitz og Gross-Rosen. Først om lag to uker senere begynte evakueringen fra hovedleiren, mens uteleirene kom i gang noen dager tidligere. Evakueringen av Stutthof betød at fangene ble sendt ut til fots, dårlig utstyrt og med svært lite mat, på en ren dødsmarsj, på samme måte som i andre leirer. Syke fanger ble etterlatt i leiren.

Om lag 11 500 fanger fra hovedleiren og om lag 35 000 fanger fra de ulike uteleirene ble sendt vestover under særdeles vanskelige forhold. De marsjerte i tilnærmet to uker før de ble plassert i mer vestliggende uteleirer. Disse var ikke dimensjonert for de fangemassene som nå ankom, og sykdom, sult og utmattelse tok livet av tusenvis av fanger. Etter kort tid ble fangene sendt ut på nok en dødsmarsj vestover. Det er ikke klart hva som var målet for denne marsjen. Sannsynligvis visste ikke leirledelsen og vaktene selv hva de skulle gjøre med fangene i det kaoset som hersket og med de sovjetiske styrkene som kom stadig nærmere. Rundt 9. og 10. mars 1945 ble fangene befridd.

Nesten 20 000 fanger ble etterlatt i leiren da evakueringen startet, blant dem nesten 7 000 jødiske kvinner. Det brøt ut en tyfusepidemi som tok livet av tusenvis av fanger, og epidemien spredte seg til hele leiren. Fra midten av februar ble leiren brukt også som leir for tyske flyktninger fra Østpreussen, for krigsfanger og også for Wehrmacht-enheter som hadde flyktet vestover etter at sovjetiske styrker hadde okkupert Østpreussen. Situasjonen var kaotisk og eksistensforholdene særdeles dårlige, særlig for de jødiske fangene.

I slutten av april startet en ny evakuering av leiren, denne gangen av jødiske fanger. Sammen med jødiske fanger fra andre nærliggende leirer ble de evakuert med lastebåt til Kiel, men der fikk ikke båten legge til på grunn av tufysepidemien som herjet om bord. Båten ble liggende i sjøen ved Kiel og ble truffet under et britisk bombeangrep på byen, og mange ble drept. Andre grupper med fanger som var sendt ut på dødsmarsj, ble befridd av britiske enheter 3. mai 1945. En lastebåt med fanger kom ut for dårlig vær da den var på vei til Flensburg og endte opp på den danske øyen Møn hvor fangene ble befridd av danske motstandsgrupper og fikk nødvendig hjelp.

Den siste gruppen med fanger fra Stutthof ble sendt ut på evakueringsmarsj 27. april 1945. 150 fanger ble igjen i leiren og ble løslatt. Løslatelsene ble tilbakedatert til 15. april, som er den datoen leiren formelt ble oppløst. 8. mai kapitulerte de tyske enhetene som fremdeles befant seg i området.

I årene 1946–1949 ble det først flere polske rettssaker i Gdansk mot ledende SS-offiserer og vaktpersonal i leiren, noen også mot kriminelle fanger som hadde forbrutt seg mot medfanger. Stutthofs første kommandant, Max Pauly, ble dømt til døden i Hamburg i 1946. Rettssaken ble avholdt i Hamburg fordi Pauly hadde tjenestegjort i leiren Neuengamme i de siste årene av krigen.

Også flere andre steder i Vest-Tyskland ble det avholdt rettssaker mot sentrale personer i Stutthof som ble ansvarliggjort for massedrapene og de umenneskelige forholdene i leiren.

Stutthof ble innviet som minnested 12. mars 1962 og er med det et av de første leir-minnestedene. Minnestedet har et omfattende arkiv og en rikholdig gjenstandssamling og er med det ett av de mest omfattende minnestedene over tidligere konsentrasjonsleirer.

• andre verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig
• konsentrasjonsleire
• Holocaust

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 6. München, 2008.
• Kuhn, Hermann (red.): Stutthof: Ein Konzentrationslager vor den Toren Danzigs. Bremen, 1995.