schnauzer – Store norske leksikon

Schnauzer er en tysk hunderase. Den ble tidligere kalt mellomschnauzer. Rasen kan føres tilbake til hunder funnet i sveitsisk pælebygningskultur. Den eldste kjente avbildning av schnauzer er malt av Albrecht Dürer omkring år 1500. Schnauzeren var opprinnelig en gårds- og rottehund i Sør-Tyskland. Den ble anerkjent som rase i 1880. Tidligere ble den betraktet som en hårlagsvariant av mellompinscher.

Faktaboks

Uttale: ʃnao(t)sər
Også kjent som: mellomschnauzer

Beskrivelse

Den er kvadratisk, tett og kraftig, med en mankehøyde 45–50 cm. Langt, kraftig skalle- og snuteparti med tydelig stopp og ovale øyeåpninger. Ørene er små, tynne, V-formede og høyt ansatte. Halen er også høyt ansatt. Pelsen består av bløt underull og strie, harde dekkhår. Pelsen er ensfarget svart eller pepper-og-salt fra mørk jerngrå til sølvgrå.

Schnauzer brukes også som fellesbetegnelse på de tre størrelsesvariantene riesenschnauzer, schnauzer og dvergschnauzer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Hunderaser

Emma Mary Garlant

Atferdsbiolog